Stjørdalsøl og Thomastoget

(Dette er femte delen av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første, andre, tredje og fjerde del.)

Dernest må vi ha en troverdig kommunikasjonsåre over hvilken såinnhuset og ordene rundt det kan ha flyttet seg. Er det så trivielt som at trøndere på vikingferd snublet over et skotsk såinnhus og tenkte: Så genialt, dette må vi bygge når vi kommer hjem? Eller at de røvet treller som satt og fablet om hjemlandets øl helt til de fikk bygget tekniske innretninger for å brygge det på sitt nye hjemsted? Neppe, men det har utvilsomt vært reiser mellom Trøndelag og de keltiske områdene på de britiske øyene, både som vikingtokt, men helt sikkert også for handel.

En mer troverdig vektor har å gjøre med det lille toget Thomas som kjører rundt på øya Sodor på Barne-TV. Forfatteren – Wilbert Awdry – savnet en setting, et sted der Thomas og vennene hans kunne tøffe rundt, og helst en øy så det ble enkelt å forklare et begrenset galleri av lokomotiver. Øya fant han under et besøk til Man, der han besøkte bispedømmet som formelt heter «Sodor and Man». Øya Sodor finner du imidlertid ikke på noe kart, men det refererer til «Suðreyjar» som er det gamle norske navnet på øyene langs den skotske vestkysten.

Frem til 1266 lå disse under Norge og sorterte under erkebiskopen av Nidaros. Færøyene lå til å begynne med under Bjørgvin bispedømme, men ble eget bispedømme, som fra 1152 var underlagt Nidaros. Orkenøyene og Shetland ble pantsatt som betaling for medgift i 1468. Uansett ble erkebispedømmet lagt ned ved reformasjonen, og det gjenværende underbispedømmet rundt Skottland – Færøyene – ble administrert direkte fra Danmark.

Samtidig nevnes i Hans Ross: Norsk Ordbog at sonn er registrert brukt i Romsdal og på Nordmøre, og han gir en beskrivelse som passer godt med stjørdalske såinnhus, og han knytter order sågar til den trønderske bruken og lister det registert i Innherred der han eksplisitt nevner Stjørdalen. (Forøvrig nevner også han at det skal komme av irsk sorn.) Nettopp Møre og Romsdal var en del av Nidaros bispedømme helt frem til 1983.

Så Nidaros erkebispedømme – og kongedømmet Norge – omfattet Orkenøyene der man hadde sodnur, Romsdal og Nordmøre der man hadde sonnhus, og Stjørdal der man har såinnhus. Jeg påstår ikke at den katolske kirken spredde denne typen korn- og malttørker, selv om det også er en mulighet. Men innenfor disse administrative strukturene – og kanskje spesielt innenfor kirken – må det ha vært en slags felles infrastruktur og kommunikasjon. I det minste må det ha vært en ordning med visitasjoner, omflytting på personell, og tett kommunikasjon mellom klostre der en gruppe fra ett kloster hadde gått ut og opprettet et nytt. Det kan vanskelig utelukkes at ikke teknologien har spredd seg fra keltiske områder i Skottland til Stjørdalen via kirkens menn.

Det er vanskelig å tenke seg en dato for spredningen av navn og teknokogi rundt sorn/såinn som er særlig mye tidligere enn rundt år 800. Etter sigende skal norske vikinger først ha kommet til Færøyene i år 795, og slutten av 700-tallet var da vikingene virkelig begynte å røre seg utenlands. Dette ble forsterket av et økende overbefolkning av Norge, kombinert med en sterkere kongemakt som slo ned på innenlands plyndring.

Men vikingene var ikke bare plyndring, og de drev kanskje vel så mye med handel. Rett nok var 1000-tallet preget av en del store og viktige slag, men det ser også ut til at det var mye handel og samrøre de ulike nasjonalitetene imellom.

I den andre enden er det lite trolig at denne teknologien har spredd seg etter reformasjonen. Det er også i tråd med Ragnar Jirlows påstand om at overgangen fra «rn» til «dn» indikerer at navnet må ha spredd seg før år 1500.

Det er en periode som strekker seg over flere hundre år der det var en utstrakt administrativ kommunikasjon mellom skotske og midtnorske områder. Det er ikke dermed sagt at det var slik en keltisk sorn ble til et stjørdalsk såinnhus. Men vi kan ikke avvise et slektskap mellom de to utelukkende på grunnlag av at det har vært for liten kontakt.