Myter om øl ved juletider
Fellestidsskriftet for NTNU og Sintef innen forskningsnyheter – Gemini – har gått over fra papir til nett, og vi får håpe at de opprettholder kvaliteten. Nettversjonen har gått ut med en artikkel som føyer seg pent inn i en egen ølhistorie-sjanger: jul-og-øl-artikkelen. Sjangeren ser ut til å diktere at slike artikler må være passelig korte, litt lystelig, handle om jul og øl, men kan ellers være hoppende, anekdotisk, relativt referansefrie og trenger ikke å være så seriøs. Og fremfor alt: den skal fylle tomme flater i en periode med mange feriedager og lav bemanning.
Hva er det som er så galt med denne artikkelen, som forøvrig også har kommet seg inn på forskning.no. La meg trekke frem fire vinklinger. Mange øvrige passasjene har også problemer, men jeg får begrense meg.
- Aller først er det påstanden om at mennesket ble bofast for å dyrke råvarer til ølbryggingen. Det er en påstand jeg ikke har sett seriøst behandlet annetsteds enn i det berømte post-symposiet på tidlig 1950-tall, og den har jeg diskutert før. Selv om det var mange interessante innspill i dette symposiet, var de mest av spekulativ karakter, og konklusjonen på symposiet var åpen, for å si det pent. Dessverre har spørsmålsstillingen av mange blitt oppfattet som konklusjonen, og myten slo rot om at mennesket gitt fra nomadisk til bofast jordbruk for å dyrke ingredienser til øldrikking. Jeg er ikke kjent med at denne konklusjonen er annet enn ønsketenkning.
- Dernest er det påstanden om romere og grekere opprinnelig drakk øl. Den er forulert som: Fra Østen spredte kunnskapen om å lage øl seg til grekere, som igjen overførte den til romerne. Øl ble en viktig drikk for gamle romere, men fra omkring Kristi fødsel begynte de å foretrekke vin fremfor øl. Her vil jeg bare referere til Max Nelsons The Barbarian's Beverage – A History of Beer in Ancient Europe. Nelson har finkjemmet det som finnes av greske og latinske referanser til øl i antikken. Han skriver at grekerne kjente til thrakisk øl allerede i det syvende århundre f.Kr, men at en tydelig fientlighet til øl først er synlig et par-tre århundrer senere. Selv om gresk kultur i antikken spredte seg vidt og bredt og dermed også til øldrikkende områder, så har jeg til gode å se referanser til at grekerne selv foretrakk øl eller at det var utbredt i Hellas i antikken før Kristi fødsel.
- Artikkelen tar også en naiv tilnærming til myten om Fjolne som druknet i mjødkaret og ser ut til å tolke det som en historisk hendelse man kan lese noe konkret ut av. Imidlertid er dette en historie som følger et nærmest rituelt skjema som vi finner igjen i flere historier, og det burde vekke mistenksomheten om at det er en myte snarere enn en faktisk hendelse. At den i Snorres fremstilling i Heimskringla fremstår som historisk er trolig mer på grunn av en rasjonaliseringsiver hos Snorres. Og om man ønsker å lese noe historisk inn det, bør man også på en eller annen måte håndtere at Fjolne var sønn av Frøy og sønnesønn av Odin og at hendelsen må ha skjedd rundt 200-tallet e.Kr. Artikkelen synes nærmest å plassere hendelsen i vikingtiden, hvilket er … velvel. Norrøne myter kan nok indirekte fortelle oss noe om tiden de ble nedskrevet, men vi bør være forsiktige med å tolke dem bokstavelig.
- Sitatet fra Frostatingsloven virker også noe forvirrende. Det gjengitte sitatet er: så er sagt at hver bonde skal holde et to mæle (rommål) øldrikkelag ved jonsvaken. […] Alle skal holde det, ellers skal det bøtes tre ører til biskopen om det ikke er gjort før jul. Det vil si, i Gemini.no er «[…]» brukt for å vise et hopp i siteringen, mens Forskning.no har redigert bort dette. Jonsvake er natta før St.Hans, altså natta mellom St.Hansaften og selve St.Hansdagen. Både Jon og Hans er lokale, norske former av Johannes, og det er en referanse til Johannes Døperen. Det gir ikke mening at man hadde frem til jul med å brygge og feire St.Hans og midtsommer. Sannsynligvis er det en sammenblanding av ulike minneøl til helgner og Jesus, i hvert fall synes det som en slumsete sitatbruk.
For romerne er Nelson enda mer kategorisk: The Italians, like the Greeks, were wine drinkers, and there is no evience, literary or archaeological, for the use of beer in Italy at any time in its ancient history. (side 67). Rett nok kom også romerne i kontakt med øldrikkere, først og fremst egyptere og keltere. Det nærmeste romerne selv kom øldrikkingen, var muligens hærens proviantering i fjerne strøk utfra prinsippet om nøden og nakne kvinner. At de skulle være øldrikkere frem til rundt Kristi fødsel er rent tull … eller skulle Cæsars armé ha foretrukket Romas øl i stedet for å oppleve drikken som en eksotisk nyhet i møtet med gallerne?
Nå er forsåvidt ikke denne artikkelen av de verste, for forfatteren er redaktør av SPOR, som er er seriøst populærvitenskaplig tidskrift innen arkerologi og historie. Formodentlig er Gemini-artikkelen satt sammen av brokker og biter fra tidligere artikler som isolert er seriøse nok. Dermed blir den springende og lite sammenhengende, og samtidig fremstår den stilmessig som anekdotisk, omtrentlig og kontekstløs … med andre ord som en typisk representant for sjangeren populær-ølhistorie. Det er bare at når konteksten det publiseres i er såvidt seriøs, så blir kvalitetsmessige kontrasten også temmelig stor.
Men er det så farlig, da? Det er jo bare om øl. Jo det er faktisk det. Er det rart jeg er frustrert over seriøsiteten i behandlingen av ølbrygging og ølhistorie, når steder som Forskning.no og Gemini.no synes å ta så lettsindig på det som illustret over?