Var det en norrøn bryggetvang?

Vi har vel alle sett påstanden: i vikingetiden var det lovpålagt å brygge øl til jul, og du mistet gården om du lot være, eller var det livet du mistet? Nåja, øl måtte du i hvert fall brygge, så sa loven.

Eller var det helt slik? Tja, det skal vi se nærmere på.

Det virker helt klart at ølet hadde en viktig religiøs plass i den gamle norrøne kulturen og religionen. Men referansene til ølbryggeplikt i Gulatingsloven er fra kristen tid, og tolkninger av dette er litt urent farvann. La oss starte med teksten:

Olgerð hafum ver enn heitit at gera boande oc huspreyia iamvæge sitt. oc signa þat nott hina helgu til krist þacca. oc sancta Mariu. til árs. oc til friðar. En ef eigi er sva gort. þa scal böða firi þat. morcom .iij. biscope.

Enhver må brygge øl, like mye for husbond og husfrua, og signe det på julenatta til takk til Jesus og Sta. Maria og til godt år og til fred. Om så ikke er gjort, så skal det bøtes for dette tre merker til biskopen. (Teksten fortsetter med progressivt hardere straffer om man fortsatt ignorerer og nekter påpudet, inntil landsforvisning som hardeste straff.)

Mange ulike tolkninger har vært foreslått rundt dette, og de fleste fokuserer på at det var en bryggeplikt. Noen har ment at det var for at konge og biskop skulle ha øl når de dro rundt i landet, men vinterstid var ikke reisetid, og brygging i denne skalaen kunne allikevel ikke dekke behovene til kongens og biskopens følger. Et annet lite troverdig forslag er at det er et slags eiendomstilbakefall til «staten» av gårder som ikke ble aktivt drevet. Mer troverdig er det kanskje at dette var en slags tvungen deltakelse i den gjengse religionen, men magefølelsen min er ikke helt fornøyd.

Forleden så jeg en referanse i Spor nr.2/2007 av Brynja Björk Birgisdottir: Jól før jul (side 4-7), og den gav langt mer mening. Hun starter med å påpeke at det er litt vagt hva straffen egentlig skulle ramme. Var det straff for at man ikke brygget, eller var det straff for at man på julenatta ikke signet ølet i Jesu og Marias navn? Hun antyder at denne loven bør forstås ikke som en pro-kristendom, men som en anti-åsatro paragraf: at man skal brygge og skal vie ølet i kristen tro, slik at man ikke kan bruke det til å blote for førkristne guder.

Her må det nevnes at øl og øldrikking synes særlig dårlig fundert i kristen teologi. Selv om måltid og drikke har en viktig teologisk funksjon ved påsketider, så er det intet slikt rundt juletider – ja jula er egentlig teologisk sett relativt uviktig. På den andre siden er måltider og samvær viktig kultiske elementer i mange religioner, og kristendommen har ofte plukket opp slikt og tilpasset det inn i sitt eget sett av riter og skikker.

Men i den gamle før-kristne Åsatroen synes ølet å ha hatt en kultisk posisjon. Det er betegnende når bøndene krever at Håkon den Gode drikker til Odins ære på høstblotet på Lade og på juleblotet på Mære. Tegnet for jul i primstaven var ofte et drikkehorn. Bergisdottirs fremstilling samfaller med andre seriøse fortellinger om den før-kristne julen: Går man langt nok tilbake, så feiret man ikke jul, en drakk jul. Det sterkeste hovedtrekket i den tidligste julefeiringen var ølet og øldrikkingen til minne om guder og døde forfedre.

Når Gulatingsloven så krever at bøndene skal brygge og signe ølet på julenatta, så trenger det ikke å bety at det var spesielt viktig at de brygget og drakk øl, eller at signet øl var viktig for utøvelsen av kristendommen, men at det var essensielt at man hindret bøndene fra å føre den gamle Åsatroen videre. Det gir en langt bedre magefølelse. For den unge kristne kirken i Norge var det viktig å sette sitt merke på juleøldrikkingen.

Denne takke- og minnedrikkingen til Jesus, Maria og hele kostebinderiet av helgner fortsatte gjennom middelalderen inntil protestantismen forsøkte å utrydde det med sin ikonoklastiske minimalisme og sin nøytrale «skål». På mange måter var dét et speilbilde av hvordan kirken selv hadde innført disse skikkene et halvt årtusen før for å få has på en tidligere religion.

Ulempen er at denne paragrafen i Gulatingsloven da mister mye av sin nostalgiske tiltrekningskraft på dagens ølentusiaster. Men det får så være.

(Og la meg til slutt slå et slag for Spor, som er Vitenskapsmuseets arkeologiske og kulturhistoriske tidskrift, med artikler med lokal, men også nasjonal og internasjonal vinkling, popularisert av fagfolkene selv i relativt korte, interessante og leservennlige artikler. Utgavene frem til 2008 kan lastes ned herifra, mens abonnement på 2 årlige nummer koster 150 og kan bestilles herifra. Det var dagens reklame. Den var ikke for alkoholholdig drikk.)

God jul.