Fra Stjørdal til Færøyene

(Dette er andre delen av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første del, om såinnhusets opprinnelse.)

Et viktig trinn på veien mellom stjørdalske såinnhus og keltiske korntørker er den færøyske «sodnur», og la oss nå fokusere på dette slektskapet. Dernest er ordet også registrert det som «sodn» eller «sonn» på Vestlandet. Transformasjonen sorn-sådn-såinn samsvarer med for eksempel korn-kodn-koinn, og horn-hodn-hoinn. Slik sett er det slett ikke umulig at trøndersk såinn er avledet av en opprinnelig form «sorn». Eller for å si det enda litt sterkere, dersom man starter med «sorn» burde man forvente at det i Trøndelag over tid blir til «såinn», med palatalisering og det hele.

Viktigere for å fastslå slektskapet mellom det stjørdalske og det færøyske ordet er konteksten de brukes i. Ikke bare er begge brukt om korn- og malttørker, men de konstruksjonsdetaljene som angis i den færøyske beskrivelsen matcher svært godt med såinnhusene i Stjørdal. Her er en beskrivelse fra «Færøsk-dansk Ordbog»:

sodn|hús n. Korntørringshus. -ker n. Rummet under Korntørringslægterne (sodnspølir) i et sodnhús. -kerakorn n. Korn (Aks) som ved Tørringen falder ned mellom Lægterne og er halvbrændte eller alt for sterkt tørrede (LF). -kona f. Kone, som tørrer Kornet i sodnhús. -munni m. Aabning i den i Korntørringshuset (sodnhús) paa tvers anbragte Væg af Stene og Græstørv til at lægge den ene Ende av lægterne (se sodnspølur) paa, i hvilken Aabning den Ild optændes, som skal tørre det paa Lægterne liggende Korn (den anden Ende av Lægterne hviler på Udvæggen i den ene Ende af Huset). -spølur m. en af de Lægter, hvorpaa Kornet tørres i sodnhús (se sodnur).

sodnur m. (a; ar) 1) den til Kornets Tørring i sodnhús opførte Indretning, bestaaende af a) en paa tværs anbragt Væg af Stene og Græstørv (eller to saadanne i et Hjørne opførte Vægge) og b) Korntørringslægter (se sodnspølur), hvis ene Ende hviler paa den paa tværs opførte Væg, mendens den anden hviler på Udvæggen i den ene Ende af Huset; Ilden, hvorved Kornet tørres, lægges i sodnmunni (munni), se dette Ord. 2) det Kvantum Korn, som tørres paa een Gang på sodnur, =avlating (jf. lata av); jf. einnáttarsodnur.

M. A. Jacobsen og Chr. Matras: Færøsk-dansk Ordbog,
1927-1928, J. H. Schultz Forlag, København; Felagið Varðin, Tórshavn.

I beskrivelsen over må «to saadanne i et Hjørne opførte Vægge» leses som «to vegger av stein og torv, oppført i vinkel på hverandre». Det er en ganske god beskrivelse av konstruksjonen av stjørdalske såinnhus.

Her er det spesielt viktig å legge merke til at rommet under fjølene med malt kalles på Færøyene «sodnker», og maltkorn som faller ned mellom fjølene kalles «sodnkerakorn». Ikke bare matcher dette bra konstruksjonsmessig i forhold til såinnhusene på Stjørdal, men også språklig. Der kalles ovnkonstruksjonen under fjølene for kjerringa. Jeg har hørt flere, men ingen særlig overbevisende, forklaringer fra stjørdalingene på hvorfor dette skulle ha med kvinnfolk og koner å gjøre. Malten som ramler ned og blir hardt stekt kalles kjerringmalt. Svaret kan være så enkelt som at det er et importert fremmedord som kun lyder noenlunde likt med ordet kjerring.

Denne bruken av ker/kjerring for ildstedet er kan kanskje knyttes til det indoeuropeiske ordstammen *ker-, som vi finner igjen i karbon, kremere, hearth og andre ord som varierende grad referer til ovn. Ordet keramikk virker som et lovende eksempel, siden det er leirkar som brennes i en ovn. Imidlertid er etymologene delte, utover at den moderne varianten av ordet oppstod på 1800-tallet på bakgrunn av gresk keramos – pottemakerleire.

En annen forklaring er indikert i Færøsk-dansk Ordbog, der ordet «ker» kobles til «kar» (som i kokekar) og betegner en fordypning. Som en spesialdefinisjon på «ker» listes det som synonymt med «sodnker». Dersom dette er rett, er «ker» enten en beskrivelse av en bålgrop under fjølene med malt eller korn, eller kanskje mer sannsynlig at det refererer til dette rommet i seg selv som et kar. Jeg er imidlertid ikke helt bekvem med denne forklaringen.

De indo-europeiske røttene blir mer interessante når vi skal knytte ordene til keltisk, men sålenge vi diskuterer så nært beslektede talemål som færøysk og stjørdalsk, er det tilstrekkelig å konstatere at de bruker samme navn på tørkehuset og samme navn på ildstedet.

Begrepet spølinn er formodentlig beslektet til spiler, og jeg synes å minnes at også dette ordet brukes i Stjørdal. Det er litt interessant, da spiler i min språkfølelse indikerer lange, smale fjøler som er plassert med romslige mellomrom, mens slikt er dysfunksjonelt for et såinnhus. Det er selvfølgelig mulig at også dette ordet er kommet sammen med teknologien og at det har blitt tilpasset til et ord som det likner på. Det er nok å minne om «kjerringa» i såinnhusene.

En annen forklaring på bruken av «spølinn» er at man i tidligere tider ikke brukte heldekkende, hullete fjøler, men et slags vevd teppe som lå over og ble holdt oppe av – nettopp – et lag med spiler. Dette underbygges av en teknisk beskrivelse av vestlandske sånnhus. Videre vet vi fra Odd Nordlands monumentale verk at hestehårskleder ble brukt for å tørke malt på. Før man fikk elektriske boremaskiner, ville det være langt enklere å veve et slikt hestehårsklede, enn å bore titusenvis av hull som dagens såinnhus krever.

Det bør også nevnes at på Vestlandet finnes formene tonn og todn som synonyme til sonn og sodn, men jeg oppfatter det som en avledet og nyere form.

Det synes som om den stjørdalske betydningen av ordet – malttørkeovn – blir mer generell når man kommer til Færøyene og Vestlandet, der det synes bruktgenerelt om en tørkeovn for både malt og korn. Det er mulig at også de stjørdalske såinnhusene har vært brukt til korntørking i tidligere tider, men jeg har ikke sett eller hørt noen indikasjoner på det. I mangel av slikt er det fristende, men farlig, å anta at man i Stjørdal har importert en mer generell korntørkingsteknikk, men kun benyttet den for den mer spesifikke malttørkingen etter groing.

Vi kan si at vi har klare paralleller i konstruksjon, bruk og ordforråd mellom Færøyene og Stjørdal og steder på Vestlandet på dette området. Jeg vil hevde at man uten tvil må konkludere med at det er både et språklig, et konstruksjonsmessig og et bruksmessig slektskap mellom såinnhusene på Færøyene, Vestlandet og i Stjørdalen.

Kan vi også knytte dette videre til keltiske områder og keltisk språk? I neste innlegg skal vi se nærmere på dét.