Fra norrønt til keltisk

(Dette er tredje delen av en serie om opphavet til de stjørdalske såinnhus og teorien om at de er av keltisk opprinnelse. Tidligere er publisert første del om såinnhusets opprinnelse og andre del som sporer detfra Stjørdal til Færøyene.)

Neste trinn er å vise at såinn/sonn/sodnur er samme ordet som keltisk sorn, og det skal vise seg å være en vanskeligere forbindelse å dokumentere enn mellom stjørdalsk såinn og færøysk sodnur. Bevismaterialets første – og viktigste, og kanskje eneste – del er at de lyder likt og begge brukes om korn- og malttørker.

Vi står fremdeles overfor et tredelt problem:

1. Har vi egentlig indikasjoner på at sodn/såinn på norsk og sorn på keltisk er beslektet, og at det ikke bare er en tilfeldighet?
2. Vet vi at det er keltisk som har lånt dette ordet til norsk, eller er det kanskje omvendt.
3. Har de kanskje begge lånt det fra et felles opphav?

Dessuten er det interessant å vite om et eventuelt lån fra keltisk kun er et språklig lån, eller om det også er et lån av teknologi.

Når det gjelder punkt nummer 2, er det temmelig sikkert. Dersom likheten i ordene skylles at det er lånt fra det ene språket til det andre, må lånet ha gått fra keltisk til norrønt. Etymologiske ordbøker virker samstemte om at keltisk sorn er et låneord fra latin furnus for ovn. Det er et ord vi også gjenfinner som låneordet furnace i engelsk, samt at det har overlevd som four på fransk og forno på italiensk (tenk lasagna al forno – ovnsbakt). Samtidig finnes ordet vidt spredd over det keltiske språkområdet, der det heter forn i Bretagne og Frankrike, ffwrn i Wales og horno med stum h i spansk, der det visstnok har kommet inn via kelterne. I skotsk og irsk keltisk finnes også ordet.

Samtidig er det ingen god og overbevisende etymologi for såinn og beslektede ord på norsk og færøysk. Dessuten er det vel vanskeligere for den norrøne versjonen å plukke opp en r på vei til keltisk, enn det er for den keltiske versjonen å miste en r på vei til norrønt.

Når det gjelder punkt nummer 1 og 3, så er begge disse mulige, men vi mangler fremdeles en god forklaring på hvor det norske ordet kommer fra. Dermed vinner den keltiske sorn-teorien på walk-over. For å styrke argumentet for at opphavet er keltisk, skulle vi gjerne hatt på plass følgende smørbrødliste:

1. Et dypere søk i norsk etymologi før man konkluderer med at det ikke har tilforlatelige røtter i norsk. Det er uansett et spesialord, og når det ikke finnes i norrøne kilder eller beskrevet i norske ordbøker, så er det kanskje fordi det stort sett har gått under radaren på grunn av sjelden bruk?
2. Parallell bruk av andre ord relatert til denne typen korntørke, og især dersom keltisk har tilsvarende til ordet ker/kjærring, samtidig som man der har en grei etymologi.
3. At keltisk har ordet sorn som en godt integrert ord, brukt over en stor geografisk spredning, slik at neppe er et låneord. På norsk og norrønt virker det som dette er et spesialord med begrenset geografisk utbredelse.
4. At det finnes samme type malt- og korntørker i keltiske områder, og at de er navngitt som sorn, slik at det ikke bare er ordet som er lånt, men også konstruksjonen. Dette skal vi se nærmere på i del 6.
5. At konstruksjonen avviker tilstrekkelig rent teknisk fra andre typer malttørker, og navngiving og teknikk følges ad såpass at man er bekvem med at ikke navn og teknologi har kommet via ulike veier. Det skal vi se på i del 7.
6. At fagfolk er fortrolig med forbindelsen mellom keltisk sorn og norrønt sodn/sonn. Dette skal vi se nærmere på i del 4.
7. At det er en troverdig kommunikasjon mellom disse områdene, gjennom hvilken kunnskapen om de tekniske innretningene – og språket knyttet til det – kunne overføres. Dette skal vi se på i del 5.

Når det gjelder sorn på keltisk, virker det som det er en etablert og vidspredt bruk, som jeg delvis beskrev over. Jeg kan ikke nok keltisk til å grave frem eventuelle ord som kunne gitt ker/kjerring, så det får bli en løs tråd for andre å nøste opp. Det finnes dessuten en mulig norsk etymologi for dette ordet gjennom en kobling til kar for lukket hulrom. Det er registert en lignende overgang fra kar til kjer for teineaktig fangstredskap for fisk, så man kan ikke helt avvise denne forklaringen.

På Vestlandet brukes også formene tonn/todn for sonn/sodn, og disse formene med t er knyttet etymologisk til norrønt gorn, ifølge en referanse i lokalhistorie.no. Jeg har sant å si ikke klart å finne flere referanser til gorn, og jeg tviler. I Norske mylnor og kvernar knyttes disse ordene til begrepet å tørke, selv om det også åpnes for at det er en avledning av sorn.

Ellers kan nevnes at nettopp Norske mylnor og kvernar, utgitt av Statens Kornforretning i 1936 er et utmerket verk om ulike tørkeinnretninger for korn og malt. Den finnes online på Nasjonalbiblioteket. Det er side 17-79 som i denne kontesten er mest interessant, og spesielt side 49-57 for såinnhus. Det skal være fri tilgang for alle norske IP-adresser. Takk!

I neste innlegg skal vi se på hva språkforskere mener om slektskapet mellom sorn og såinn/sodn. Er det akseptert eller er det litt suspekt hobbyetymologi?