Øltype eller bruksområde?
Som vi så på oversikten over hyppigheten av ordet «juleøl» i norske aviser, var det et hopp oppover fra 1880. Idag skal vi se nærmere på noen annonser om juleøl fra Oslo fra dette ti-året. Når du leser disse annonsene, still deg spørmålet om ordet «juleøl» beskriver en konsistent øltype eller et generelt bruksområde.
Den første annonsen er enspalter fra Christiania Bryggeri og har «Billigt Juleøl» som overskrift. Nå skal vi huske at på denne tiden hadde «billig» fremdeles sin opprinnelige betydning, nemlig «fornuftig priset» fremfor lavt priset. Ordet «rimelig» er kommet halvveis på samme utsklidningen, men har fremdeles sin gamle betydning.
Reklame for øl fra Christiania Bryggeri fra 1880
Konseptet rundt juleøl har tydeligvis vært så ukjent eller variabelt at bryggeriet har følt behov for å beskrive det: Det er et husholdningsøl som er fyldigere og kraftigere enn vanlig potøl. Potøl var datidens rester av de gamle overgjærede ølsortene. Det beskrives gjerne som synonymt med «godtøl», og de skal ha temmelig lav alkoholstyrke, gjerne ned mot 1-2%. Dog har de nok vært sterkere i tidligere tider. Potølet fortsatte å vansmekte som et tynt og svakt bord- og husholdningsøl frem til det ble erstattet av vørterøl og landsøl.
Neste annonse er en tospalter fra Aftenposten 22. desember 1881, fra Christiania Actie-Ølbryggeri, som forøvrig ikke er det samme som overnevnte tross navnelikheten.
Reklame for øl fra Christiania Aktiebryggeri fra 1881
Denne gangen er prisen 1,80 pr dusin som er litt mer enn forrige. Bryggeriet annonserer to øl under rubrikken «juleøl», et sødtøl og et bokkøl. Det første er «let velsmakende juleøl» og koster halvparten av bokkølet som beskrives som meget kraftig og maltrikt. Om vi antar at bokkølet lå på rundt 6%, så ser jeg for meg at sødtølet kanskje lå på rundt 2,5-3%. Beskrivelsen «let og velsmagende» er litt åpen for tolkninger. Jeg mener «let» beskriver alkoholstyrke og «velsmagende» beskriver fylde og smak – dvs et alkoholsvakt men smaksrikt øl.
Legg forøvrig merke til annonsen til høyre, der Chemiker Chr. Tobiesen har analysert og bevitner at renspriten fra destillatør Sæhlie ikke har påvisbar fusel. Tobiesen har tatt flere slike oppdrag som sannhetsvitne for drikkevarenes kvalitet.
Den tredje annonsen kommer 23. desember 1882, også den i Aftenposten. Den er veldig lik den forrige, bortsett fra at sødtølet har fått justert beskrivelsen til også å være holdbart. Når man annonserer for noe, er det ofte for å imøtegå en hyppig innvending. At de følte behov for å fremheve sødtølets holdbarhet tyder på at slikt øl kunne ha begrenset holdbarhet – hvilket ikke er overraskende for et svakt og maltrikt øl.
Reklame for øl fra Christiania Aktiebryggeri fra 1882
Vi kan også ta med en annonse for Tou ifra Stavanger Amtstidende og Adresseavis 21. desember 1885, der man under Juleøl lister sødtøl, bokkøl og bayer. Bayeren er riktignok ikke priset, men sødtølet er priset til en tredjedel av bokkølet, og de to har beskrivelser som minner om annonsene til Christiania Aktie Ølbryggeri.
Reklame for øl fra Tou Bryggeri fra 1885
Her kan man ikke minst legge merke til annonseringen av totalavholdsmøtet og annonsen for ulike viner. Det sistnevnte pleier å ta av foran julehøytidene for alle typer varer som kan støtte oppunder litt ekstragavanse i jula.
Utfra disse annonsene mener jeg man kan lese at juleøl ikke var en øltype i seg selv, men en løslig merkelapp som dekket øltyper man ville ønske seg i forbindelse med jula til mat og husholdning. Til en viss grad kan det tolkes som at merkelappen juleøl har en litt større kopling mot de gamle overgjærede øltypene enn mot undergjæret øl. Men det er også mulig å argumentere mot dette ved å hevde at julølet var mer et husholdningsøl enn et drikkeøl, og at komplingen er en ren følge av dette.
Det er også interessant at de fleste bryggeriene kun annonserer for ølene sine uten presentere dem som juleøl, og lar leseren selv koble det mot bruk i jula. Disse bryggeriene er egentlig litt uvanlige (men ikke unike) ved at de bruker merkelappen juleøl.