Kritikk av totalforbruksmodellen

Har du hørt om totalforbruksmodellen eller totalforbruksteorien? Ikke? Da er du neppe alene. Likevel er det en av grunnpilarene i norsk alkoholpolitikk. Dersom du synes Helsedirektoratet og avholdsbevegelsen har et irrasjonelt forhold til øl og alkohol, så er det kanskje fordi du aldri har fått med deg hva totalforbruksmodellen går ut på.

Ganske kortfattet: Totalforbruksmodellen dikterer at det for en gitt, uniform befolkning er et konstant forhold mellom alkoholforbruk og skadelig forbruk. I sin ytterste konsekvens vil det si at for hver flaske øl du jekker opp, jo større blir det totale alkoholforbruket, og dermed jo større blir det skadelige alkoholforbruket, og dermed jo større blir skadevirkningene av alkohol i Norge – og det er irrelevant hvor ansvarlig eller uansvarlig du drikker den flaska med øl – sålenge du drikker den.

Med totalforbruksmodellen i bakhodet er det med andre ord ingenting som heter ansvarlig bruk av alkohol. Om jeg tar en halvliter, øker det norske skadelige alkoholforbruket akkurat like mye som en fyllik eller en fylle-konemishandler hadde gjort det. Skadelig alkoholforbruk er proporsjonalt med totalforbruket … «Every bottle's evil, every bottle's bad!» for å omskrive Monty Python.

Rent intuitivt synes denne teorien å være temmelig suspekt. Den ble formulert på 1950-tallet av Sully Ledermann. Selv tilhengerne av teorien er stort sett enig i at Ledermann baserte den på tvilsomme antakelser, uggen statistisk analyse og utilstrekkelige data. Men de påpeker også at utilstrekkelig argumentasjon for en teori er ikke bevis mot den. For å illustrere: Jeg kan hevde at månen er en gul ost – og dét at jeg ikke klarer å dokumentere eller argumentere troverdig for det, er i seg selv ikke et bevis mot osteteorien.

Ledermanns utgangspunkt for teorien er også interessant. Tidligere tenkte man at overforbruk av alkohol var noe som heftet ved den som drakk for mye. Drakk du deg dritings, var det du og drikkingen din som var problemet. Løsninger måtte fokusere på deg, og omfattet gjerne innesperring på en anstalt og i hvert fall sosial fordømmelse.

Denne tankegangen hadde god klangbunn i Nord-Europa og særlig Norden. Men i sør-europeiske land var alkohol mer integrert i dagliglivet, og man aksepterte ikke like lett at den enkeltes alkoholforbruk binært falt i kategoriene veldig greit eller veldig ikke-greit. Ledermann var en fransk demograf som forsket på en overdødelighet blant franske menn. Han mente at den i stor grad var koblet til alkoholbruk. Gjennom statistisk analyse konkluderte han at rundt halvparten av alle dødsfall i mellomkrigstiden blant franske menn i alderen 35-50 involverte alkoholforbruk.

Ledermann helte mot at alkoholisme ikke egentlig var individuelle problemer, men et samfunnsproblem. Smak på ordet. Samfunnsproblemet i seg selv var at samfunnet kollektivt fremprovoserte disse skadevirkninger gjennom et høyt, felles alkoholforbruk. Ved å hevde at det var et konstant forhold mellom totalt alkoholforbruk og skadelig forbruk, åpnet han for å angripe alkoholisme fra en annen vinkel: om man fikk ned totalforbruket, så ville man automagisk få ned det skadelige forbruket – for de to var jo korrelert gjennom en statistisk lovmessighet.

Man kan spørre seg om det blir mindre alkoholisme bare fordi moderate øldrikkere reduserer forbruket sitt enda mer. Her kommer en annen antakelse inn: snøball-effekten, at alle våre handlinger får ringvirkninger. Man tenkte seg at man ikke kunne drikke en flaske øl på en ansvarlig måte uten at denne handlingen gav små men signifikante ringvirkninger som bidro til å presse opp det skadelige forbruket, i hvert fall om vi ser på store tall. Er du på lønningspils og sier nei, bidrar du til å roe han som alltid ender i rennesteinen, men om du tar en øl, bidrar du til det sosiale presset som hauser ham opp … sier visstnok teorien.

Ledermanns teorier fant god klangbunn på 1970-tallet. Man fant bedre tallmateriale, tettet åpenbare huller og utviklet teorien for å komme rundt de fundamentale svakhetene i Ledermanns arbeide, men i bunn og grunn beholdt man kjernen: Man av-ansvarliggjorde individet og ansvarliggjorde i stedet samfunnet rundt. Alkoholikeren var ikke lengre primært en svak person som ikke klarte å begrense seg, eller en som burde ta seg sammen. Han eller hun var syk person, til og med offer for en samfunnssykdom, eller kanskje det lå i genene. 1970-tallet var sosiologenes og holdningskampanjenes storhetstid, og totalforbruksteorien passet dem som hånd i hanske. Alkoholisme var et samfunnsproblem, og det var en samfunnsoppgave å løse det. Det måtte løses av oss alle i fellesskap, med Staten som dirigent.

Mange av disse vurderingene går rett til kjernen også på andre problemstillinger i samfunnet. Hva er for eksempel bruk av narkotiske stoffer? Er det kriminalitet, er det avhengighet, er det sykdom, er det et samfunnsproblem? Bør det takles med avkriminalisering, flere fengsler, metadon, sosial fordømmelse eller noe annet? Er det forskjell på hasj og heroin?

Det har blitt foreslått å bruke totalforbruksteorien på andre felt også, blant annet på overvekt. Undertegnede har en BMI som er … vel endel over hva de fleste ville anbefale. La meg ikle meg totalforbruksteorien: Da er jeg ikke overvektig fordi jeg spiser så mye, jeg er bare et uheldig offer for et samfunnsproblem som sosialt pusher meg mot å spise for mye. Jeg er kort og godt uskyldig. Det er ikke min feil! Skal vi løse det, må vi alle sammen bidra til å trekke gjennomsnittsvekta på nordmenn nedover. Det vi trenger er at vi alle slanker oss, og spesielt dere andre. Strengt tatt trenger vi flere anorektikere i Norge. Det er meg litt uklart hvordan flere anorektikere vil hjelpe meg med å bli noen kilo lettere, men slik vankelmodig vakling i troen bør vike for absolutt tillit til de beviste matematiske modellene. (Jada, jeg er litt ironisk her.)

Dette samfunnsansvaret er ikke bare noe som vi alle må ta del i. Det er noe som Staten må ta et hovedansvar for å lede. Staten kan hjelpe oss alle ved å begrense fetende mat, fremme lett-produkter, skattlegge for gjennom prisdifferensiering å hjelpe oss å velge sunne produkter, redusere spillerommet for reklame, gi penger til holdningskampanjer, forby salgsfremmende produktplassering, finansiere forskning som overbeviser oss, pålegge advarsler på produktene osv.

For så vidt er det positivt at ikke alkoholisme lengre er en grunn for sosial utstøtelse og for innesperring på institusjon. Men det er ikke gitt at vi kommer den til livs ved å fokusere mest på de som ikke er alkoholikere.

Det er lett å finne eksempler der man kan raljere mot totalforbruksteorien. Men det finnes også domener der nordmenn generelt faller ned på et forsvar av sentrale momenter ved denne tankegangen, så som USA og håndvåpen. Nordmenn har en tendens til å akseptere argumentet om at skoleskytinger og de høye dødstallene rundt håndvåpen i USA har mest å gjøre med tilgjengelighet og manglende våpenlover. NRA og desslike forsøker å fokusere på at det ikke er våpnene, men gjerningsmennene som er problemene, og at man ikke skal vanskeliggjøre ansvarlig våpeneierskap bare fordi noen relativt få ikke takler virkeligheten.

Én konsekvens av totalforbruksteorien er at det ikke finnes noen trygg nedre grense for alkoholforbruk. Så pilsen er «akseptabel» bare sålenge den er et alternativ som fortrenger vinen, men det hadde vært bedre om du tok en lettøl, og aller helst burde du også latt den stå. Med totalforbruksmodellen som bakteppe finnes det ikke ansvarlig bruk av alkohol. Om man ikke kan få ned alkoholskadene ved å få fyllikene under brua til å slutte å drikke, så er det allikevel likeverdig om man bare får desto flere til å kutte ned på eller kutte ut sitt ansvarlige forbruk, for ringvirkningene når før eller senere fyllikene under brua.

La oss tenke en lignende modell for trafikken. Hva om vi postulerer at det er et konstant forhold mellom kjørte kilometere med bil og farlig oppførsel i trafikken, og dermed trafikkskader? Da hadde det ikke nyttet å argumentere med at du kjører forsiktig, for bare ved å være på veien er du med å øke farlig oppførsel og trafikkskader. På den andre siden, da er det heller ingen vits i å kjøre forsiktig og sakte, fordi det eneste som påvirker trafikkskadene er kjørelengden. Det er selvfølgelig sprøyt. Norge har fått trafikkskadene kraftig ned, ikke gjennom at det kjøres færre kilometere, men ved å hindre møteulykker gjennom midtdelere, fokus på sikrere biler, fartskontroller, bilbelter, fartsdumper, lyktestolper som lett knekker, salting, holdninger, autovern, god skilting osv. Det handler også litt om kjørelengde, men veldig mye om kjørestil og veikvalitet.

Totalforbruksmodellen kan synes å støtte opp om rølpete norsk alkoholadferd som ansvarsfull. Dritings på charterflyet eller på flatfylla på julebordet kan jo i lys av totalforbruksmodellen mer enn balanseres ut om du bare er edru resten av året. For på et overordnet nivå er det jo ikke hvordan, når og hvor du drikker, men kun hvor mye du drikker som betyr noe.

Ja, vi kan til og med snu på flisa og spørre oss om ikke norsk rølpete flatfyll kanskje er et resultat av forsøkene på å begrense forbruket à la totalforbruksteorien. Vi forsøker å gjøre det så vanskelig å drikke til daglig, at når sperrene plutselig ikke er der, så ender det lett i flatfyll.

Og her er vi kanskje inne på et viktig moment. For det har vært innvendt mot totalforbruksmodellen at når man finner et forhold mellom totalforbruk og skadelig forbruk, så er det kanskje fordi skadelig forbruk oftest er høyt forbruk, og høyt forbruk driver opp totalforbruket. Om man skal få ned skadevirkningene, trenger man primært å få ned det skadelige stor-forbruket.

Det er kanskje enklere å få ned forbruket til de som drikker sjelden og lite. Men man trenger totalforbruksteorien for å overbevise seg selv om at det er den best farbare veien til å hjelpe alkoholikerne som gruppe. Dette er bare én av flere rare anskuelser man får når man tar på seg totalforbruksteori-brillene.

I lys av totalforbruksteorien er det ikke noe bedre å kjøpe en flaske med håndbrygget hipster-IPA fremfor bjørnunge med Tuborg. Det er forsåvidt bedre om du ruger på IPA'en hele kvelden fremfor å bøtte nedpå en sixpack med pils, så det eneste Staten liker ved spesialølet er prisen, i den grad den er forbruksdempende. Egentlig er det vel snarere motsatt, for hipster-IPA'en har høyere sosial status enn bjørnungen med Tuborg, så liter for liter er mikrobryggeri-ølet «farligere», gjennom en mer potent snøball-effekt.

100 norske mikrobryggerier er sånn sett «farligere» enn Ringnes, selv om de til sammen knapt brygger mer enn Ringnes' ølsvinn på grunn av vasking av tanker og rør – for de kan virke forbruksøkende og forbrukslegitimerende blant grupper som ellers neppe ville drukket øl, og i hvert fall ikke pre-mikrobryggeribølge pils.

… så i stedet for å drikke den ene flaska med IPA i kveld, bør du helle den i utslagsvasken. Ett eller annet sted i Norge sitter det en alkoholiker som vil takke deg for å ha hjulpet seg med å bli tørrlagt. For det er ikke egentlig misbruket som teller, det er totalforbruket som betyr noe! Totalforbruksteorien dikterer oss det. Eller noe sånt …