Agder Bryggeri og Avholdsbevegelsen
Agder Bryggeri etablerte seg i et distrikt der avholdsbevegelsen stod sterkt. Det var ikke alene grunnen til at bryggeriet aldri ble noen suksess, men det kan vanskelig ha dratt i riktig retning. I del 1 så vi på oppstarten av bryggeriet, og i del 2 så vi at koordineringen kunne vært bedre.
Egil Trondal har sammenfattet avholdshistorien i Risør i «Risør Totalafholdsforening 1877-1995» i Årsskriftet for Søndeled og Risør Historielag 1999, i stor grad basert på et jubileumshefte skrevet av Martin Jepsen i 1927 og en tidligere upublisert historisk oversikt ved Normann Jenssen. På den tiden Agder bryggeri eksisterte var det i overkant av 400 medlemmer i totalavholdslaget. Folketellingen i 1900 lister 1364 personer i Risør Kjøbstad. Ved valget i 1898 fikk avholdsfolket overtaket i bystyret med 13 innvalgte avholdsfolk i bystyret og 3 i formannskapet. I 1901 stilte man med egen liste som fikk 5 representanter, og i 1910 ble det valgt inn 7 representanter. Da talte bystyret 28 representanter – det vil si at avholdspartiet satt på fjerdedelen av representantene. I tillegg kom avholdsfolk i de vanlige partiene.
Raid på «a blind pig», dvs en ulovlig pub, i Elk Lake i Ontario i Canada ca 1925, der 160 fat ble ødelagt.
Agder Bryggeri holdt riktignok til i Bossvik, som dengang lå i Søndeled kommune, men likevel var det relativt kloss opp til selve Risør og definitivt innenfor byens interessesfære.
Avholdslaget i Risør skaffet seg egne lokaler, der det ble drevet kafé, først i egen regi, etterhvert som en egen drift under navnet Kaffistova. Man hadde Risør Avholdskor og man drev Avholdslagets Orkester. Man organiserte barnelag og etterhvert kom ungdomslaget «Førstevakt».
Mellom linjene historien til Avholdslagets kan man også lese at man irriterte seg over «gauketrafikken», som var datidens navn på langing og gråsonesalg av alkohol. Alkohol var lokalt regulert, og i Aust-Agder var det Arendal som var den store syndens bule der man fikk både øl og vin. Ikke bare hadde man Arendal Bryggeri der, men bedre kolonialforretninger som Lars M. Larsen solgte «fiinere Vine» sammen med delikatesser og importvarer som blant annet oster. Arendal var da også eneste sted i Aust-Agder som fikk Vinmonopol da dette ble opprettet etter forbudstiden.
I all denne lokale reguleringen av salget måtte man følgelig dra til Arendal for å kjøpe skikkelig drikke om den skulle inneholde alkohol. Idag er dette en halvtimes kjøretur. Rundt århundreskiftet var det en dagstur, kanskje helst med dampskip. Da var det rimelig at man kjøpte med noe for andre. Og da var kunne man jo like gjerne kjøpe med litt ekstra og selge videre om noen skulle trenge, selv uten «forhåndsbestilling». Da ble man «gauk», hvilket var ulovlig. Politiet brydde seg bare sånn moderat om å forfølge slikt, i hvertfall sålenge det skjedde i liten skala. Tross alt har politiet alltid måttet prioritere hva de skal bruke ressursene på. Hovedskaden var vel helst at avholdsfolket irriterte seg grønne.
Øl inntil 2,5% kunne man nok kjøpe gjennom lokale kjøpmenn som var agenter, men også her gjaldt det regler. Kjøpmennene kunne bare oppta og videreformidle bestillinger og deretter motta og dele ut ølet. De hadde ikke lov til å ha et lite lager med øl for å «lette logistikken». Selvfølgelig ble dette gjort underhånden, til avholdsfolkets store irritasjon.
Her må vi forstå at avholdbevegelsen rundt 1900 ikke bestod av gamle, konservative gledesdrepere og mugne grinebitere. Tvert om, avholdsbevegelsen var gjerne den progressive delen av folket. De var velutdannede og hadde gjerne sentrale stillinger i lokalsamfunnet – ofte lærere. De var ingen attgløymer, tvert om de var dyktige organisatorer, sentrale i frivillig arbeid og med sosial samvittighet. De både festet og dro på turer – men uten alkohol.
Det var nemlig en utbredt tro på at alkoholen var årsaken – i det minste hovedårsaken – til et bredt spekter av samfunnets største problemer. Det er lett å se at datidens samfunn hadde sosiale problemer. Det er også lett å se at alkoholen lå tett på mange av disse sosiale problemer. Imidlertid er det ikke like innlysende at alkoholen var opphavet til problemene, snarere enn et symptom på dem. Imidlertid, i samtiden trodde mange fullt og fast på at om man bare fikk fjernet alkoholen, ville de sosiale problemene forsvinne av seg selv.
I den konteksten var det å slåss mot salg og servering av alkohol ikke egentlig moralisme, det ble selve kampen for samfunnets overlevelse. «Drankerne» ville forstå sitt eget beste når de ble tørrlagt og problemene deres forsvant. Avholdsfolket var overbevist om at alkoholdrikking var en samfunnslast som fremtiden ville ta avstand fra og eliminere, selv om det kunne ta en generasjon eller kanskje to. I fremtiden ville alkohol bare være for desinfisering, og ingen ville finne på å drikke det … trodde man. Med en slik virkelighetsoppfattelse er veien kort til at målet helliger middelet.
Og midlet var å skaffe seg makt så man kunne endre samfunnet – eller egentlig bare skynde litt på en uunngåelige utvikling. Man ville ha politisk makt for å endrer lover og regler. Man kunne søke til læreryrket for å påvirke de unge. Man kunne bli politi for å sikre at alkohollovene ble overholdt. Man kunne bli kjøpmann og sikre at de ikke ble solgt en milliliter alkohol i den bygda. Med en intens misjonsaktig iver gjaldt det å ta del i samfunnet for å lede det i riktig retning, ett skritt av gangen – mot totalavholdet. I det minste ville de noe med livene sine og var villige til å følge opp idéene med handling.
På mindre steder kunne avholdsforeningene nærmest «overta» samfunnet. Ikke bare skapte de alkoholfri arenaer i samfunnet, de utkonkurrerte også temmelig brutalt de alkoholvennlige, slik at man i praksis ikke hadde noe alternativ til avhold.
Om du for eksempel skulle ha et orkester til å spille i et arrangement, så var det kanskje bare det lokale avholdsorkesteret å velge blant, og de kom neppe om det ble servert alkohol. Og kanskje var det bare avholdslosjen som var stor nok til å romme arrangementet, så glem vinserveringen til middagen. Dersom ikke nok folk etterspurte et alkoholvennlig lokale, og de fleste kunne leve med avholdslokalets regler – så ble det slik. Sånn sett holdt de samfunnet nærmest som gissel – enten måtte det være avhold, ellers så ville de ikke spille med. Det er skillet mellom moralister og andre som går ved holdningen: «lev og la leve» kontra «lev som meg, ellers boikotter jeg».
Det var til dette samfunnet utenbys investorer kom for å etablere et bryggeri sammen med lokale ikke-avholdsfolk som støttespillere – nærmest utenfor stuedøra til Risør Totalavholdsforening.
Det var umulig å nekte bryggeriet å starte opp, for rammene for næringspolitikk var et nasjonalt, ikke lokalt, anliggende. Men det finnes mange måter å legge hindre i veien. Jeg finner ingen indikasjoner på at avholdsbevegelsen aktivt stakk kjepper i hjulene på Agder Bryggeri, men for bryggeriets del er det umulig å forestille seg at ikke den sterke avholdsbevegelsen må ha komplisert situasjonen.
Men kjepper ble stukket i hjul, dog fra en helt annen kant: fra de andre bryggeriene, kanalisert gjennom Bryggeriforeningen, og det skal vi se på i siste del av denne serien.
Og forøvrig, Risør avholdslag ble avviklet i 1995, da det bare var sju medlemmer igjen, alle over 75 år.