Staldvik er Årets Ølhund

Nylig ble Årets Ølhund utdelt for andre gang i «moderende tid», og den gikk til Inge Staldvik. En meget verdig vinner. Gratulerer!

Staldvik er en person som har vært engasjert på så mange måter, deriblant for godt øl. Han - og Marianne Flåto - driver bl.a. med lam og åpnet Skjenkestova som bigeskjeft. I et fraflytta gruvesamfunn der man på en vanlig dag fint kunne få plass til hele befolkningen i mils omkrets i en middels stor buss, laget han en av landets beste utvalgspuber. Det gir ny dybde til det engelske begrepet "your local".

Nå er det relativt greit å lage en utvalgspub på festmaskinene innenfor «skjenkeringene» i de større byene, men det høres ut som galskap å forsøke det et sted der «alle» har flyttet bort, og der de som er tilbake kanskje ikke best kan betegnes som hippe og trendy ølnerder. Likevel er det hva de har gjort, om enn hovedsaklig med helgeåpent. Vi var der for et par år siden og blogget om det. Etter sigende har han nå mangedoblet utvalget sitt. Det var en tur jeg håper å få repetert.

Hva er så denne Årets Ølhund-prisen? Det var en gammel pris som Bryggeriforeningen har delt ut siden 1973, men som parallelt med det meste annet i Bryggeriforeningen gikk i dvale utover nitti-tallet. Det var en tid da Bryggeriforeningen gikk fra å være en maktfaktor, en påvirker og en drivende kraft for å røkte norsk ølutvalg, til å bli bryggerienes svar på Nordisk Råd - holdt i live, men ikke gitt noen viktige oppgaver utover å registrere litt statistikk, koordinere noen praktiske og utgi litt priser og sånt.

Det synes at det først var med Petter Nome at dette endret seg. Plutselig var det bryggerier - til og med små mikrobryggerier - som meldte seg inn. «Høh!?» tenkte jeg, «har noen meldt seg *inn* i Bryggeriforeningen?» Så begynte de å ta opp saker - viktige saker som var kontroversielle. Det var saker som hvor grensa for reklameforbudet skulle gå, hvordan småbryggerier skulle få reell markedsadgang, og det var hvordan alkoholavgiftspolitikken kunne justeres slik gjorde det mulig å starte små bryggerier som kunne produsere lokalt øl i relativt små kvanta.

I denne sammenheng er Årets Ølhund et ypperlig termometer på Bryggeriforeningens ve og vel. Etter at den først ble utdelt i 1973, så har den oftest gått til noen som kanskje har vært kjent for sitt store og joviale inntak av øl - og mange av dem ser ut til å ha tilhørt den samme kultureliten og frekventert de samme utestedene i Oslo sentrum - gjerne med en liten slagside i retning av de som var aktive i Folkeaksjonen for Pilsen og Pilsens Venner.

Etter Kari Svendsen (hun rappkjefta med banjo) i 1993 var det et opphold frem til 2010, da Lars Peder Brekk fikk prisen for å jobbe for å myke opp regelverket for de små produsentene. Og så nå i år fikk altså Inge Staldvik prisen. Det lange oppholdet 1993-2010 synes også å markere et brudd fra en pris rettet mot pilsner, kvantitet og lystelig forbruk, mot en pris rettet mot bredde, kvalitet, matvareaspektet og lokal tilhørighet.

Om du ikke har besøkt Skorovas og Skjenkestova der, så bør du gjøre det. I mine øyne er den på kort-lista over must-visit-puber. Jaja, ved nærmere ettertanke er det egentlig en nokså lang liste, men Skjenkestova er i alle fall godt plassert der.