Jæren Bryggeri (4/4)
Dette er fjerde og siste del i en serie postinger om Jæren bryggeri, som brygget øl fra sommeren 1989 frem til nyåret 1992. I første del så vi på oppstarten, i andre del på hvordan regelverket endret seg og rev bort det økonomiske grunnlaget for driften, og tredje del så på problemene med å få en kommunal salgsbevilling som man kunne leve med.
Endgame for Jæren
Protesten fra politimesteren ved Rogaland Politikammer på Jæren Bryggeris vegne skapte bølger. Enkeltpersoner og små bedrifter kan så lett overkjøres og ignoreres, men en politimester er i en helt annen divisjon. En ekspedisjonssjef i departementet svarte uforsonlig at det var uvanlig at politimestre gikk i forbønn for forbrytere – en referanse til at Jæren solgte øl i klasse 3 uten kommunal bevilling nesten et halvt år etter at regelverket forbød det.
De tre produktene som Jæren Bryggeri produserte: pils, eksport og juleøl.
Man får inntrykk av departementets overkjøring av Jæren Bryggeri var en nærmest arbeidsulykke, sånn rent bortsett fra at departementer aldri gjør feil … i aller verste fall kan inkurier muligens forekomme en sjelden gang, men feil? Nei, alvorlig talt! Det hjalp heller ikke at Surdal verbalt ikke akkurat stod med lua i hånda. Denslags kan lett få byråkrater og politikere til å gå i baklås.
Og egentlig, Surdal startet bryggeriet fordi han hadde funnet akkurat den samme åpningen i lovverket som også departementet ble klar over da mikrobryggeribølgen begynte å nærme seg Norge. Det ville være illusorisk å tro at bryggerienes rett til fabrikkutsalg ville bli opprettholdt om det viste seg at det ble brukt i stor skala for å omgå kommunal råderett over salg av alkohol. Men det er uansett ingen unnskyldning for ikke å ha en ryddig prosess og relevante overgangsordninger.
I august 1990 startet kommunen en omkamp om salgsbevillingen de selv hadde gitt, selv etter at alle klagefrister var gått ut. Surdal hadde skapt mye støy, og det at han fikk knesatt at bevillingen også omfattet andre bryggeriers øl tæret nok på velviljen fra den gang den ble gitt. Mot Høyre og FrPs stemmer vedtok formannskapet å søke råd i Justisdepartementet – implisitt betydde det at de ønsket å finne en mulighet for å ta fra ham den salgsbevillingen de noen måneder i forveien hadde gitt ham.
I november tar saken enda en ny vending: Surdal forbereder rettssak mot Staten for å kreve erstatning. Det er tapt salg, det er utslått øl og mer til. Til å representere seg har Surdal fått Tor Erling Staff. Fra Staffs advokatkontor får han en nylig utdannet Knut Storberget, den senere justisministeren. Som om saken ikke hadde nok twists allerede er Storberget ikke bare avholdsmann, men nylig valgt til leder i NGU – Norges Godtemplar Ungdomsforbund.
En kjærkommen opptur fikk bryggeriet til jul i 1990, da de på ny kunne selge juleøl i sterkøl-klassen. I VGs juleøltest det året kom Jæren Bryggeri på andreplass, et godt resultat for landets minste bryggeri i konkurranse med mer enn ett dusin store og veletablerte konkurrenter. Bryggeriet nøt stor anseelse som en «underdog» i kamp mot de store bryggeriene og byråkratiet.
Det er vanskelig å se at det lille bryggeriets kamp når ut i pressen utover lokalavisene. Det blir et par oppslag i nasjonal presse, spesielt rundt den spektakulære uthellingen av eksportølet, men stort sett ignoreres det. Et hederlig unntak er en ung stortingsrepresentant ved navn Inge Staldvik, den senere Årets Ølhund 2011. I et helsides intervju i Klassekampen 1. desember 1990 kommer man inn på hvilke øl han drikker på stamstedet Lorry, og han avslutter intervjuet med: For ikke å snakke om ølet fra lille Jæren Bryggeri. Det er kjempegodt!
Så slås Jæren Bryggeri konkurs, skriver Jærbladet 30. januar 1991. Det er på bakgrunn av et krav på utestående 191.000 kroner i merverdiavgift. Avisen oppgir at det er totalt utestående 900.000 i gjeld, samt at driftsunderskuddet for 1990 var på 130.000. Til Stavanger Aftenblad 31. januar uttaler Surdal: Klart jeg er litt bitter. Jeg har i alle fall fått erfart at det ikke er så lett å starte noe nytt i dette landet. SR-Bank hadde utestående 400.000, men regnet med å få det inn gjennom varelager og driftsutstyr. Banksjef Lars Magne Markhus fortalte til Stavanger Aftenblad at den som trolig ville tape mest, var Staten, men kommenterte også syrlig at Staten er også den indirekte årsak til konkursen. Banksjefen går langt i å insinuere at Jæren bryggeri ble utsatt for ulovlig saksbehandling.
Flasker med øl fra Jæren bryggeri.
Torstein Surdal var i imidlertid ikke den som gav seg lett. Bygningen var hans egen eiendom, ikke bryggeriets. Selv om bryggeriet var konkurs, var det mulig å videreføre ølsalget etter den gamle bevillingen. Den var tross alt gitt til privatpersonen Surdal som erstatning for den retten til fabrikkutsalg som bryggerifirmaet mistet. Kommunepolitikerne hadde mislykkes med å koble salgsbevillingen til det ølet som ble brygget ved Jæren Bryggeri. De kan umulig ha blitt mildere stemt av beslutningen om å drive ølutsalget videre uten bryggeri.
I oktober 1991 fikk Surdal avslag på bevillingssøknad om å selge øl i skatteklasse 3. Han holdt da fremdeles på med ølbutikken, og jobbet med å starte opp bryggeriet igjen. Han hadde kjøpt tilbake utstyret som gikk med i konkursen, men han trengte investeringer. Uten en salgsbevilling for klasse 3 var det vanskelig å få forretningsplanene til å gå opp. Han får støtte fra Høyre og FrP, men det er ikke nok. Salg av sterkøl vil man ikke ha i Klepp. Det er vanskelig å se for seg at søknaden kunne gått igjennom, gitt tid og sted og forhistorie. Men Surdal lar ikke muligheten være uprøvd.
På nyåret 1992 skal bevillingene fornyes. Det innstilles i utgangspunktet på at begge salgsbevillingene, også Surdals, skal fornyes, i tillegg til de to skjenkebevillingene i kommunen: restauranten «Peking Garden» og den noe ironisk navngitte puben «The Only 1». I formannskapet strippes bevillingen til Surdal bort. Dermed er det igjen kun ett sted i kommunen man kan kjøpe øl over disk. Samtidig besluttet formannskapet å anbefale å utrede salgsmonopol for øl.
Helt strippet for salgsbevilling vil en gjenoppstart av bryggeriet være enda fjernere. Den 30. mars 1992 går salgsbevillingen ut. Det året er aprilspøken i Jærbladet at bryggeriet starter på ny, men like over kommunegrensa, i Bryne, der de skulle overta produksjonslokalene til Jæren Meieri og skulle brygge langt mer enn 800.000 liter. Smaksprøver skulle være tilgjengelig for de som var raske. Men det var og ble en aprilspøk.
Vel én uke senere annonserer Torstein Surdal bryggerilokalene for salg i avisa. Mot slutten av 1992 går Klepp kommune i retning av kommunalt ølmonopol. På denne tiden blir det også klart at sterkøl i skatteklasse 3 skal flyttes til Vinmonopolet, noe som uansett ville revet bort det økonomiske grunnlaget for Surdals bryggeri i kombinasjon med bryggeriutsalg.
Lokalene ble solgt og utstyret ble splittet opp. Bruskassene gikk til Moss Bryggeri, filtre og endel annet utstyr endte hos Enebak Bryggeri. Tanker og tappeutstyr ble kjøpt av Askim Frukt- og Bærpresseri. Bryggeriet var partert og spredd for alle vinder. Eventyret rundt Jæren Bryggeri var irreversibelt over.
Det var nær på at vi fikk en bærekraftig mikrobryggeri-boom av små og lokale bryggerier i Norge på tidlig 1990-tall. Jæren Bryggeri var først ute, men de var på ingen måte alene. Det var mange entusiaster som kastet inn både seg selv og mange ressurser inn på å bli et lite, lokalt bryggeri. De var kanskje mer gründere enn de var bryggere. Det lå i tidens ånd å være liten, rask og smart, og være i stand til å utkonkurrere de store. Mum-and-Pop-businesses var tidens ideal. Ernest F. Schumacher formulerte det i økonomisk teori med sin bok fra 1973, og tittelen gav opphavet til et slags matra i tiden: Small is Beautiful; a study of economics as if people mattered. I krangelen om hva «craft» er, og ikke minst hvem som er det, blir disse ikke-ølfaglige røttene til småbryggeriene ofte oversett, og man fokuserer i stedet på et blindspor rundt øltyper og produksjonsvolum.
Ølkasse fra Jæren Bryggeri, med et assortert utvalg flasker med deres øl
Men motkreftene klarte å bremse opp og nesten stoppe utviklingen. Det skulle gå ytterligere 10-15 år før det virkelig begynte å ta av. Omtrent like lenge varte lokalpolitikernes ryggmargsreaksjon til alkohol, der KrF var veldig mot, FrP var veldig for og alle de andre stilte seg opp i temmelig forutsigbar rekkefølge mellom disse ytterpunktene. Idag klarer lokalpolitikerne å forholde seg til et lokalt mikrobryggeri i lys av turisme, næringspolitikk, arbeidsplasser og kultur, ikke bare diktert av partiprogrammenes rusmiddelpolitikk.
Erstatningssaken rundt Jæren bryggeri kom opp i slutten av mars 1993. Surdal krevde Staten for 3,3 mill i erstatning. Argumentene hans var de samme som er listet over. Staten argumenterte med at de ikke visste om Jæren Bryggeri, og at de derfor ikke kunne klandres for å ha overkjørt og drept dem. Surdal tapte – nesten på dagen fire år etter at den første ølflaska ble tappet. Det ble anket til Høyesterett, men anken ble avvist.
En skygge av Jæren Bryggeri finnes ennå. Bygningen huser idag «Bryggerie Selskapslokale», som inneholder både festlokale, bar og to små puber. De kan til og med tilby rulett-spill, og de har bevillingene i orden. I dag har de til og med Vinmonopol i Klepp kommune.
Fremtiden fikk til slutt fotfeste, også i Klepp …