Øl-oasen på Skjenkestova i Skorovas

Jeg har lenge hatt lyst til å besøke Skjenkestova i Skorovas, for jeg har med interesse fulgt med på epost-nyhetsbrevet deres som til stadighet har fortalt om nye ølslag de fører.

De har over 80 ulike ølslag (og masse akevittsorter), noe som er særdeles respektabelt etter norske forhold, men når man tar med at summen av antall fastboende i 2-3 mils omkrets rundt Skjenkestova sannsynligvis er under 80, så er dette ganske oppsiktsvekkende godt utvalg. Riktignok er det mange som bruker husene i Skorovas som hytter, men lell ...

Utvalget var altså bra, selv om alt der var mer eller mindre kjent fra andre steder i Norge. Slikt er tross alt ikke til å unngå, når man har et system der alt utenlandsk øl kanaliseres gjennom noen få, store importører. Et annet positivt poeng var ølmenyene, som var forbilledlig satt opp. Rett nok har Cardinal gode ølmenyer eller info-permer om ølene de selger, men Skjenkestova lå nok noen hestehoder foran etter min magefølelse.

Det var også med stor glede jeg registrerte at de aller fleste besøkende ikke bare var åpne for, men faktisk innstilt på å forsøke nye ølslag. Det virket som det var svært lite lys pilsner som ble solgt denne kvelden. Ja, jeg tror ikke jeg har vært noen pub i Norge der mindre andel av salgsvolumet var lys pilsner. Kanskje det er slik at om du går på en pub som er kjent for sitt utvalg, så er man også litt mer åpen for å forsøke noe litt annerledes?

Et annet stort gledespunkt denne kvelden var at jeg begynte å fremføre min vanlige elegi over hvor synd det er at Jämtlands bryggeris øl ikke er å oppdrive i Norge, så svarte pubens innehaver, Inge Staldvik, at det var et øl han hadde lyst til å importere, og som han allerede ville ha importert, dersom de ikke hadde vært så mye byråkratisk papirsøl rundt det. Endelig noen som forsøker å gjøre noe med Jämtlands i Norge! Utmerket! Det var nære på at jeg kastet meg rundt halsen på ham og gav ham en klem. Det var tydelig at det var ekte ølglede som hadde fått ham til å åpne denne puben, og sikkert tilsvarende kjærlighet til hjemstedet som hadde fått ham til å legge den til et sted som markedsøkonomer ville kalt 'galskap'. Takk og pris at noen går på tvers av 'fornuften' og viser at det ikke bare er mulig, men også bærekraftig.

Lokalene var fine og funksjonelle, ikke så store, men til gjengjeld intime og stemningsfulle. Men som jeg tidligere har skrevet, så er det ikke først og fremst lokalene som skaper et utmerket skjenkested. Det som virkelig betyr noe, er betjeningen og gjestene i fellesskap. Dette var et godt eksempel på en ekte naboskapspub, en pub der du på godt og vondt ikke kan smyge deg inn og stikke deg bort i en krok. Om du forsøker det, så kommer det noen og drar deg med i fellesskapet. Og slik skal også alkoholkonsum foregå: ikke i ensomhet i en krok, men i sosialt fellesskap.

Puben er åpen bare en og annen lørdag, men et stort vareutvalg gir ikke kvalitetsproblemer sålenge man oppbevarer drikkevarene riktig, og pubeieren ikke har noe imot at det binder opp litt penger i varebeholdning. Servering fra fat blir selvfølgelig vanskeligere, men pytt sann, jeg kan leve godt med bare flaskeøl.

Vi tre fra Trondheim var kanskje de som hadde reist lengst denne dagen, men jeg fikk inntrykk av at det var mange som kombinerte helge-hytteturen med et pub-besøk (eller omvendt). Og det var visst mange som delte på transport og som sikkert hadde reist et stykke. Siden ingen av oss tre ønsket å ofre seg som sjåfør, så hadde vi med telt og overnattet. Det var en lang tur for oss, faktisk like lang som om vi hadde reist til Östersund, og derfor blir det nok ikke hver helg vi drar dit. Men tilbake, det vil vi.