Kunne vi dyrket humle kommersielt i Norge?

Når vi ser på New Zealand, er det lett å se at årtier med avlsarbeid har gitt et boost til en gammel industri der. Uansett hvordan man snur og vender på det, har de skapt mange nye humlesorter som er unike for New Zealand og ikke vil gi samme aroma om de dyrkes andre steder.

De truffet to blinker, selv om kanskje den bare siktet på én: Først har de laget humler som kan erstatte mer kjente slag fra Europa og USA, slik at når humlehøstene svikter der, blir det humle-høykonjunktur i New Zealand, som naturlig nok er isolert fra nesten uansett hva som gav dårlig høst på den nordlige halvkule. Den andre blinken de har truffet er at den forskjellen som tross alt finnes mellom europeiske og new zealandske humler gir en ny smaksdimensjon til de som bruker dem i kraftig humlede øl - slik at disse humlene er foreløpig siste nye komét på humlehimmelen og har gjort new zealandsk humle til en merkevare.

Kunne man ha gjort noe tilsvarende i Norge? Ja, hvorfor ikke.

Humledyrkingen på New Zealand har gått igjennom tre faser, først da britene koloniserte New Zealand tok de med seg humle for ølbrygging. På 1920-tallet importerte man Late Cluster fra USA for å få bedre ytelse. Fra rundt 1950 har man drevet avlsarbeid for å finne sorter som gir høy ytelse, er tilpasset det lokale klimaet og har smaks- og aromaegenskaper som de kjente, store humlesortene. Gjennom selektering fant de frem til gode varianter, blant annet Smoothcone, First Choice og Calicross. Avlsarbeidet har deretter bestått i å krysse disse lokale variantene med ulike importerte humler for stadig å forbedre og ikke minst tilpasse seg et marked i endring.

I Norge har vi dyrket humle siden middelalderen, hvilket vil si at vi har hatt både bredere og lengre utvelging av humlesorter som ser ut til å passe det lokale klimaet. I perioder var det pålegg om at alle gårder skulle dyrke humle, hvilket gir mening siden humle kan gro på mark som ikke egnet seg til åker. Dessuten er det en årviss plante som mer minner om ugress enn noe man skal vanne med «sitt ansikts sved». Selv etter at man sluttet å dyrke humla for brygging fortsatte den å gro rundt om på gårdene på steder hvor man allikevel ikke kunne dyrke noe - og den ble etterhvert en slags tolerert prydplante.

Grunnen til at man ikke dyrket humle kommersielt i Norge er i hvert fall to. Først og fremst ble de norske øltypene i løpet av 1800-tallet utradert av tyske og tsjekkiske øltyper, og med dem kom også ønsket om å bruke typeriktig humle. Men på grunn av humlens terroir ble det ikke typerett pilsner og bayer om man brukte Saaz og Hallertau Mittelfrüh som var dyrket i Norge.

Dessuten er det norske klimaet ikke egnet for å dyrke humle, i hvert fall ikke de sortene og i den skala som man dyrker lengre syd i Europa, for der har man fordeler som eventuelle norske humledyrkere ikke kan konkurrere økonomisk med. I Sydøst-England og i Mellom-Europa kan du drive humleplantasjer målt i kvadratkilometre, mens i Norge kan du få utmerkete resultater med samme humle oppetter sydveggen og andre gode plasser på gården. På den annen siden er slike humleplantasjer som et veritabelt matfat for sykdommer og utøy, slik at man vanligvis har vært rause med sprøytemidlene.

Men hva om man i Norge for noen tiår siden hadde startet avlsarbeid på innsamlede gamle norske humler og krysset dem med importerte humler med ønskelige aroma-profiler og bitteregenskaper - akkurat som på New Zealand. Det må finnes en humle på en eller annen nedlagt gård som har ypperlige evner til å overleve i norsk klima - sannsynligvis finnes det mange tusen av dem. I Norge gror humla vilt - sannsynligvis forvillet - helt nord til Nordland. Norge har i tillegg et bredt spekter av klima, så det skulle være rikelig med rom for terroir innen de enkelte mikro-klimaene. For eksempel er Norge omtrent det nordligste du klarer å dyrke korn. Vi ligger som en mild kile inn i Arktis, takket være Golfstrømmen, og på samme breddegrad finner du ellers Alaska og Sibir. Hadde Norge lagt på samme breddegrader på den sydlige halvkule, hadde landet i stor grad kunnet overlappet med den vestantarktiske halvøya. Hva slags humleterroir ville Norges tempererte klima kombinert med superlange sommerdager kunnet gi?

Man startet faktisk på noe slikt en gang. I noen år frem mot 2003 hadde Planteforsk samlet humler fra tett opp mot 40 steder i Norge, og plantet dem på et forskningssenter i Hedmark. De ble dyrket, målt og analysert i et par år. Om vi skal tro dataene deres, er den norske «gårdshumla» gjennomgående på rundt 5% alfasyrer - men det er selvfølgelig slik at det finnes mange varianter.

Etter høstingen i 2003 ble prosjekt sålangt jeg kan forstå lagt ned. Nå har de sikkert pløyd dem bort og dyrker noe rart og eksotisk der i stedet. Hva om de hadde kommet på dette tre tiår tidligere, og hva om de ikke hadde lagt det ned etter 3-4 år? Hadde det da fantes mikro- og hjemmebryggere som fablet om de unike aromaprofilene i norsk humle - som trengte midnattsol, brevann, hardingfelespill og elgbæsjgjødsel for å bli akkurat slik?

Joda, jeg vet at det er spekulativt, og jeg har en viss ironisk distanse til det, men spørsmålet har også en seriøs kjerne. I landbrukets jakt på standardvarer de kan dyrke, så konkurrerer de mot land som har langt flatere, større og mer steinfri åkre enn hva Norge byr på. Hvorfor har man ikke satset mer på landbruksvarer som har en komponent av terroir, for terroir kan du ikke kopiere, etterligne og utkonkurrere med mer optimale dyrkingsforhold. Jeg kjøper ikke helt en forklaring om at det først er de siste årene det er blitt inn med småskala og spesielle varer med terroir, for i vinverdenen har mange små vingårder tilsynelatende overlevd på nettopp terroir.

Nå må det også sies at vi allerede har alskens humlesykdommer, slik at vi ville hatt noen utfordringer som man ikke hadde på New Zealand. Dessuten bygget det new zealandske programmet på en liten, men tross alt eksisterende humledyrking, mens vi i Norge aldri har hatt det - om vi ser bort fra gårdsdyrking av humle for biinntekter og til egen brygging. Dessuten må vi være oppmerksomme på det politisk betente i å bruke Statens penger på å dyrke og foredle en plante som hovedsaklig egner seg i en alkoholisk drikk.

Men lell... hva om? Det er lov å fable.