Opphavet til Mariauge
Hva er et «mariauge»? Jo, det er navn på en gjærstarter innenfor tradisjonsbrygging, eller rettere sagt den begynnende gjæringen og skummet som dannes på toppen av gjærstarteren. Og bak dette navnet må det skjule seg en interessant historie.
Min første tanke var at mariauge var dialekt for jomfru Marias øye. Reformasjonen var en stor nedtur for statusen til jomfru Maria, så burde ordet stamme fra katolsk tid, og kanskje fra høymiddelalderens mariadyrkelse. Helt galt er dette kanskje ikke. Men det er alltid skummelt å sjekke kilder, for som vanlig, ting ble temmelig mye mer komplisert etterpå.
Blomster av skog-forglemmegei / mariauge; Myosotis sylvatica.
Det aller første som kompliserer saken, er at «mariauge» også er navn på en plante, eller rettere sagt flere planter. Den brukes først og fremst om forglemmegei (Myosotis scorpioiodes, som er engforglemmegei, men det er flere temmelig like arter i samme familie). Denne planten har en rekke navn som henspiller på øyne: kattøye, musauge, fugleauge, barneøye, så hvorfor ikke mariauge også? Vårt vanlige navn går igjen på en rekke ulike språk, så som forget-me-not og Vergissmeinnicht. Det lukter liksom ikke ur-gammelt plantenavn av «forglemmegei».
Når ordet mariauge brukes om både gjærstarteren og planten, er det da et tilfelle av uavhengig navngivning, eller har den ene tatt navnet sitt fra den andre? Vi finner leddet «mari-» i svært mange plantenavn, men det er få spor av mariadyrkelsen i ølbrygging. Derfor er det fristende å tippe at det er gjærstarteren som har tatt navn av planten.
For en gangs skyld er det Ivar Aasen som er blant de eldste skriftlige kildene vi har.
I sin Ordbog over det norske Folkesprog (1850) skriver han om oppslagsordet «Mariauga»:
Mariauga, n. den første Gjæring i Øl, Skum som afsættes ved Gjæring. Sogn. Betydningen af Ordets første Deel er tvivlsom likesom i Maribaat, Marisop, Marklung (jf. Murihøne, Murinykjel), da disse Ord synes at have en anden Rod end de øvrige, som begynde med Navnet Mari (Marie).
Takk, Ivar, det ble ikke mye avklaring av dette. Skjønt, i sin bok Norske Plantenavne nevner han åkerforglemmegei som mariauge, så han har dokumentert begge betydningene av «mariauge». I sitatet over nevnes det ikke noe om en starter, bare at det er skummet av den første gjæringen. Det kan jo også tolkes som det var skummet fra starten av selve hovedgjæringen. Hva han mener med at forstavelsen mari- er tvilsom må vi lete etter i disse andre oppslagene, og kanskje finner vi en indikasjon på løsningen under oppslagsordet «Marisop», som er forklart med «Green hvorpaa Kvistene ere udvoxede i en Klynge eller Kvast.» etterfulgt av kommentaren «Maaskee egentlig Maresop. I Helg. hedder det Marklung, i Sogn Gygrasop.»
Mariauge, fra Norsk Kornølfestivalen 2026,
Nå begynner vi å komme et stykke på vei, for gygra er et troll, eller som Aasen beskriver det: «Jættekvinde, Berg-Risens Kone.» En gygrasop betyr vel noe slikt som en trollkost. Det er vel mindre sannsynlig at marisop har blitt til gygrasop, enn at gygrasop er den eldre varianten som er blitt fortrengt av det kristne varianten marisop. Spørsmålet er da om noe lignende også kan ha skjedd med mariauge.
Berit Dahl Soltvedt skrev boken Maria vandrer over bergene, om plantenavn med hentydninger til jomfru Maria. Boka har vel et lite tilsnitt av new-age, men det virker som den er godt fundert på et bredt kildemateriale. Hun trekker inn et vell av sagn og myter, blant annet knyttet til forglemmegei-blomsten. Et gjennomgangstema i boka er hvordan tidligere tiders gudinner og mytiske vesen er blitt fjernet fra plantenavn ved å bli erstattet med Maria, gjerne sammen med en tilhørende modifisert eller nyskapt myte for å underbygge det nye maria-navnet. Det beste argumentet for en slik utvikling er når man ser et geografisk spredd, konsistent mønster av lokale, formodentlig førkristne navn på en plante.
For forglemmegei refererer hun til at blomsten også kaldes Berthas blå øyne. Bertha, eller Peratha/Perchta er et overnaturlig vesen fra alpe-regionen og visstnok en sydtysk variant av Holle/Holda, som ofte knyttes til Frigg eller Frøya i norrøn mytologi. Jeg har ikke bakgrunn nok til å vurdere dette. Men det virker i hvert fall innlysende at disse plantene i den lokale floraen må ha hatt et annet navn enn maria-navnet før kristningen. Det er heller ikke overraskende at rester av disse gamle navnene kan henge igjen her og der, siden det ofte er svært stor navnevariasjon på planter.
Frøya og Frøy er et androgynt gudepar i norrøn mytologi, ofte beskrevet som fruktbarhetsguddommer, og de var blant de viktigeste av gudene. Korn er sentralt i fruktbarhetsdyrkingen. Øl brygges av korn, og det var mange riter og mye mystikk rundt ølbryggingen. Vi vet at Frøy/Frøya var mye dyrket utfra hyppigheten på stedsnavn som refererer til dem. De var barn av vanen Njord, og det er mulig de hører til et eldre lag av norrøn mytologi enn Odin og æsene. En beskrivelse av et norrønt blot der Håkon den Gode besøkte Mære i Trøndelag, forteller at ølet rituelt ble drukket tre ganger: til Odin, Njord og Frøy. Frøy knyttes også mot ølbrygging gjennom sine to tjenere, ekteparet Byggve og Bøyla. Kan gjærstarteren mariauge opprinnelig ha hett noe à la «Frøysøye»? Tja, sånt er vanskelig å si.
Eller kan gjærstarteren mariauge ha tatt navn fra planten? Det virker som om Ivar Aasen antok det. Odd Nordland siterer ham i Brewing and Beer Traditions in Norway på side 261-262. Det er formodentlig basert på en likhet mellom boblene i starten på gjæringen og blomstene til planten. Nordland kobler det mot et annet ord, ølhoved eller kveikhoved, som navn på gjærstarteren. Man kan se for seg bobler på overflaten i et slikt ølhoved som øyne, antar jeg. Han forteller videre at endel steder lot man en trebolle med ølstarter flyte i gjæringskaret, og om jeg forstår rett, var tanken at gjæren skulle skulle flyte over og ned i gjærkaret. Annetsteds ble mariauget omtalt som sylje (dvs bunadssølv), som vel også er en god beskrivelse av overflaten når gjæren våkner opp og danner skum.
Soltvedt lister en rekke ikke-norske navn på planten (bl. a. Muttergottesauge, Yeux de la Vierge, og Oci della Madonna), og siden de er mer eller mindre direkte oversettelser av mariauga, er det lite sannsynlig at det er planten som har fått navn av gjærstarteren.
Dermed har vi tre ulike muligheter:
- Det hette opprinnelig noe hedensk à la gygrauge eller frøysøye eller noe slikt, men ble kristnet til mariauge.
- Det har egentlig ingenting med jomfru Maria å gjøre, for første del var opprinnelig mar- som i navn for sjø. Altså at mar(i)auge skulle være en hentydning til et øye som fløt på sjøen.
- Det har med planten forglemmegei å gjøre, fordi det er sammenlikning av gjærskummet og plantens utseende, formodentlig blomsterstanden.
Og enklere blir det jo ikke av at forglemmegei ikke er den eneste planten som kalles mariauge. Blant de andre er Centaurea cyanus eller kornblomst som også er listet som «Maria blå øyne»; Gentiana nivalis som kalles snøsøte; og Euphrasia officinalis som er øyentrøst. Ivar Aasen frustet i Norske Plantenavne over usikkerheten når han registrerte et lokalt navn på en plante, ofte helt uten mulighet for å se selve planten.
En artighet med forglemmegei fortelles av den kjente norske botanikeren Knut Fægri i Norges Planter:
Man skulle ikke tro at innsektene hadde så mye å gjøre i de små forglemmegei-blomstene, men de inneholder faktisk en god del honning, og de besøkes livlig. Kronrøret er trangt, men ganske kort slik at også insekter med kort sugesnabel kan komme til, både fluer og små sommerfugl hører til bestøverne. Men selv bier tar til takke, og det finnes til og med rene forglemmegei-honninger.
Når jeg hører ordet honning, så tenker jeg spontangjæring. Men det ville være å hoppe altfor hardt ut i ville antakelser å tenke seg at denne planten skulle ha vært brukt som kilde til å starte en gjæring, og at det har gjort at plantenavnet hadde blitt overført som navn på gjærstarteren. Men for moro skyld hadde det vært artig å sanke mariauge når den blomstrer til neste år, dytte det hele i vørter for å se hva som skjer. Sannsynligvis vil det vel ikke skje noe som helst.
I praksis har vi vel ingen god forklaring på navnet mariauge for en gjærstarter. Og av og til er det helt greit. Og spesielt når temaene er såpass esoteriske som ølgjæring, mariamysterier og norrøne riter, så føles det egentlig «riktig» at fasiten liksom synes å ligge litt utenfor rekkevidde.