Det gode ølet fra 1859

Frydenlunds bryggeri - som idag er redusert til en merkevare for Ringnes - er for alltid avskåret fra å reklamere med ting som «Det gode ølet som det var i 1859» som var da bryggeriet ble startet. La oss ikke dvele ved at ølet først kom på markedet i april 1860. Poenget er kort og brutalt at ølet de første årene ikke var tilstrekkelig godt, og her kommer historien.

(Forøvrig, årsaken er ikke at alkoholreklame er forbudt, det er eksplisitt lov å reklamere på flasker og bokser - selv om alkoholreklame er forbudt i de fleste andre sammenhenger. Enhver øletikett er nemlig å oppfatte som reklame - og derfor lovlig ølreklame.)

Da Mads Langaard startet Frydenlunds bryggeri på slutten av 1850-tallet, var det gitt at dette bryggeriet – som andre storskala, nystartede norske bryggerier – skulle brygge øl etter den bayerske metode. Det vil si undergjæret lagerøl.

For å få det skikkelig til, trengtes også kompetanse, og hva var vel bedre enn å ansette en bayersk bryggmester. Det var intet ekstraordinært over dette, tvert om, det var vanlig for mange bryggerier, og de som ikke hadde råd til å ansette en tysk brygger dro gjerne på studietur til Tyskland for å lære. Men Frydenlund er også et godt eksempel på at dette ikke nødvendigvis var en sikker strategi for suksess.

I jubileumsboken fra 1959 er det skrevet (s.59): Allerede før starten hadde man hentet hjem en fagmann som skulle forestå den direkte produksjonen som bryggermester. Det var Georg Scharnagel som hadde vært bryggermester i Die Fürstliche Brauerei zu Turn, Teplitz i Böhmen. I 75-års-jubileumsboka (s. 31, 44 og 48), skrevet av ingen ringere enn J. C. Hambro, er dette ytterligere forklart. I utgangspunktet skulle Scharnagel bringe med seg 4-5 arbeidere fra Tsjekkia eller Tyskland, men allerede en måned etter at dette ble stadfestet på første styremøte hadde situasjonen endret seg. Bryggeriets økonomi, stadige forsinkelser i byggeprosessen og den økende arbeidsledighet i Christiania gjorde at man rådet Scharnagel til ikke å ta med seg fagarbeidere, da bryggeriet signaliserte at de ville kunne betale dem nok til at de kunne nyte forventet levestandard i Christiania.

Hadde man så bare plukket en brygger på måfå? Neppe. Det går frem av arkivene at Mads Langaard - hovedeieren bak bryggeriet - selv hadde besøkt og gått igjennom bryggeriet i Tepliz - idag Teplice ved den tysk-tsjekkiske grensa. Det virker derfor sannsynlig at han selv har «kvalitetssikret» bryggmesteren. Dog var Langaard en handelsmann og seilskuteskipper som ble industriskaper - og det er ikke sikkert at han ville være i stand til å vurdere Scharnagels kompetanse utfra et bryggefaglig synspunkt. Scharnagel ble også sterkt rådet til å besøke Felsenkeller-Brauerei i Dresden, bare 4-5 mil mot nord, siden de hadde samme utstyr som det som ble bestilt til Frydenlund.

Men Scharnagel ble ingen suksess i Frydenlund. Den første tabben var at han hadde i oppdrag å skaffe gjær, men uten å klare det. Andre bryggerier ble forespurt, men ville ikke bistå den nye konkurrenten, før Christiania Bryggerie til slutt forbarmet seg over dem.

Men det var især holdbarheten på ølet som var et problem. Frydenlund var et nasjonalt bryggeri - et Oslobryggeri, som det senere ble kalt, til forskjell fra de regionale bryggeriene. Helt fra starten aktet de å ta markedsandeler over hele landet som et litt finere kvalitetsøl. Det krevde holdbarhet over tid og bestandighet under transport der ølet kunne mishandles på ganske så mange måter. Den labre kvaliteten gjorde at Scharnagel ble oppsagt i august 1864. Det ble ansatt en ny bryggmester - Johan Schmidt - som i 100-års-jubileumsboka er oppgitt å ha fungert fra 1863, altså i parallell med Scharnagel. I 75-års-jubileumsboka tegner Hambro et litt annet bilde. I nekrologen over Mads Langaard oppgis det at han overtok selv som brygger etter Scharnagel, men dette understøttes ikke av arkivene. Tvert imot er det der referert til en brygger, men uten at Hambro kjente hans navn. I folketellingen av 1865 er Johan Schmidt listet som bryggermester og boende i bryggeriets umiddelbare nabolag.

Om jeg skal synes, så var kanskje problemet at bryggeriet i Tepliz var et regionalt bryggeri som serverte ølet sitt i rimelig nærhet og i stor grad på fat, mens Frydenlunds nasjonale ambisjoner og betydelige flaskefokus gav logistiske utfordinger som skissert over. I tillegg hadde Frydenlund helt fra starten et mål om betydelig eksport av øl. I 1862 ble det ifølge Tollvesenet eksportert 195.167 potter [en pot er like under en liter]; herav falder 27.150 paa Christiansands Bryggeri, den væsentlige rest på Frydenlund. Av dette gikk 84% til Hamburg - eller kanskje rettere sagt via Hamburg hvor mye trolig ble skipet om.

Scharnagel må ha skygget banen relativt raskt, for han er ikke nevnt i folketellingen for 1865. Trolig er det ham som dukker opp i en notis om bryggerihistorie i den danske byen Vejle der det blant annet står: [N. St. Fogtmanns bryggeri i Grønnegade] blev i 1867 solgt til en vis Georg Scharnagel fra Landshut i Bayern for 13000 rdl. To år senere gik også Scharnagel fallit og han måtte overdrage sit bo til skifterettens behandling.

Lite vites om Scharnagel utover dette, men i Danmark finnes det et «Georg Scharnagl (sic) og Hustrus Legat» for kjemistuderende ved Danmarks Tekniske Universitet. Det kan høres ut som ham eller en etterkommer, så det er mulig at han slo seg ned i Danmark.

(Og til slutt kan jeg jo innrømme at jeg ved en kortslutning i de små grå klarte å datere oppstarten av Frydenlund til 1877 i en herværende ølquiz. Det var både pinlig og temmelig idiotisk siden jeg jo egentlig visste at 1877 var Ringnes og 1859 var Frydenlund. Om ikke annet burde jeg husket at hele Frydenlunds tidlige historie er notert i speciedaler som var i bruk frem til innføringen av krona i 1875, så 1877 var et umulig år for stiftelse. Jaja.)