New zealandske humlesorter

I går fortalte jeg endel om bakgrunnen for de new zealandske humlene som har kommet på markedet de siste årene, og jeg lovet å komme tilbake med en presentasjon av flere av disse humlene.

Smoothcone er en gammel bitterhumle som var dyrket endel på 60- og 70-tallet, men som nå ikke dyrkes kommersielt. Den holder rundt 8% alfasyre. Derimot har den blitt brukt i avlsarbeid og gitt opphav til flere av de andre variantene, blant annet Green Bullet, Super Alpha og Nelson Sauvin. Den skal visstnok minne endel om Cluster og er en slektning av Late Cluster.
Nelson Sauvin (aroma og bitter, 1990) er den mest kjente av de nye new zealandske humleslagene. Det er en triploid, frøløs humle utviklet fra blant annet Smoothcone. Brukt som aromahumle er den temmelig unik, med aroma av tropisk frukt med ananas, og mange mener den har et vinøst og fruktig preg à la Souvignon Blanc. Opprinnelig har den nok vært utviklet som en bitterhumle for lagerøl i tysk stil, men den spesielle aromaprofil har muligens gjort at den nå markedsføres litt mer som en wunder-aromahumle.
Riwaka (arom1, 1997) er en triploid sort som har vært å få i norske hjemmebryggesjapper, som som tidligere ble kalt D-Saaz. Det er en humle som er nesten like høy på beta-syrer som på alfa-syrer. Den er også høy på cohumulone og myrcene. Til nå har det ofte vært et ensidig fokus på alfasyre som måltall på humle, men disse andre målene er noe hjemmebryggere nok burde stifte mer bekjentskap med. I praksis er Riwaka en foredling av Saaz og den skal kunne brukes der man ville brukt Saaz. Hvorfor navnet «Riwaka»? Tja, det er bare stedsnavnet på forskningsstasjonen for humleavlingen, som forøvrig ligger i Nelson-Tasman-regionen.
Pacifica (aroma, 1994) er en triploid sort som er en variasjon over Hallertau Mittelfrüh, og den har tidligere blitt kalt Pacific Hallertau. Aromaen er beskrevet som å ha marmelade og blomster. Alfasyren ligger på 5-6% og den er utviklet for skulle brukes i tyske lagerøl.
Pacific Gem (bitter, 1987) er en triplod sort som er en krysning mellom Smoothcone og en californisk krysning mellom Last Cluster og Fuggels. Den har høy alfa-syre - 13-15% - men ifølge noen uten den litt brutale og brautende smaksprofilen som høy-alfa-humle ofte har. Andre er sterkt uenig og mener den har en ødeleggende harskhet. Den er blitt beskrevet som å ha en eikekarakter, litt jordaktig og en fruktighet med solbær og litt jordbær. Mange har kalt den en «Super-Fuggles», både i positiv og negativ forstand. Det er en humle jeg ville brukt litt tid til å bli kjent med før jeg brukte den i et viktig øl.
Green Bullet (bitter, 1972) er en triplod høy-alfa humle for pilsner og andre lagerøl, og sies å oppføre seg eksemplarisk innenfor de rammene. Den sammenliknes med Styrian, er fremedlet fra Smoothcone og visstnok Riwaka, har 11-15% alfasyrer og minner litt om Styrian.
Super Alpha. (bitter, 1976) Aromaprofilen er beskrevet som krydderaktig, litt harpiks og med lemongrass, og sies å være et typisk eksempel for de litt sære new zealandske humlearomaene. Opprinnelig ble den utviklet fra Smoothcone som bitterhumle (10-12%), men den sies å kunne brukes bra også som aromahumle.
Sticklebract er en høyalfa (ca 13,5%) humle for bruk i engelske ales, der den kan gir en liten kiwi-aksent av sitrus og harpiks. Den skal være utviklet fra den gamle new zealandske humla First Choice.
Southern Cross (bitter, 1994) er enda en triploid, høy-alfa humle (11-14%) for lagerøl. Denne sies å ha kraftig aroma av sitronskall kombinert med furunåler og krydderaktighet. Det er en krysning fra 1950-tallet mellom den lokale varianten Smoothcone, med Fuggles og en navnløs, tidlig californisk humlevariant. Som aromahumle bør man prøve seg frem litt forsiktig før man bruker den i store mengder.
Pacific Jade (bitter, 2004) er en triploid humle med langt mer avdempet bitterhet (12-14%). Den er blitt beskrevet som å ha citrus og svart pepper i aromaprofilen sin. Den er en krysning mellom en new zealandsk humle som heter First Choice (som igjen er en slektning av Late Cluster) og Saaz.
Hallertau Aroma (aroma og bitter, 1988) ble tidligere kalt New Zealand Hallertau, og er en triploid humle som kan brukes som en erstatning for Hallertau. Aromaprofilen er ren med litt sitrus og lime og noen florale toner. Alfasyrer på 6,5-8,5% og betasyrer rundt 8,5%. Den er fremavlet fra Hallertau Mittelrüh og en lokal new zealandsk humle.
Motueka (aroma) ble også kalt B.Saaz, som egentlig er en forkortelse for Belgian Saaz - et navn som bare er egnet til å forvirre fordi den ikke er belgisk, men tidlig ble brukt av et kjent belgisk bryggeri. Den er utviklet fra Saaz som er krysset med new zealandske sorter. Den har sitrus, sitron og lime, kombinert med tropisk frukt. Målet er en triploid erstatningshumle for tsjekkisk pilsner. Holder 6,5-7,5% alfasyrer.
NZ Cascade er egentlig vanlig US Cascade, men terroir gir en litt annen smak som heller mer mot grapefruit enn citrus. Opprinnelig er Cascade fra 1972 etter at man krysset engelsk Fuggles med en humle som allerede var en krysning av Fuggles og russisk Serebrianka. Bruk NZ cascade som (US) Cascade, men forvent bare omtrentlig samme resultat. Holder 6,0-8,0% alfasyrer.

Jeg har også sett referanser til andre humler fra New Zealand: Rakau, Alfaroma, Pacific Sunrise, Wai-iti og Kohatu, men jeg vet ikke om dette er nye navn for noen av de andre. Dessuten dyrker de en del lokale varianter av andre standardsorter i tillegg til Cascade: Willamette, Fuggle, Golding. Og hvem aner hvor mange andre varianter de har på lager, men som de til nå ikke har sett potensiale til å dytte ut på markedet?

Mye av informasjonen her er hentet fra New Zealand Hops Ltd. En annen god kilde til ulike humler er hos BeerLegends.

I morgen skal jeg spekulere litt om hva som kunne skjedd dersom Norge hadde gjort et like alvorlig avlsarbeid på humle som New Zealand.