Den babylonske humle

I ølhistoriebøker av den litt lettere sorten kommer man tidvis over påstanden om at jødene brukte humle i ølet under fangenskapet i Babylon. Dette er en påstand som skyldes en feiloversettelser og en misforståelse, og den er tilbakevist hinsides enhver tvil, men likevel dukker opp her og der. La oss her fotfølge saken.

En vanlig påstand å finne om dette på nettet er noe slikt som:

It appears that hops were used in Babylon before 200 AD. Hops Latin name appears in records of Jews' captivity in Babylon. They mention sicera (strong drink) ex luplis confectam (made from hops).

Den finnes så mange steder, alle mer eller mindre likt skrevet, og de er alle innlysende kopiert av hverandre eller en felles kilde. Dessuten er tidsangivelsen misvisende, for det er tiden for teksten som beskriver bruken som trolig er angitt her, men den beskriver noe som hendte rundt i det sjette århundre B.C.E.

En som har tilbakevist dette er Ian Hornsey i sin utmerkede bok «A history of beer and brewing» (se side 310). Hornsey sporer misforståelsen bakover via John Bickerdyke, som er et pseudonym for en tidlig britisk forfatter av ølhistorieboka «The Curiosities of Ale and Beer». Bickerdyke er et pseudonym som skal ha blitt brukt av flere personer, blant annet maleren John Greville Fennell - som nettopp er den personen fra hvem bokas fiktive Bickerdyke i forordet sier at han fikk en mengde løsrevne notater, samlet opp over mange år, samt oppdraget med å systematisere og utgi dem. Vi kan derfor anta at Bickerdyke er Greville Fennell og/eller noen i kretsen rundt ham.

Mannen bak Bickerdykes ølbok er uansett en meget kunnskapsrik og belest person, men boka er skrevet litt for mye på gefühlen og uten å sjekke opp eller oppgi kildene han synes å minnes. I og med at dette var en tidlig bok om ølhistorien, og trolig også fordi forfatteren har ordet - om ikke ølhistorien - i sin makt, så har den blitt brukt litt for ukritisk av senere forfattere. Dermed har de tidvis litt for gode historiene til Bickerdyke ofte blitt til sannheter innen ølhistorien.

Bickerdyke skriver i kapittel 2:

In support of the theory that beer was known amongst the Jews, may be mentioned the Rabbinical tradition that the Jews were free from leprosy during the captivity in Babylon by means of the drinking 'siceram veprium, id est ex lupulis confectam', or sicera made with hops, which one would think could be no other than bitter beer.

For det første er konteksten her primært å vise at øl var kjent blant jødene, fremfor å underbygge tidlig bruk av humle. Det første er ikke særlig kontroversielt, da man i Babylon jo brukte øl, slik at jødene må ha kjent til det, i hvert fall under og etter fangenskapet der. Dernest, at man brukte humle i ølet er en påstand som ikke har vunnet gehør i seriøse kretser ... for å si det mildt.

Men hvor har Bickerdyke hentet dette fra? Det er sannsynlig at han har plukket det opp fra det fascinerende tidsskriftet Notes and Queries - der leserne sender inn spørsmål og andre lesere svarer i påfølgende nummer. Den er en utrolig kilde til ulike odde og obscure vinkler på de særeste ting, og nettopp en slik kilde som en Bickerdyke ville være troendes til å abonnere på, og hvorfra han kunne plukke opp de talløse små anekdotene og trivia-fakta han krydrer sin ølhistorie med.

I nummeret av Notes and Queries for 24 juli 1852 (serie 1, volum 6, nummer 143) kan vi lese på side 73:

And we have it on Rabbinical tradition, that the Babylonian bitter beer - with the good sallets they had, like the Stogumber ale, preserved the Jews from the leprosy, which had so much afflicted them:
"In Babylonia non erant ulcerosi quia ibi edebant blitum vel betam, et bibebant siceram veprium, id est, ex lapulis confectum (de la bière)." Ketubhot, fol. 77. 2.

What other early evidences have we of the use of hops? and was the sicera of the Hebrews beer ? W. FRASER.

Om vi antar at W. Frasers innlegg i N&Q er Bickerdykes bakgrunnsmateriale, så har vi nå den referansen Bickerdyke selv unnlot å oppgi - det er i det minste en meget sterk kandidat.

La meg også få skyte inn her at helt på slutten på side 72 synes det som om N&Q har en referanse til at Tacitus beskriver germanernes bruk av humle i øl: Lupo salicrario germani suam condiunt cervisiam. Det ville være utrolig om en slik referanse til humle i øl hele 500-600 år før tidligste andre sikre referanse har gått de lærde forbi. Inntil noen kan henvise til eksakt hvor han har skrevet dette, må dette ansees for et falsk sitat. Andre har søkt etter den før men ingen har funnet ennå.

Hornsey henviser videre til en artikkel av D. Gay Wilson, der han tar for seg analyser av planterester - deriblant humle - ifra et gammelt båtvrak i Graveney. Det er en artikkel som er svært interessant i seg selv, og den støtter ikke akkurat opp under påstandene om at humla kom til England i 1524 sammen med pest, protestantisme, kalkuner og annen styggedom - men mer om den saken i et annet innlegg. I denne sammenheng er det et lite sidespor i Wilsons artikkel som er relevant: nemlig der han tar for seg påstandene om tidlig bruk av humle i øl.

Wilson mener at påstanden om jødenes bruk av humle bygger på en feiloverettelse, og han baserer seg på Marcus Jastrows hebraiske ordbok over gamle tekster, men jeg kan sant å si ikke nok hebraisk til å verifisere det. Det relevante innslaget er omtrent midt på side 344 i venstre kolonne (her er ordboken på nett). Jastrow var meget lærd i hebraiske skrifter og han oversatte direkte fra de hebraiske tekstene, derfor bærer hans stemme tungt her.

En annen lærd var Rabbi Rashi som levde 1040-1105, og som oversatte og kommenterte hebraiske tekster. Det er han som først kobler navnet lupulus med den drikken jødene drakk i Babylon. Når Wilson avviser denne identifiseringen, bygger han på Immanuel Löws Aramaeisches Pflanzennamen (plante nummer 171, på side 230, men det relevante er på side 232). Og om du synes Jastrows ordbok er vanskelig å lese, så sjekk Löws oversikt over aramaiske plantenavn. Spørsmålet er ikke så mye hvor mange språk han veksler mellom, som hvor mange skriftspråk han hopper mellom i en og samme setning og om ISO-10646 i er kraftig nok for denne boka. Nåja.

Löw - som kan ha vært en kilde til Jastrow - mener at den opprinnelige referansen er til planten snyltetråd - en art av Cuscata - som vokser på akasietre. Han mener at Rabbi Rashi kan ha kjent til bruken av humle i øl, men neppe har kjent den opprinnelige planten som teksten har referert til. Dermed har det vært en kort vei for Rabbi Raschi til å omskrive eller mistolke og bruke det latinske navnet for humle i sin oversettelse og kommentarer.

For å sammenfatte i motsatt rekkefølge: Det som ser ut til å ha skjedd er følgende:

500-tallet B.C.E. Jødene er i fangenskap i Babylon, og drikker noe som trolig er et øl og som er tilsatt snyltetråd fra akasietreet som botemiddel mot spedalskhet - en plant som også senere er brukt i denne sammenhengen.
ca 300-400 C.E. Historien om dette nedtegnes - formodentlig etter at den også tidligere har vært nedtegnet i andre skrifter som har gått tapt for ettertiden
ca. 1100 Rabbi Raschi oversetter teksten fra hebraisk til latin, men i mangel av et latinsk ord for planten (hvilken ironi!), eller fordi han som franskmann ikke helt vet hvilken plante som menes, velger han å navngi den som humle. Wilson har også argumentert for at det latinske navnet for humle - lupulus - tidligere ble brukt som et generisk navn på mange slyngplanter, og at Raschi kan ha ment å fortelle at det var en slyngplante, ikke den spesifikken slyngplanten humle.
1852 En brite ved navn W. Frazier har lest eller er kjent med den latinske oversettelsen, og formoder naturlig nok at det må være snakk om den konkrete planten humle. Han svarer på et innlegg i N&Q med denne informasjonen. Dette leses av en i kretsen rundt pseudonymet Bickerdyke.
1886 Bickerdyke fletter inn en referanse til dette i boka si, og andre kopierer denne informasjonen uten å sjekke kildene - som jo ikke er veldig enkle å finne. Etter å ha blitt repetert nok ganger blir påstanden en slags sannhet.

Uansett, de brukte i humle i ølet i Babylon.