Foss' Eisbokk som juleøl
Om vi ser tilbake til rundt 1900, er ikke «juleøl» lengre noen egentlig øltype, i hvert fall ikke blant kommersielle øl. Det er en betegnelse for et bruksområde, og den faktiske øltypen for det som ble listet som juleøl var mangt og mye.
Vi har sett at det i beste fall bare er svake indiser på at juleølet endret seg gjennom 30-tallet og frem til det ble reintrodusert etter krigen, i 1956. Man kan nok mistenke en og annen justering, men de er i så fall små. Juleøl fra 30-tallet og fremover behandles helt klart som en egen, selvstendig øltype. Den kan være beslektet med andre, ja til og med nedstammet fra andre øltyper, men det oppfattes som en egen kategori med øl rent typemessig.
Men hva skjer dersom vi graver noen tiår bakover i historien? Da forvitrer typedefinisjonen for juleøl, og den går fra å være en øltype til å bli et navn på «passende» øl for en anledning. Anledningen er gjerne julematen. Vi skal se på flere slike kommersielle proto-juleøl senere, men i dag er det Kulmbacherølet fra Foss bryggeri. Her er en annonse fra Aftenposten 31. desember 1898.
Annonse for Kulmbacher som juleøl ifra Foss Bryggeri
Det ligger under annonsen av «juleøl» ikke er en type, men et bruksområde. Typen er helt klart et kulmbacherøl. Det er en øltype som vi kjenner som eisbock. Bakgrunnen for det er en historie ved et bryggeri i Kulmbach. Mange har påpekt at historien er litt for god til også å være sann, men vi skal allikevel fortelle den. En ansatt skulle transportere noen fat med dobbeltbock, men etterlot dem ute. Det var vinter og det ble sprengkaldt om natta. Neste morgen hadde ølet frosset, og trefatene var blitt sprengt i stykker. Man oppdaget dog at det fremdeles var flytende øl innerst i isklumpen. Som straff ble den skyldige pålagt å drikke dette ølet, som man antok var ødelagt og udrikkelig. Imidlertid viste det seg å være langt bedre og litt sterkere enn det ufrossne ølet – og en ny øltype var født. Visstnok.
Historien har mange problemstillinger, men har i det minste gått inn i ølhistorien som en ikonisk skapelsesberetning for eisbocken. Det skal ha skjedd en gang mellom 1880 og 1900, avhengig av kilde. Om jeg skal være kynisk, så vil jeg påpeke at dette også var perioden da kjøleteknikken inntok bryggeriene.
Foss bryggeri i Kristiania grep tak i øltypen, som var viden kjent for å være både velsmakende og eksklusiv. De har tydeligvis brygget et slikt øl til juleøl, endog på importerte råvarer. Jeg er usikker på hvorfor malten burde komme fra Kulmbach, men det kan være en gimmick.
Egner den seg som et juleøl? Joda. Julebokk listes ofte som en dobbeltbokk, som er utgangspunktet for en eisbokk. Den er sterk og smaksrik. Foss tok 4,56 pr dusin helflasker, hvilket indikerer et kraftig og dyrt øl, selv om det ikke er veldig høyt over bayer og bokk. Denne øltypen ble omkring denne tiden også brygget av Tou, men den må ha forsvunnet i av noen tiår. Den er dog listet som eksempel på øl i skatteklasse 3 så sent som 1917.
Utfra datoene på annonsene kan det mistenktes at ølet ikke solgte for godt. Det er annonsert på julaften, og deretter 28., 29., 30., 31. desember og 1. januar. Det kan mistenkes at man ønsket å kvitte seg med varelageret før jula var over. Likevel treffer vi på dette ølet fra Foss så sent som 1910.
Hvor sterkt var det? Tja, her har vi en eksakt, men ikke uhildet kilde. Frydenlunds bryggeri så seg trolig lei på at Foss presenterte ølet sitt som så overlegent alle andre. De fikk derfor Stadskemiker Schmelck til å analysere Foss' Kulmbacherøl og sitt eget Frydenlunds bokøl, og publiserte resultatet pr annonse i Aftenposten 26. mai 1909. Dette var en relativt vanlig praksis og gav god biintekt for kjemikere. Det var delvis å presentere sitt eget øl som sterkt, ernærende og uten tilsetninger, og konkurrentene som det motsatte.
Stadschemiker Schmelck konkluderte med at Foss' øl holdt 5,03% ABW, mens Frydenlunds bokøl holdt hele 5,41% ABW. Siden dette er vektprosent, blir tilsvarende volumprosent lik 6,3% og 6,8%. Heller ikke i ekstrakt (dvs OG/FG) var Foss' øl sterkere enn Frydenlund Bokøl. Sett i lys av en eisbock virker dette temmelig pislete. Det er ikke engang over grensene som ble satt for skatteklasse 3 i 1913. At den ikke engang var sterkere enn bokølet må ha gitt ølet en spiker i likkista. Dagens eisbock ligger gjerne på 9-11% – selv om det er mange som har tatt den «helt ut» og ligger langt over.
Til julen året etter, i 1899, var Fritz Schillings – muligens en delikatesseforretning i Oslo – den beste muligheten for å få tak i eisbock. Han førte ekte Kulmbacher Salvator, samt Pilsner fra Bürgerliches Brauhaus i Pilsen og Bayer fra Pschorrbräu i München. Schilling hadde enedepot for disse bryggeriene. Ikke noe hjemmesnekret der, nei. Her var juleølanbefalingene eisbock, bayer og pilsner – og igjen sanser vi implisitt at juleøl refererer til bruken, ikke til en øltype.