Kan man kombinere øl og løping?

Selv Lange Armstrong gjør det, kanskje i mangel av annen idrett han har lov til å stille i, eller mer trolig for bygge sitt folkelige image. Det handler om å løpe en ølmil, eller Beer Mile Running som det heter på engelsk.

Opphavet synes å komme fra amerikanske universiteter. Reglene er enkle, selv om det finnes et utall variasjoner over temaet: Drikk en øl, løp en kvart US mile (dvs 402,34 meter), og repeter dette ytterligere tre ganger. Det gir fire øl à 12fl.oz, eller 335ml, og fire quartermile, som i praksis ofte er internasjonale 400 meter. Dersom man spyr underveis, må man ta en ekstrarunde på enda 400 meter, men slipper å drikke en femte øl i forkant av denne.

Det høres kanskje fleipete ut, typisk noe linjeforeningstull. Men det er uventet vanskelig. Jeg mistenker at det ikke bare er alkoholen, for kullsyra er nok verre. Dersom du drikker en tredjedels liter øl på styrten, risikerer du å få godt med kullsyre i magen. Jeg vil tro at evnen til å rape er nyttig i denne «idretten». Dessuten ser jeg for meg at det er nyttig å velge øl med relativt lav karbonering, og at det er nyttig med alle teknikker for å få kullsyra ut før den kommer ned i magen: Kakk flaska eller boksen så den er hissig under åpning, skyll ølet rundt i munnen før det svelges, svirvle på boksen eller flaska, osv.

Jeg ser ikke bort fra at alkoholen kan gå relativt raskt i blodet om man løper på tom mage, slik en venteøl raskt kan gå en til hodet mens restaurantkjøkkenet tilbereder middagen.

I den britiske delen av verden har de en variant som bruker pints i stedet for 12oz, som bruker glass i stedet for boks/flaske, og som tillater at man spyr uten at det gir strafferunder. I USA regnes det som juks å bruke glass, siden det gjør det lettere å drikke det raskt. Dessuten er jo britisk øl kjent for å være relativt flatt. Oh, well.

Og hvordan gikk det med Lance Armstrong? Han tok første ølet, løp første runde, startet på neste øl, og brøt løpet med kommentaren «That was not what I expected.» Det var neppe kondisen det var noe galt med. Øl og løping går kort og godt ikke så godt sammen. Verdensrekorden etter de amerikanske reglene (som går under navnet «Kingston-reglene») er 4:57.0. Det er faktisk veldig bra, tatt i betraktning at den første rekordholderen for amatører på en mile (uten øl) var J. Heavieside i 1861 på 4:55 og den professjonelle rekorden lå på rundt 4:20 rundt samme tidspunkt.

En annen fun-fact: ifølge den offisielle statistikken på Beermile.com er Budweiser (2359 deltakelser) tre ganger så populær som løpsdrikk som Papst Blue Ribbon, fire ganger så populær som Miller High Life og nær fem ganger så populær som Coors. En kursorisk gjennomgang avslører at det er smått med norske øl: Hansa har to deltakelser, ellers har Tuborg 31 og Spendrup 14 deltakelser. Personlig synes jeg deltakelsen med Duvel hørtes ut som et robust og imponerende valg.

Selv må jeg tilstå at bortsett fra visse interessante aspekter rundt hvordan alkoholisk og kullsyreholdig drikke påvirker kroppen, så er jeg ingen stor tilhenger av denne idrettsformen heller. Jeg mistenker at den stiller et stykke bakover i køen om å bli olympisk gren, sikkert bak både basse og skotthyll, som begge tross alt er seriøse idretter, om enn små og regionale.