four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  lørdag 15. september 2012

Om å drukne i øl

Det lyder som en flåste spissformulering om enslags perfekt måte å forlate verden på: å drukne i øl, eller i mjød. Mytene - for det er vanligvis myter - har flere eksempler på det:

  • Kong Fjolne sønn av Frøy (eller Yngve-Frøy, som var en fruktbarhetsgud som speselt rådde for avlingene) fortelles det om i Snorres kongesagaer, han var av ynglingeætt, og plassert 26 slektledd foran Harald Hårfagre. Han dro til Frode (eller Fred-Frode) i Selund (som muligens refererer til den danske øya Sjælland og betyr «sjølandet») der det var stelt til lag. Han drakk sterkt, og påfølgende natt måtte han opp og ut og late vannet, men på vei tilbake gikk han feil og ramlet ned i et mjødfat og druknet.
  • Den svenske sagn-kongen Hunding sies å ha fått et rykte om at den danske kongen Hadding var død. Han stelte da i stand til gravøl med et enormt ølfat som han selv serverte fra. Dessverre snublet han i fatet og druknet. Historien er fortalt av Saxo Grammaticus, og kan være beslektet med sagnet om Fjolne. For den danske kongen får det hele også en tragisk slutt, da han hengte seg offentlig, formodentlig i en slags skam over å ha blitt drukket gravøl over.
  • Odins sønn Veraldur skriver seg fra et gammel middelalderballade fra Færøyene, nedskrevet rundt 1840. Der er det Odins sønn Veraldur som mot sin fars råd drar på frierferd til fremmed land. Den lokale kongen misliker ham, og narrer ham til å falle i et fat øl og drukne. Her må det legges til at Snorre identifiserer Frøy som «veraldar goð», så kanskje vi egentlig er tilbake til et sagn om Frøy, som jo Snorre identifiserer som far til Fjolne. Landet det skjer i er muligens samme Selund som for historien om Fjolne.

Det synes å være et mytisk mønster mellom dem. Og kanskje er det slik at alt dette bare er ulike presentasjoner av en urmyte om å drukne i øl?

Her må det nevnes at det også finnes andre sagn om helter som drukner i øl. En av de mer kjente er den irske kong Diarmaid, eller Diarmuid mac Cearbhail. Han spurte tre druider om hvordan han skulle død, og de svarte henholdvis drukning i et fat med øl laget fra ett eneste byggkorn, nedstikking og brenning. Men druidene fikk rett da Diarmaid døde i hva vi idag ville kalt «a freak accident», men som i historien helt klart har mytiske trekk. Se omtrent midtveis i denne. Historien om Diarmuid har også mytiske trekk, men den har en helt annen dynamikk og struktur enn de tre som er nevnt over.

Men over til holdningen til korn og øl, som har hatt en viktig posisjon, og som det har vært knyttet mye magi til. Kornet var «Gudslånet», men det er lite i kristen religion rundt kornmagi og fruktbarhetsriter, så trolig skriver dette begrepet seg tilbake til eldre fruktbarhetsriter: Moder Jord, eller Frøy eller Gud eller hva man skal kalle ham/henne har lånt oss kornet for at vi skal forvalte det og plante det på ny.

Det fortelles at på minst én gammel gård i indre Agder var det visstnok så sent som på 1800-tallet fremdeles slik at bonden etter å ha brygget øl om høsten gikk ut og skvettet litt øl på åkrene. Det minner om en høsttakkefest, som var en av de tre lovpålagte ølene (her bruker jeg ordet «øl» i betydning rituell sammenkomst eller drikkegilde) som overlevde inn i kristen tid: ved vintersolverv, ved sommersolverv og etter innhøstningen - som i kristen religion ble pakket sammen med St.Hans, Jul/Kristmess og Høsttakkefest/Allehelgensdag.

Den nordiske nissen er trolig en blanding av stedets ånd/gud og den personen som først ryddet gården - det svenske ordet tomte er forøvrig beslektet med ordet tomt som i hustomt på norsk. At nissen skulle ha grøt og øl, som begge er kornprodukter, kan derfor sees på som en slags symbolsk tilbakeføring av grøden til den som opprinnelig skapte den og som våker over gården og hjelper til på overnaturlig vis. Bland inn litt godt skjult fedrekult, og du har nissen. Idag tenker vi på det som at vi gir nissen noe av ren godhet, men rammen rundt dette virker mer som en ofring til en guddom eller ånd. Ølet ble forresten i denne sammenhengen faset ut på 1800-tallet av en strengere kristendom og tiltagende rabiat avholdsbevegelse, så idag må nissen klare seg med bare grøten og i beste fall litt saft-og-vann.

Kornet ble altså oppfattet som hellig. Det var ikke bare «markens grøde», det var som en del av jorden, og dermed en del av jordens guddommer. Når man spiste brød og drakk øl, kan man si det dermed var som om det var selveste modergudinnen man spiste og drakk. Og dermed er det ikke veldig langt i ytre tematikk til den kristne nattverden - det mangler primært et ledd med maskulinisering og en transplantasjon til en greskinspirert vin-kultur. Men det er ikke veldig vanskelig å tenke seg nattverden som en delvis videreføring av gamle riter - kanskje med noen røtter helt tilbake til Sumer, der konsumering av øl og brød visstnok var en måte å enhetliggjøre seg med gudene. Ja, til og med kjønnslig omgang med brygge-prestinnene i templet var et tiltak for å nå frem til guddommene, men litt har jo skallet av på veien gjennom århundrene. Det sies forøvrig at sex i åkeren i Frøys navn ble praktisert her til lands i forkant av såingen - for avlingens skyld.

Det finnes forøvrig en teori om at selv i Nytestamentet var det hovedsaklig øl de brukte og ikke vin. Det er en besnærende idé som på ingen måte er main-stream. Av hensyn til tid og plass så får vi heller ta den skålen (no pun intended) ved en annen anledning.

I denne sammenhengen må det å drukne i øl nærmest ha vært en hellig handling à la selveste himmelfarten. Og selv om Snorre & Co formidler en forklaring om en nattlig fylle-do-tur, et manglende rekkverk eller et fiendtlig dytt så lyder det som en rasjonalisering lagt oppå et mytisk rammeverk i ettertid. Idag høres det nærmest ut som en bisarr og ufrivillig komisk måte å dø på, men det må ha vært annerledes for de som dyrket kornet ikke bare i konteksten av en gårdsdrift, men også dyrket kornet i en religiøs konktekst.

Og som et apropos kan jeg ta med en gammel drikkesang. Utfra teksten å dømme er den svensk, og jeg har bare har fra hukommelsen:

Jag vill dö.
Jag vill ej mera leva.
Jag vill dö,
i en källere full av öl.
Och när jag dör,
då vil jag bli begraven,
bli begraven med munnen full av öl.

Neida, den er sikkert hverken førkristen eller spesielt religiøst fokusert. Men mytiske tema har en egen evne til å dukke opp i nye former, i nye drakter og på nye steder gjennom historien. Jeg ville ikke blitt det spor forundret om denne sangens idémessige opphav har et par tipp-tipp-oldeforeldre tilbake i tiden da øl var en magisk og hellig drikk.