Jubileumsboka for Bryggeriforeningens 125-års jubileum
Bryggeriforeningen fyller 125 år i år, og jubileet kommer med en nyskrevet jubileumsbok, laget av Thomas Horne og Colin Eick. For jubileumsbøker hører til, når jubileer skal feires. La oss se på den — og samtidig gløtte bakover på de fire foregående jubileumsbøkene deres.
Den nye boka er en vakker og forseggjort bok, på så mange måter. Den er til og med trykket i Norge, som føles som en vakker og riktig gest fra en forening som opp gjennom historien har kjempet for innenlandske produsenter og for oppdemming mot importerte varer.
Jubileumsboka for Bryggeriforeningen, skrevet av Thomas Horne og Colin Eick.
Før jeg ser nærmere på den nye boka, så har jeg lyst til å trekke linjene bakover til de tidligere jubileumsbøkene. Bryggeriforeningen ble dannet senhøstes 1901. Det har faktisk kommet jubileumsbøker ut med 25 års mellomrom. Alle de tidligere bøkene er lesbare over internett fra Nasjonalbiblioteket, dersom du bruker en «norsk» IP-adresse.
Bak den første jubileumsboka fra 1926 «Den Norske bryggeriforening — jubilæumsskrift i anledning foreningens 25 aars bestaaen» stod advokat Chr. P. Killengreen. Han har selv skrevet kapitlene om datidens tilstand i alkohollovgivningen og en oversikt over alkoholstatistikk, samt at han også skrev hovedkapitlet som sammenfattet de første 25 årene av foreningens virke. Dette er klassisk gammeldags organisasjonshistorie, og det virker som førsteprioriteten hans var å unngå å avglemme noen personer som hadde satt i komiteer eller hatt verv. Killengreen har full kontroll på distriktsinndeling, statuttene, saksinnstillinger og alt det andre. Denne boka forklarer kanskje ikke så mye, som den lister opp historien. For de innvidde er dette interessant nok, for det fyller inn tomrommene mellom hva man allerede vet. Men det fungerer dårlig som introduksjon. Utover det har dr. Haneborg skrevet om alkoholens medisinske innvirkning. En aldrende dr. Olav Sopp skrev en kort og tematisk springende sak om hva vitenskapen skylder ølbryggingen. Det hele avsluttes med en bildekavalkade over hvilke store tekniske fremskritt som var blitt gjort siden 1901.
Den andre jubileumsboka fikk den moderat inspirerende tittelen «Den norske Bryggeriforening — årene 1926-1951» og er 8-9 artikler av tildels ekstremt forskjellig lengde, og uten så mye lim i mellom dem. Det er ikke oppgitt noen helhetlig forfatter, kun en redaksjonskomité. Den første artikkelen er lengst, skrevet av kontorsjef P. Horgen, og gjenforteller de viktigste trekkene i de foregående 25 årene. Det slår an tonen at den utelukkende er illustrert med et tredvetalls portrettbilder av alvorlig utseende styremedlemmer og -ledere. Det lyder kanskje kjedelig, men gir et godt og strukturert rammeverk for å forstå Bryggeriforeningen i denne perioden. De øvrige artiklene omhandler norsk ølhistorie, alkohollovgivning, bryggeteknikk, forskning, teknisk og merkantil konsulentvirksomhet og malting av norsk korn. Mange fristes kanskje til å gjespe litt, men i den grad tematikken dras i land, er det fordi man tross alt har hanket inn fremragende fagpersoner til å skrive. Som helhet har boka en litt kjedelig, forelesende stil. Den sikter mer på å beskrive bryggeriforeningens bestanddeler enn å formidle noen historisk forståelse av bransjen.
Den tredje boka, til 75-årsjubiléet i 1951, er på godt og vondt egentlig bare en fortsettelse av de to forrige, selv i tittel: «Den norske Bryggeriforening — årene 1951-1976». Den er satt sammen som en artikkelsamling, skrevet av dyktige fagpersoner, og med de forutsigbare temaene: beretningen om de siste 25 årene, endringer i lovgivningen, litt om ølhistorie for lenge siden, tekniske nyvinninger i samtiden, skryt av forskningen. Men stilen er tross alt blitt ledigere, enkelte karikaturtegninger har funnet veien inn i boka, og de har til og med fått Fridtjof Frank Gundersen til å skrive om ølet i internasjonalt perspektiv. Han skulle komme til å bli særdeles sentral i kampene rundt alkohollovgivningen i de påfølgende 20-30 årene, riktignok fra sitt eget politiske ståsted, men hans juridiske betenkninger har alltid vært interessante.
Den fjerde boka, til 100-årsjubileet i 2001, var skrevet av Øystein Øystå, som selv var ansatt i Bryggeriforeningen. Han var allerede foreningens informasjonssjef da disse 25 årene begynte, og han hadde til og med skrevet deler av den forrige jubileumsboka. Han var i mange år foreningens ansikt utad i offentlig debatt, og inntrykket mitt er at han også var både ekstrovert og litt av en hurragutt. Boka han skrev het «Brygg, brus og bruduljer — bryggeri- og mineralvannbransjen i Norge 100 år». Boka er forsåvidt nyttig og interessant. Stilmessig bryter den helt med de tidligere bøkene. For leseren kan den oppleves som å mangle røde tråder. Den gir inntrykk av å være et slags hoppende sammensurium, både tematisk og i illustrasjonene. Ikke misforstå, den er rikt illustrert med alt fra gamle etiketter, karikaturer, reklamebilder kampanjebilder, informasjonsmateriell osv, men det er litt løst og tilsynelatende tilfeldig spredd utover hele boka. Den har en rik overflod av nyttige referanser og løse tråder som interesserte kan nøste videre i. Boka er en slags mellomting mellom memoarbok og partsinnlegg. Fokusert er den i hvert fall ikke. Tabeller, grafer og andre strukturerte fakta finner man lite av, før det dukker opp i et appendiks over statistikk. Styrken ved Øystås jubileumsbok, er at han selv var aktiv deltaker i mye av det han skriver om. Han klarer å veve sammen trådene og vinkle de viktigste hendelsene så man forstår sammenhengene, og han illustrerer gjerne med artige anekdoter. Det hele blir upretensiøst og lekende, slik at det ikke føles som noe tap at det ikke var skrevet med noen ambisjon om objektivitet.
Og så til den nyutgitte boka, som blir den femte jubileumsboka. Den heter «Tradisjon, innovasjon, fellesskap — Bryggeri- og drikkevareforeningen gjennom 125 år». Forfatter er Thomas Horne. Boka er rikt illustrert med fotografier av Colin Eick. I format ligger den ved første øyekast nærmere opp til Øystås jubileumsbok enn de øvrige. Men ved nærmere øyesyn er det en god del forskjeller. Bruken av fotografier og bildemateriale er langt mer enhetlig, noe som i stor grad skyldes fotografen Eick som har gitt foto-materialet et samstemt preg. Dessuten skal også designeren Eivind Stoud Platou utvilsomt ha mye av æren for at boka klarer å balansere et temmelig sprekt typografisk uttrykk, uten at det tipper over. Jeg har ikke fått lest hele boka, men la meg allikevel forsøke å mene noe om den.
Det overordnede inntrykket er at boka integrerer to ulike narrativer, eller man kan si den har to parallelle røde tråder. Den ene er en tematisk og historisk fortelling om utviklingen, spesielt over de siste 25 årene. Den andre er en slags kavalkade eller road-movie mellom en rekke av dagens norske bryggerier og fremtredende personer. Sånn sett tar boka bransjen og bryggeriene på pulsen, slik at det blir et snap-shot av norsk bryggeri-bransje pr 2026. Sånn sett kommer det til å bli et historisk viktig dokument, for dette er ikke gravd ut av arkivene, men er blodferskt og nyskrevet materiale. Når denne delen fungerer så godt som den gjør, er det ikke minst på grunn av fotografen, for ved portretteringen av de enkelte bryggeriene bidrar både teksten og bildene like mye til å formidle tidsånden og miljøet og personene.
Det det er et vågalt litterært grep å skulle håndtere to røde tråder samtidig i en bok. Men har fått det til å fungere, ved at de vever bokas bryggeri- og person-portretter inn som illustrasjoner og kommentarer til den overordnede tematisk-historiske fortellingen. Og utrolig nok de har funnet fornuftige steder å sette hvert enkelt portrett, uten at det virker kunstig eller anmassende. Sånt er tegn på imponerende godt håndverk. Portrettene gir dermed både stemme til bredden av personer i bryggeribransjen de siste 25 årene, og de fungerer som fortellergrep innenfor historiefremstillingen.
Så er det spørsmålet om den første av de to røde trådene: historiefortellingen. Boka gir et overflatebilde av den tidlige historien, og mer detaljert bilde for de siste 25 årene. Slikt er jo en nødvendighet diktert av plasshensyn og tematikk, men også av bokas oppdrag som jubileumsbok. Samtidig setter det noen rammer, slik at leserne ikke bør forvente et objektivt, drøftende historieverk, hverken i format eller innhold. Som interessert i øl- og bryggerihistorie er det mange spørsmål jeg gjerne skulle hatt svar på, men boka har nok ikke hatt som mål å avklare ett og alt. I enhver organisasjon vil det være interessekonflikter og motsetningsforhold som man i ettertid kunne ønske belyst. Det er jo nettopp gjennom dynamikken i slike interne motsetninger at en organisasjon skapes og utvikles. Men et 25-årsperspektiv er kanskje for knapp avstand i tid for å ettergå dem objektivt og kritisk — i hvert fall for i en jubileumsbok som skal slå an en positiv tone. Over tid blir dette et systemisk problem, for med en ny jubileumsbok hvert 25. år, og disse hovedsaklig fokuserer på siste periode, så blir ingen tema gamle nok til å graves skikkelig ut. Da kan resultatet bli at det kun er glansbildene som slipper ut. Kanskje burde neste bok være en helt ny gjennomgang av foreningens første 100 år? Historie er viktig nok til at den trengs å skrives på ny med jevne mellomrom, både for å nytolke den og for å fremstille den relevant for nye generasjoner.
I bokas første, eldre ende av historiefortellingen, lener den seg kraftig på tidligere kilder. Disse gamle kildene kan inneholde både fordreininger og overforenklinger som vi hyppig har sett propagert i ulike sammenhenger. Faren er at disse gamle fremstillingene gjentas så ofte at de etablerer sin egen sannhet, og at de dermed aldri blir gjenstand for en kritisk vurdering. Skjønt, en jubileumsbok er kanskje ikke rett format for å rydde i slikt. Historie — selv for et såpass begrenset tema som bryggeriene — er vanskelig både å forkorte og samtidig detaljere. Boka gjengir en liste over navn og årstall for et utvalg av tidlige norske bryggerier, og selv noe så tilsynelatende enkelt som dette illustrerer hvor vrient det er å forkorte uten å miste kontekst.
Et annet tema som knapt noen av jubileumsbøkene har tatt fatt i, er historien til de to bryggeriforeningene som i 1901 bestemte seg for å slå seg sammen til én, felles, nasjonal bryggeriforening. Men fremfor å dvele så mye ved hvilke tema som er prioritert bort i denne nye boka, så la meg slå fast at det er en nyttig, informativ og viktig historiebok om de siste 25 årene. Det er den perioden som faller sammen med fremveksten av de nyere håndverks- og mikrobryggeriene, som for Norges del ofte tidfestes til å ha startet i 2002. Og ja, jeg vet at det kom til mange nye bryggerier fra 1989 og utover 1990-tallet, men de fleste av dem var relativt kortlevde, og de fokuserte gjerne på de samme øltypene som de store bryggeriene.
Personlig savner jeg stikkordsregister og liste over kildehenvisninger, men det får så være. Som jubileumsbok er det et verk som jeg er overbevist om vil bestå tidens prøve, og som ikke står tilbake for noen av de tidligere jubileumsbøkene.
(For ordens skyld: Jeg var tilstede på boklanseringen og fikk der mitt eksemplar av boka gratis.)