Vrakgjæren på HMS Gaul

Den 30. april 1940 dro kong Haakon og regjeringen med HMS Glasgow med kurs for Tromsø, fra et Molde i ferd med å bli bombet. Samtidig, i Namsenfjorden bombet tyske fly også en rekke britiske trålere som var ombygd for å jage ubåter. En av dem – HMS Gaul – hadde ølflasker med gjærrester ombord. Tro om ikke det har potensiale for å kunne bli et øl med historisk sus?

En gjær i en ølflaske i et vrak

Blant norske vrakdykkere er vraket av HMS Gaul i Namsenfjorden kjent som et spennende dykk. Opprinnelig trodde man dette skipet var forsvunnet for alltid i den dype fjorden, langs temmelig bratte sider under vann. Men ved en tilfeldighet fant man vraket på rundt 60 meters dyp. Denne saken har selvfølgelig en ølvinkling: Det har blitt funnet flasker med øl ombord. Og flaskene synes å ha gjærsedimenter. En 80 år gammel gjær fra et skipsvrak er interessant, men det som gjør gjæren virkelig unik er skipets rolle i krigshistorien under den tyske invasjonen i 1940. Jeg skal komme tilbake til krigshistorien lengre nede i dette innlegget, men la oss starte i motsatt ende.

Det har flere ganger vært snakk om å ta et initiativ for å få opp en flaske, gjenoppvekke gjæren og brygge et øl av den. Men det er ingen liten operasjon, for å si det mildt. For det første er det tekniske utfordringer, og dernest må rekke partnere koordineres og logistikk må planlegges.

• Først må man få tillatelse. Vraket er ikke krigsgrav, for selv om flere døde under angrepene på skipet i 1940, så tok mannskapet seg i land med døde og sårede. Man har vært i kontakt med Royal Navy – som formelt eier vraket – og fått tillatelse til å hente opp flasker fra vraket, men under bestemte betingelser. Normalt tillater ikke Royal Navy at man fjerner gjenstander fra deres vrak, for at de skal forbli en tidskapsel. Men i dette tilfellet er det litt spesielt, siden vraket ligger slik til at det vil brekke i to og styrte ned i dypet. Royal Navy har derfor tillatt at man tar opp inntil to flasker.
• Så trenger man en fysisk flaske. Vraket ligger dypt, og det er ikke trivielt å dykke på. Dessuten ligger det opp-ned på kanten av en hylle i bergsiden på en slik måte at man regner med at når tilstrekkelig stor andel av jernkonstruksjonen i vraket har rustet, så vil det brekke opp, tippe over og forsvinne ned på rundt 350 meters dybde.
• Dernest trenger man kompetente personer til å dyrke frem gjæren. Den har lagt kjøleskapskaldt i over 80 år, men det er ikke dermed gitt at det er trivielt å vekke den opp. Kompetansen til dette finnes jo lokalt, men også dette må organiseres i god tid før man står der med en flaske et godt stykke uti Namsenfjorden.
• Ikke minst trenger man et bryggeri som kan ta tak i gjæren og bringe den videre til et øl. Ett av kravene som Royal Navy satte for å kunne hente opp flasker, var at det ikke skulle ligge noen kommersielle motiver bak det. Alt øl som selges i Norge er nødvendigvis brygget kommersielt, og det er jo til og med nedfelt i lovs form. Men kanskje man kan brygge med denne gjæren og la overskuddet gå til et verdig formål, som for eksempel et krigshistorisk museum? Kanskje man kan la hjemmebryggere bruke gjæren?

Hvor kom gjæren fra?

Ølet som er ombord er trolig fra Aitchisons bryggeri i Edinburgh i Skottland. Siden skipet ble senket våren 1940, så snakker vi trolig om en pale ale, en bitter eller noe lignende. Aitchisons bryggeri brukte nok bare én gjær, så øltypen på det aktuelle ølet er mindre relevant. En usikkerhet ligger det også her, for selv om flaskene har bunnslam, vet vi jo ikke helt om det er gjær der, eller om det «bare» er ølet som over årene har felt ut faste stoffer.

Ølbloggeren Ron Pattinson har beskrevet Aitchisons siste dager rundt 1960, da de ble kjøpt opp og etterhvert lagt ned. Utfra hva han skriver der var det et bryggeri i lettere kaos, med en sjef som var mentalt fraværende, en brygger som ikke turde slå i bordet og arbeidere som brukte infisert gjær av gammel vane og for å spare penger.

Men skrekkhistoriene fra bryggeriets siste dager trenger ikke å være relevante her. For det første er det tyve år imellom dem og da ølet på HMS Gaul ble brygget. For det andre har vi nok lavere toleranse for litt lett «infeksjon» i dag enn i tidligere tider. Gjennom topphøsting av overgjær kan man holde gjæren i god form og redusere omfanget av infeksjoner. Dessuten var nok dette gammelmodige bryggeriet fra en tidsalder der ølet sannsynligvis ble drukket opp før infeksjonene ble så fremtredende at ølet smakte skjemt. Med litt ironisk avstand kan man si at litt infeksjon bare gjør jo ølet litt ekstra friskt. For gjæren i Namsenfjorden er det irrelevant, for det vil være enkelt å isolere selve gjærstammen fra en bakterieinfeksjon.

1950- og 60-årene er nettopp perioden der bredden i britisk bryggeribransje gikk fra å være temmelig tradisjonsbasert til å ta inn over seg vitenskaplige metoder – eller å bli kjøpt opp av noen som allerede hadde gjort det. Rett nok hadde britene vært temmelig tidlig ut med termometer og oechlevekt, og flere bryggerier hadde ypperlige laboratorier. Men jevnt over var de temmelig tradisjonsbasert ... frem til etter andre verdenskrig. Da ble det sterkere fokus på sammenslåinger, og dermed skalering og logistikk via et stadig mer vidstrakt distribusjonsnett til puber langt unna. Det trengs høyere kvalitetskontroll for slikt, enn for å levere ferskt øl til lokale puber for hurtig konsum.

Felttoget i Trøndelag

Skipet har også sin historie. Den er sammenfattet krigskart.no og på wrecksite.eu. Kort fortalt ønsket britene å slå tilbake mot Tyskland i Skandinavia, og skape en front syd for Trondheim. Et ekspedisjonskorps av engelske, polske og franske soldater ble sendt ut. Tyskerne ville kunne forsøke å omgå dem ved å gå via Sverige, men det ville bare bringe Sverige med i krigen på alliert side. I en litt nedskalert versjon startet man med et angrep på Namsos, som var ment som den ene halvdelen av en knipetangs- og avledningsmanøver for en invasjon i Trøndelag for å ta tilbake Trondheim, men det ble aldri noe av de øvrige planene. Felttoget i Namsos ble ledet av Carton de Wiart, engelsk oberst av den hardføre og temmelig fargerike typen, og som kunne vært verd flere innlegg i seg selv. For å sikre lasteskipene med forsyninger til denne allierte aksjonen – og ikke minst retrettruten – brukte man trålere utstyrt for ubåtjakt.

Det virker som man i løpet av april gav opp tanken på å skape en krigsfront syd for Trondheim, slik at man trakk seg videre nordover. Kong Haakon reiste som nevnt med krysseren HMS Glasgow fra Molde 29. april og kom frem til Tromsø 1. mai. Det er de samme dagene som HMS Gaul gjentatte ganger ble bombet i Namsenfjorden. Her er en unik fargefilm fra kampene ved Namsos, tatt av en fransk kaptein, og i den ser man også de Wiart. Da forsvarslinjene ble trukket nordover, ble ekspedisjonskorpset i Namsos liggende isolert, og man evakuerte.

Narvik var meget viktig som utskipningshavn for den svenske jernmalmen via jernbane fra Kiruna. Malmen kunne også fraktes gjennom Sverige for utskiping i Norrland og transport via Østersjøen, men denne transportruten var lett å kontrollere for den tyske marinen. For de allierte ville en frontlinje i trygg avstand syd for Narvik tillate eksport av svensk malm over Narvik.

Dette er litt av konteksten rundt Kong Haakons tilbaketrekking til Nord-Norge. Den eneste retrettmuligheten var nordover, og man så for seg å etablere fronten et sted nord for Trøndelag. I Sør-Norge hadde tyskerne i praksis full kontroll. Men tyskernes krigslykke på kontinentet dro teppet under beina på et slikt nord-skandinavisk felttog. Rett nok tok man tilbake Narvik i slutten av mai 1940 – faktisk et av de aller første tapene for tyskerne under andre verdenskrig, men denne strategien kollapset etter tyskernes totale overrulling av de allierte i Nord-Frankrike. Etter evakueringen i Dunkerque helt i starten av juni, hadde England egentlig mer enn nok med å forsvare seg selv, og felttoget i Nord-Norge ble avsluttet.

Skjebnen til tråleren Gaul

Slik var altså bakteppet for at HMS Gaul befant seg i Namsenfjorden i april 1940. Skipet var bygget i 1936 i Middlesbrough og hjemmehørende i Hull. Hele 11 slike trålere ble senket i slutten av april og begynnelsen av mai: Rutlandshire, Bradman, Hammond, Larwood, Cape Shelyuskin, Cape Siretoko, Jardine, Warwickshire, St. Goran, Aston Villa og Gaul. I løpet av krigen mistet britene totalt 81 slike antiubåt-trålere. Forøvrig finner jeg skipet tidvis navngitt som HMS Gaul, og tidvis som HMT Gaul, dvs «His Majesty's Trawler», og jeg er sannelig ikke helt sikker på terminologien her.

Etterhvert som dagene gikk ble tyskerne stadig mer pågående. Ikke bare strømmet det på med forsyninger og materiell etter at de fikk bedre fotfeste under invasjonen og kontrollen over flyplassene. De hadde skaffet seg fullstendig kontroll over Sør-Norge og kunne bedre konsentrere om de allierte som stod i nord.

Den siste befestningen i Sør-Norge som holdt stand var Hegra fort. Der jobbet man på spreng med å vri kanonene et par grader mer enn de var bygget for, slik at man kunne beskyte Værnes flyplass, hvor det er trolig at bombeflyene som bombet i Namsos kom fra. Hegra fort var bygget etter løsrivelsen fra Sverige i 1905, og var en tilbaketrukket grensefestning rettet mot øst. Under byggingen hadde man ikke planlagt for å skulle skyte vestover mot Værnes.

Ifølge opplysningene ble Gaul utsatt for gjentatte flyangrep ifra de kom 28. april. Kommandøren på en av de andre trålerne, skriver i sin rapport at han gav opp å telle angrepene, som kom som 6-9 fly omkring hver time. Noen har talt 31 bombeangrep mot en av trålerne. Namsenfjorden gav dårlig vern og ly mot slik bombing. Stupbomberne siktet ved å kjøre nedover mot målet i høy fart, og skipenes beste mulighet for å unngå bombene var å begynne en unnamanøver idet stupbomberen slapp bomben og gikk ut av stupet. Den 30. april fikk Gaul et 15 fots hull forut, men de vanntette skottene i skipet holdt det flytende. Etter inspeksjon ble imidlertid Gaul beskrevet som «disabled» og ble fortøyd i en liten bukt – Krokvika. Mannskapene gikk i land og man satte opp maskingeværstillinger i høyden for bedre å kunne skyte på de tyske bombeflyene.

Den 1. mai 1940 var det kontinuerlig bombing fra både stupbombere og vanlige bombefly i grupper på 6-12 fly. Ifølge rapportene fra kampene begynte Gaul å synke kl 12:00, og 13:30 var den borte. Noen steder ser man andre datoer, men rapportene er utvetydige. Mannskapene ble tatt ombord i HMS Arab – en av de andre trålerne. Hadde ikke den sterkt skadede Gaul sunket av selv, ville de muligens måttet senket den, da det ville vært lite trolig at de ville fått den med tilbake over Nordsjøen. En minnestein er reist over de døde i Namsos.

En kongelig forbindelse

Var dette felttoget i Namsos forgjeves? Vel, jeg er ikke historiker nok til å vurdere det. Men det virker som om tyskerne brukte store mengder bombefly i disse dagene, og kanskje det lettet trykket på HMS Glasgow, som fraktet kongen og gullbeholdningen til Tromsø? Glasgow forlot Molde like etter midnatt 30. april og ankom Tromsø utpå kvelden 1. mai. Midt i denne perioden var det altså at HMS Gaul ble senket ved intense bombeangrep. Tyskerne forsøkte å likvidere Kongen og regjeringen gjennom massiv bombing, både i Molde men også andre andre steder. Bare det at de også brukte mye tid på å bombe troppene og de britiske trålerne kan ha spist opp nok av tyskernes fokus og kapasitet nok til å gi konge og regjering mulighet for å komme seg unna.

Dessuten var disse trålerne med å sikre retrettveien for de allierte troppene i Namsos.

Vraket i dypet

Man visste hvor Gaul hadde sunket, og i årene like etter krigen ble det dykket på den, og blant annet ble skipsklokken tatt opp. Imidlertid klarte noen å sette av en av dypvannsbombene ombord, og vraket skled ned fra relativt grunt vann mot dypet. Det er opp mot 400 meter dypt der, og man trodde vraket var tapt for fremtidig dykking.

Imidlertid viste det seg at det ble liggende opp-ned på ca 60 meters dyp, med baug og akterskip liggende på hver sin fjellhylle. Der blir Gaul garantert ikke liggende for alltid, for så snart skipet er rustent nok, brekker det i to og fortsetter ned i dypet.

Det er litt forvirring rundt stedet, for det er navngitt som «Kroken Bay», og det er flere steder som heter Krokvika i denne fjorden. Ett ligger på østsiden av Ansneset, 3-4 km vest for Namsos sentrum. Et annet er Krokvika i Leirfjordvika et par mil lengre ute i fjorden. Men så langt jeg kan se må den korrekte plassen være Krokvika som ligger sammen med Larsvika på Otterøya, oppunder Krokfjellet.

Og hva nå?

Og hva nå? Om vi antar at en flaske blir brakt opp og gjæren blir gjenoppvekket, hva er neste trinn? Jeg ser for meg at gjæren forblir koblet til krigshistorien, og at et øl burde være dedikert til de som sloss for friheten under andre verdenskrig. Om et par år er det 80-årsjubileum for frigjøringen, og kanskje det er en god anledning å markere med et øl basert på en slik gjær? Kanskje man også kan dele med hjemmebryggere? Kanskje man får den inn i en gjærbank, slik at flere har mulighet for å få tak i denne gjæren?

Det er vanskelig å si hvordan denne gjæren vil oppføre seg. Aitchisons bryggeri ble startet i 1730, og de kan utmerket godt ha hatt sin egen unike gjær-variant som hadde mutert seg til å være perfekt for akkurat deres bryggeri. Da bryggeriet ble langt ned tidlig på 1960-tallet er det mulig at de som kjøpte dem opp tok vare på gjæren, og at den finnes i en eller annen gjærbank. Aitchisons ble kjøpt opp av Hammond's United Breweries, i 1959, som så slo seg sammen med to andre bryggerier til Northern Breweries for Great Britain i 1960. Deretter ble det en ny sammenslåing med Carrington & Co til Carrington United Breweries i 1961. Denne konstellasjonen overtok en rekke mindre bryggerier før de i 1967 slo seg sammen med Bass, Mitchells & Butlers under navnet Bass Carrington. Dette ble etter mange nye sammenslåinger og en oppdeling under Thatcher for å forhindre en monopolistisk markedsposisjon, solgt til Interbrew i 2000, som i dag er AB Inbev, men kun under forutsetning av at deler av virksomheten ble videresolgt til Coors, som idag er blitt til Molston Coors. Men tror vi virkelig at man i alt dette heseblesende kaoset av sammenslåinger og nedleggelser husket på å få med seg alle varianter av alle gjærstammer, og at man har tatt vare på dette i over seksti år? Jeg tviler vel egentlig.

Uansett, det er lite som kan matche gjær som er fremdyrket fra gjærceller som har en slik historie, som var med ekspedisjonskorpset som skulle befri Trøndelag, og som har lagt flere generasjoner på 60 meters dyp.

(Takk til Klas Boivie, som hjalp til med å få en del av dataene korrekt i denne artikkelen.)