Historiske råvarer for øl
Den 30. april 1940 dro kong Haakon og regjeringen med HMS Glasgow med kurs for Tromsø, fra et Molde i ferd med å bli bombet. Samtidig, i Namsenfjorden bombet tyske fly også en rekke britiske trålere som var ombygd for å jage ubåter. En av dem – HMS Gaul – hadde ølflasker med gjærrester ombord. Tro om ikke det har potensiale for å kunne bli et øl med historisk sus?
Tidligere har jeg skrevet om malt og humle som krigsforråd på festningene i siste halvdel av 1600-tallet. Der var malt en så stor andel av forsyningen at det er nærliggende å tro at det meste de drakk – i hvert fall under beleiring – må ha vært øl. Her skal vi se på en annen kobling mellom øl og krigføring. Men først litt bakgrunn.
En av Englands viktigste havnebyer i høymiddelalderen var King's Lynn, eller Bishop's Lynn som den het før reformasjonen. Enkelte dokumenter er bevart som viser regnskap over toll, blant annet for handel med Norge. Spoiler alert: malt opptrer ganske hyppig.
I fjor høst skrev jeg om korsbrødrene i Nidaros og deres dyrking av humle i hagen sin. Bakgrunnen var en passus hos Ian Hornsey som nevnte at det ble dyrket humle i hagen til «the Brethren of the Cross» i Trondheim i 1311. Jeg lette den gang, men fant ikke. Nå tror jeg kanskje jeg har funnet løsningen.
Det finnes en interessant passasje hos øl-historikeren Ian Hornsey, som referer at i Trondheim i 1311 ble det dyrket humle i hagen til korsbrødrene. Dette er en interessant, men litt underlig opplysning, og jeg skal forsøke å grave i det for å tolke og skille litt snørr og barter.
Folk er stadig interessert i å vite hvordan det går med prosjektet rundt å finne tilbake til en trøndersk tradisjonsgjær. For et par uker siden var jeg så heldig at jeg for første gang fikk smakt på et øl brygget med en gjenoppvekket trøndersk tradisjonsgjær – eller i hvert fall noe som kanskje er dét.
Jeg skal snart flytte fokus til noe annet annet enn humledyrking i Norge, men før det, ville jeg bare trekke frem noen sitater fra amtmannsberetningene utover 1800-tallet. De illustrerer godt hvor utbredt humledyrkingen var, men også hvordan dette i praksis var småskala-dyrking for eget forbruk … i hvert fall utover på 1800-tallet.
Jeg begynte å nøste i amtmennenes femårsberetninger i forrige innlegg om humle i 1840. Da hentet jeg frem rapportene nasjonalt for én av femårsrapportene, her kommer alle femårsrapportene for ett av amtene. Ble det dyrket humle? Ja, men ikke veldig mye.
Ett av temaene jeg stadig vender tilbake til, er norsk humle. Ett av flere interessante humle-spørsmål er når man sluttet å dyrke den i kommersiell skala i Norge, og man hovedsaklig gikk over til importert humle i bryggeribransjen. Svaret er selvfølgelig ikke ett enkelt, fasitaktig årstall, men et puslespill med mange brikker. Her er én av brikkene.
Det er endel ingredienser du ikke ønsker i ølet ditt – selv ikke innenfor tradisjonen med «extreme brewing». Svimling, Lolium temulentum, er én av dem. Likevel har det vært brukt. Hvorfor?
Det påstås at perioden 1850-1880 var det lyse britiske ølets glansperiode. Hvordan skal man kunne brygge øl fra denne perioden på en autentisk måte? Vel, der kommer man til mange problemstillinger, og ett av dem handler om byggslag.
Gamle historiebøker om brygging siterer ofte et vers om hvordan og når humla kom til England – året 1524: Hops, reformation, baige and beer Came into England all in a year.
Jeg har alltid ment at det i beste fall var en overdrivelse, at det ikke var noe spesielt år da humla kom, men at det var en lang prosess som strakk seg over mange år, både forut for, og ikke minst etter 1524. I beste fall var 1524 et symbolsk – men ikke urepresentativt – årstall.
Verset f
Bakgrunnen for spørsmålet er at jeg hang meg opp i en setning i en presentasjon av Lofotr vikingmuseum på Borg i Lofoten. Et stykke nede i teksten står det: Vikingene hadde lært å brygge øl på korn og humle. Men hadde de egentlig lært å brygge med humle? Og hvem hadde de i så fall lært dette av?
Aller først trenger vi å definere hvem vikingene var. Det vi kaller vikingtiden er en periode som starter med de første toktene over Nordsjøen i tiårene før år 800. Ofte bru
Øl brygges på malt og humle, rett? Joda. Det beskriver nåsituasjonen, men i tidligere tider brukte man et vell av ulike krydderurter, både før humle kom, og selv som billig erstatning for humle etter at de var kommet. Ett av disse krydderne var bergmynte – Oreganum vulgare, som er nært beslektet med hva vi finner i oregano-krydderet.
Planten kom frem i lyset da jeg leste at den – eller egentlig krydderversjonen – også kaltes spansk humle, noe som fikk meg til å tenke at
I ølhistoriebøker av den litt lettere sorten kommer man tidvis over påstanden om at jødene brukte humle i ølet under fangenskapet i Babylon. Dette er en påstand som skyldes en feiloversettelser og en misforståelse, og den er tilbakevist hinsides enhver tvil, men likevel dukker opp her og der. La oss her fotfølge saken.
En vanlig påstand å finne om dette på nettet er noe slikt som: It appears that hops were used in Babylon before 200 AD. Hops Latin name appears in records