Norsk humledyrking på 1800-tallet

Jeg skal snart flytte fokus til noe annet annet enn humledyrking i Norge, men før det, ville jeg bare trekke frem noen sitater fra amtmannsberetningene utover 1800-tallet. De illustrerer godt hvor utbredt humledyrkingen var, men også hvordan dette i praksis var småskala-dyrking for eget forbruk … i hvert fall utover på 1800-tallet.

Hvor dyrket man humle. Vel, overalt og ingensteds. I hvert fall nord til Nordland var det litt humledyrking nærmest overalt, samtidig som det var få steder der det ble dyrket humle i storskala på kommersiell basis. En rekke stedsnavn er trukket frem, der man kjente til dyrking av humle, blant annet: Solør, Surnadal, Gloppen, Indre Sogn, Stangvig, Sunddal, Grue, Styn, Innvik, Lunde, Sogndal, Brønnøy, Ryfylke og Vigør.

Fra Christians Amt (Oppland) i 1836-40 rapporteres det: Hamp, Liin og Humle dyrkes ligeledes temmelig alminnelig, især i Districtets sydelige Egne; men Overskudet af disse Artikler til Salg er ikke betydeligt. Med andre ord, det er til husbruk. Humleavlen er ubetydelig, og langtfra tilstækkelig til Districternes Forsyning. Er det bare meg – eller ligger det en selvmotsigelse i det utsagnet. Jeg synes det ikke er konsistent å si at den er ubetydelig, samtidig som den er «langt fra tilstrekkelig for distriktets behov». Det ene sier tilsynelatende at det knappest er noe, det andre sier at det bare dekker en del av behovet, dvs at det dyrkes endel.

Igjen tror jeg løsningen er at noen amtmennsrapporter vurderer humledyrkingen utfra hvor mye som selges, mens andre vurderer den utfra hvor mye som faktisk dyrkes. Her er fra Sør-Trøndelag: Humle, Hør og Hamp [dyrkes] næsten overalt til Huusbehov. Underforstått: det selges lite av den. Vi må huske at disse rapportene sikter på å gi en økonomisk, ikke en botanisk, oversikt over amtet.

Dessuten er det også noe selvmotstridende når amtmennene stadig omtaler humledyrkingen som ubetydelig og meget liten, samtidig som de utover i mange tiår fortsetter å beskrive den som minkende. Jeg tror tilstanden var at mange dyrket, men kanskje bare par planter i sydveggen til eget forbruk og kanskje et par poser til overs som kunne selges eller byttes bort. I perspektivet av amtmennenes økonomiske rapport for amtet er dette ubetydelig.

Vi må også huske på at det typiske stor-bryggeriet i Norge etter 1850 brygget bayersk øl, og ønsket helst tysk humle, ikke norsk. Selv om amtmennene aldri trekker frem dette poenget, så ville den norske gårdshumla vanskelig kunnet dekke behovet på de kommersielle bryggeriene, ikke utfra en volumbetraktning, men utfra en smaksprofil.

Enda et eksempel kommer ifra beretningen i 1866-70 fra Kristians Amt: Lin, Hamp og Humle dyrkes fremdes kun i ringe Grad. Dyrkningen af Humle er udbredt saagodtsom over det hele Amt, men Udbyttet selv i de Distrikter, hvor dette er størst, ikke paa langs nær tilstrækkeligt til Behovet, uagtet dette vistnok heller ikke er stort. Dette var få år etter den amerikanske borgerkrigen, da lindyrkingen fikk et kortvarig oppsving i Norge fordi bomullsprisene økte.

Humle ved Hovelsrud gård på Helgøya i Mjøsa
Wikimedia/Øyvind Holmestad, opphavsrett CC BY-SA 3.0

Jeg har ikke funnet selve amtmannsberetningen for 1856-60 for Hedmark, men i departementets sammenfatning fra alle amtene står det Avl af Lin, Hamp og Humle er fremdeles af ringe Betydning. Af et Par Eiere af Bryggerier i Hedemarkens Amt siges dog at ville blive gjort Forsøg paa at dyrke den sistnævnte Plante i større Maalestok. I Hedmark ble det på slutten av 1800-tallet visstnok dyrket humle på Helgøya i Mjøsa. Kanskje var det dette man siktet til? Lokalt knytter man humla som fremdeles vokser på Helgøya tilbake til munker i katolsk tid. Jeg tviler litt, for humla fulgte trolig mer med hanseaterne enn med munkene. Dessuten er det mer nærliggende å tro at Helgøya-humla skriver seg fra kommersiell dyrking på slutten av 1800-tallet. Dersom kommersielle bryggerier ønsket å starte dyrking av humle i Norge rundt 1860, ville jeg forventet at de forsøkte med tysk humle, ikke norsk tradisjonshumle.

I beretningen fra 1835 skriver amtmannen i Nordre Bergenhuus Amt: Hvad Avl af Humle, Hør eller Hamp angaaer, da er denne fast ingen i det hele Amt. Især vilde Humleavlen her upaatvivlelig blive fordeelagtig, i ethvert Fal vilde der kunne avles nok til distriternes eget Behov; men deels Kjærlighed til det Gamle og Bestaaende, deels mindre Kyndighed i denne Slags Avl, ihvorvel Enkelte med Held og uden stor Bekostning drive den og producere Humle kan staae ved Siden av den udenlandske, vil nok endnu en Tid hold denne Productionsgreen bort fra disse Districter.

Søndre Bergenhuus Amt i 1845: Fogden paa Rosendals Gods beretter at Dyrkningen af Humle forhen var i Vigør en ei ubetydelig Næringsgreen, men at den nu er ophørt formedelst en Sygdom paa Planterne, hvilken aldeles ødelagde dem. Det er ikke godt å si hvilken sykdom dette var. Om jeg ikke husker feil, kan humla være sårbar for meldugg, og denne sykdommen – som er artsspesifikk – blir liggende i jorda og kan komme tilbake år etter år.

Fra Nordland ble det rapportert: Humle Dyrkes formeentlig kun i Velfjorden (Annex til Brønø Sognekald), hvor Avlingen omtrent skal svare til Bygdens Fornødenhed. Dette er riktignok temmelig langt syd i Nordland fylke, som i praksis var det nordligste fylket man dyrket humle i. Det kunne nok vokse humle lengre nord, men neppe for kommersiell dyrking.

I 1855 står det for Vestfold: [...] og Humleavlen bliver stedse ubetydeligere i Districtet som en Følge af, at Ølbrygning i Landdistrictet mere og mere aftager. Her må vi huske at amtmannsrapportene skiller mellom byer og landdistrikter, der sistnevnte er områdene mellom byene. Det er også verd å huske at byene hadde svært lite omland, og ofte ikke strakk seg så mange steinkastene utenfor «byporten». Denne rapporten fra Vestfold høres ut som at gårdsbryggingen avtar og lokal humledyrking sammen med den. Samtidig øker bryggingen i byene, og der valgte man heller å importere humle. (Og humleimporten er neste tema jeg skal kjede dere med!)

I 1870 nevnes det at det i Vinger og Odalen er en viss produksjon av humlestenger i skogbruket – så formodentlig er det fremdeles endel som såpass sent dyrker humle, det går bare under radaren. Humlestenger brukes for å stange opp humla så den kan klatre opp fem-seks meter på friland.

I 1870 synser amtmannen i Stavanger amt om mulige nye avlinger, og skriver Ligeledes har i ældre Tider paa mange Steder været drevet Humleavl, hvilket kan sluttes af, at denne Plante hyppigt voxer vild over Stengjærder og Urer i Hjemmemarken. Senere skriver han videre: Ubetydelig Humleavl drives i Lunde og flere Steder, men den skjøttes daarligt, idet man lader den ligesom flere Steder i Ryfylke voxe som vild i Urer. Enkelte Steder ser man den stænglet, men Arten er ikke god.

Mot slutten av 1800-tallet faller kravet om rapportering av humledyrking bort. Selve humla fortsetter nok å gro, og de av tradisjonsbryggerne som holder frem har sikkert høstet den. Men humledyrkingen var ganske uinteressant for Norges økonomiske statistikker. Dog nevnes det så sent som i rapporten 1896-1900 for Romsdals Amt at Paa enkelte Gaarde i Nordmør dyrkes Humle samt noget Lin. Det står ikke hvorhen, men tro om det ikke er i Surnadal, der humledyrkingen tidligere stod sterkt og ble nevnt i beretningene for nesten hver periode.