Kristiania-krakket som drepte Agder Bryggeri
Mer enn ett bryggeri har gått dukken fordi økonomien har kollapset i et krakk, eller i hvert fall at det har vært sterkt medvirkende årsak. Det kan argumenteres for at Agder Bryggeri er ett av disse bryggeriene.
Oppstarten til Agder Bryggeri i 1899-1900 kan i etterpåklokskapens lys fremstå som en temmelig planløs sløsing med penger. De var totalt underfinansiert, og de siktet på et stort og moderne bryggeri som det strengt tatt neppe var marked for. Det er først dersom man ser det i lys av det såkalte «Kristiania-krakket», at det blir lettere å forstå valgene man tok. Nå var det på ingen måte utelukkende Kristiania-krakket som dro teppet under beina på bryggeriet, men man kan vel trygt si at det sikret at bryggeriet fikk en haltende og meget dårlig start.
De fleste av leserne kjenner sikkert til dot-com-krasjet i 2000 og subprime-krasjet i 2008, og kanskje også jappetiden i årene frem mot 1987 med «Black Monday», og det påfølgende boligkrakket og bankkrisa. Kristiania-krakket i 1899 stod ikke tilbake for disse og var ødeleggende for mange.
Forklaringene på opptakten til dette Kristianiakrakket varierer, men av ulike årsaker gikk norsk økonomi stadig bedre fra midten av 1890-tallet. Det gav tilflytting til byene, der det var økende industrialisering. Folk trenger boliger, det ble gode penger å tjene på å bygge bygårder, især i Oslo. Boligbyggingen tok etterhvert igjen behovet og dabbet av allerede i 1898. Men markedet fløt fremdeles over med investormidler, som ble rekanalisert til andre prosjekter. Det virket som det var mer villig kapital tilgjengelig, enn det var prosjekter å investere dem i.
Maleren Christian Krohg har gitt en vidunderlig tidskoloritt rundt dette i biografien sin. Han hadde vært utenlands ett års tid, og kjente knapt igjen stemningen i Kristiania da han kom tilbake. Mens han grublet på hvordan han selv kunne ta del i den pågående finansfesten, dro han på café og endte etter litt viderverdigheter opp på et bord med en gammel bekjent som han hadde forsøkt å unngå og en investor som han hadde forsøkt å imponere. Mer eller mindre plutselig hadde hans bekjente solgt en fem-etasjes bygård i Strandgata til investoren for 300 000, hvorav 50 000 av kjøpesummen skulle betales kontant dagen etter. Det neste som skjedde overrasket ham enda mer: Selgeren talte opp 5000 kroner i kontanter og gav til en forfjamset Krohg med kommentaren: «De er dine, du har jo vært kommisjonær.» Så begynte de tre å krangle om hvem som skulle betale for champagnen som skulle være kjøpskål.
For å sette beløpene i perspektiv: Agder Bryggeri hadde satt 150 000 som minimumskapital for oppstart ved innbydelsen til aksjetegning i februar 1899. Brygger og daglig leder hadde ca 3000 kroner i årslønn hver. Finansgalskapen hadde rammet hovedstaden. Banklån ble gitt over en lav sko for å kjøpe nærmest hva-som-helst, sålenge man kunne argumentere for at det fantes pant etslags for lånet. Det var en utbredt tro på at alt ville fortsette oppover. Jo mer penger du kunne investere, jo mer ville du tjene. Hva du investerte i var mindre viktig. Lånekostnadene var underordnet en antatt, fremtidig avkastning.
Dette var tidsånden som gjorde at Agder Bryggeri la sin konstituerende generalforsamling til Oslo i våren 1899, i stedet for til Risør. Man håpet at investeringskåte pengefolk skulle dukke opp og rive bort aksjebrevene. Men allerede senhøstes 1898 hadde mange begynt å innse at dette ville måtte bære galt av sted. Innen man var kommet til april 1899 hadde de fleste nok med hva de allerede hadde gapt over. Stemningen var fremdeles urealistisk optimistisk, men appetitten på enda mer hadde kollektivt avtatt. Forsåvidt hang den økonomiske stemningen i Risør, der Agder Bryggeri holdt til, litt etter. Der var man fremdeles litt for optimistiske. Vinteren 1897/98 hadde vært svært mild i Nord-Tyskland, slik at eksporten av is gikk med stort overskudd i 1898. Risør var en av byene med stor is-eksport, og selv om Carl von Lindes kjølemaskin var i ferd med å overta for naturis, så var eksporten av is fra Norge fremdeles betydelig rundt århundreskiftet.
Tidlig i 1899 trodde man fremdeles på at økonomien ville fortsette å vokse inn i himmelen. Det fantes noen få stemmer som advarte, som for eksempel tidskriftet Farmand, der redaktør Einar Sundt hadde påpekt spekulasjonsboblen og til og erklært høsten 1898 at tilstanden hadde gått fra å være usunn spekulasjon til å bli preget av direkte svindel.
Det er to ekstremt vanskelige ting med slike finansbobler. Det ene er å forutse dagen da bobla sprekker. Det andre er å forutse hva som utløser kollapsen, for ofte er det en liten og temmelig uviktig hendelse som synliggjør en til da ukjent gjeldsboble. Finanssystemet var allerede blitt spent til bristepunktet, men dette syntes ikke så godt for omverdenen, for det snakkes mindre om gjelda enn om inntektspotensialet. Så dukker det plutselig opp en eller annen fillesak som blir dråpen som får begeret til å flyte over. Og over natta tipper stemningen fra euforisk fremtidstro til kaotisk overlevelsesmodus.
Men er ikke dette Nobelinstituttet? Jo, men i 1899 var dette privatboligen til Chr. Christophersen, som fikk den tvilsomme ære av å ha utløst det ødeleggende Kristiania-krakket.
I 1899 ble søndag 11. juni dagen da krakket startet. Det var den halvårlige terminfristen for betaling av renter og avdrag på lån. Trelastimperiet til Chr. Christophersen & Co hadde da allerede en stund drevet med såkalt «vekselrytteri». Det vil si at man utstedte nye gjeldsbrev for å dekke over kostnadene ved de gamle. Veksler er omsettbare, privat utstedte gjeldspapirer. En budgutt hos Christophersen visste at det stod dårlig til, og han hadde vært indiskret og slengt med leppa mens han løp ærend til forretningsforbindelsene. Kanskje dette gjorde kreditorene mer skeptiske til gjeldsbrev fra firmaet?
Christophersen klarte ikke å betale på juni-terminen. Dagen etter, mandag 12. juni 1899 måtte han fortelle kreditorene sine at selskapet hadde innstilt sine betalinger, og det gikk etterhvert konkurs. Bankforbindelse deres, Den norske Diskontobank, led tap på 10 millioner kroner og ble dratt i fallet, og via dem fulgte flere andre. Ringvirkningene rikosjetterte rundt i finansmiljøet, før det hele munnet ut i flere år med krisetid.
Slike økonomiske bobler starter gjerne med en kreativ, finansiell nyvinning. Det sår troen på at fra da av er alt annerledes, og at gamle økonomiske tommelfingerregler er foreldet. I ly av dette kollektive selvbedraget blåser finansbobla seg opp. Et kjennetegn er at bobla på et visst stadium må fortsette å vokse for ikke å sprekke. Fra og med dét stadiet følger slike bobler og de påfølgende krakkene ofte temmelig parallelle hendelsesforløp.
Og hvor var Agder Bryggeri 12. juni 1899? Vel, bare litt over én uke før denne datoen meldte lokalavisa Nedenæs Amtstidende at bryggeriet nylig hadde sendt bestilling på et stort og avansert bryggverk som skulle leveres av Maschinenfabrik Germania i Chemnitz i Tyskland. Oops...
Kunne Agder Bryggeri ha overlevd uten dette krakket? Tja, det er et interessant spørsmål. Strengt tatt er vel svaret «neppe». Men allikevel, med endel mer økonomisk handlingsrom ville de kanskje hatt en slags mulighet for å omstille seg i tide, før det var totalt slutt på pengene. På den andre siden var det ikke bare de økonomiske konjunkturene som arbeidet mot bryggeriet. Vi kan også snakket om en slags «øl-konjunktur». Også disse konspirerte mot bryggeriet. I 1899 drakk voksne over 15 år i Norge i gjennomsnitt 42,78 liter øl hver, mens i 1903 var dette sunket til 29,42 liter. Det vil si en nedgang på over 30%. Det vil si at Agder Bryggeri jobbet med å starte opp i et ølmarked som var raskt krympende.
(Forøvrig: jeg bruker egentlig mer tid på å skrive en bok, enn på innlegg på bloggen. Men jeg tenkte at enkelte av bakgrunns- og sidehistoriene fra boka godt kunne egne seg i et selvstendig og lett omformatert form her på bloggen. Se på det som et eksperiment.)