four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  mandag 11. august 2014

Såinnhusets opprinnelse

Det stjørdalske maltølet er berømt og beryktet for sitt robuste røykpreg, der tørkestuen for malten – såinnhuset – står i sentrum. Det er mange interessante aspekter ved dem, også utover smaken de gir. Ett interessant aspekt er hvordan et så brutalt røykpreg har etablert seg i et så avgrenset område, og hvorfra disse teknikkene og idéene kommer fra.

Den beste teorien peker i retning keltisk kultursfære. I dette og de neste bloginnleggene skal jeg fortelle om og forsøke å etterprøve den teorien.

Såinnhusene er ytterst sentrale for maltølet. Ikke bare er det nødvendig for å gi ølet sin karakteristiske røyksmak, men de er også trolig sterkt medvirkende til å ha bevart denne ølbryggingen som en levende tradisjon. Bryggingen var ikke utelukkende en gårds-spesifikk aktivitet, siden såinnhusene var felles for et mindre antall gårder. Bakgrunnen for dette var at en såpass spesialkonstruksjon som såinnhuset hadde kapasitet langt utover den enkelte gårds behov, samt at man på grunn av brannfaren uansett ønsket å legge dem et godt stykke unna gårdstunene. Dermed delte flere gårder såinnhus i såkalte såinnhuslag. Bieffekten av dette er at selv om bryggingen skulle dø ut på én gård, fantes det et felleskap rundt det lokale såinnhuset der man senere kunne plukke kunnskapen og ferdighetene opp.

Her er det på sin plass å referere til en av de beste primærkildene for stjørdalsøl: Norsk Maltøltidende, som Bjarne Vestmo utgav i mange år rundt årtusenskiftet. I en artikkel av Erik Erstad, skrevet i 1992 og gjengitt i Norsk Maltøltidende, kommer et viktig spor. Konklusjonen er der at det stjørdalske begrepet såinnhus er av keltisk opprinnelse rent språklig, og at konsept og design på disse røyktørkeovnene egentlig også er importert fra keltiske områder på de britiske øyer. Holder denne argumentasjonen vann?

Erstad forteller malerisk i sin artikkel hvordan han ble satt på sporet av en passasje i boka «Greinir og ritgerdir» av den færøyiske språkforskeren Jakob Jakobsen, som skriver:

Alt (dette) tyder paa, at Kelterne have været de nordiske Vikingers og de nordiske Nybyggeres Læremestre paa Agerdyrkningens, Korndyrkningens Omraade, og yder god Støtte for det, som jeg i det efterfølgende vil fremhæve. Som bekent er jo "sodnur" det aldmindelig gængse Ord paa Færøerne for en Korntørringsovn. Ordet genfindes paa Shetland i formen sonni. Ogsaa i visse vestnorske Dialekter findes efter Aasen og Ross Ordet sonn i Betydningen: Maltovn, Tørreindretning for Malt og Korn; men i Grundsproget oldnordisk findes intet Spor til ordet. Det gamle keltiske, baade i Irland og Skotland almindelig gængse, Navn for en Maltovn, Korntørringsovn, er imidlertid "sorn", og det er sikkert dette, der som et Laaneord er gaaet over i nordisk (norsk, shetlandsk, færøsk) samtidig med at Nordboerne have optaget og indført den keltiske Korntørringsmethode"

Se forøvrig også andre artikler i Norsk Maltøltidende – Også Vestlandet hadde såinnhus og Tusen år gammel malttørketeknikk.

Er gåten om såinnhuset opprinnelse dermed løst? Vel, dette er et viktig og relevant spor, men det er fremdeles mange løse tråder som trengs å nøstes opp. I noen innlegg fremover skal jeg forsøke å ta dem ned i den grad det er mulig.