Hva med Ringnes Julebokk?

Før vi går videre, er det verd så ofre litt tid på julebokken, dette kraftige juleølet som så ofte vaker rundt toppen på juleøltestene, ihvertfall blant alle industriølene. Et kanskje dét et spor i retning av det originale juleølet? (Dette er fjerde luke i årets julekalender.)

Julebokken klassifiseres gjerne som en dobbeltbokk, og helt feil er det ikke. Bakgrunnen og motivasjonen for dette ølet ligger som så mange andre øl i stor grad i lovverket.

Fra 1.1.2000 ble avgiftene på øl og vin og andre alkoholiske drikker samordnet i regelverket. Frem til da fantes en egen avgift på øl, og et annet regelverk for ikke-øl. Dette var del i et større oppryddingsarbeid for å gjøre regelverket enklere og mer generelt. Den gamle ølavgiften strakk seg opp til 7,0% og var i utgangspunktet koblet mot at øl ikke fikk lov til å være sterkere. Men allerede et par år tidligere, i 1998, hadde man etter påtrykk fra EFTA-domstolen tillatt øl over 7,0%.

Ringnes var da raskt ut med sin «Ringnes Loaded» på 10,2%, et navn som det ble reagert på og som Vinmonopolet nektet å selge før den ble omdøpt til «Ringnes Eagle». Dette ølet ble salgsvinner for sterkøl på Polet i minst fem år i strekk – selv om vi må huske at det var snakk om små volum.

Etter samme lest som Eagle, laget Ringnes også sin Julebokk, visstnok første gang til julen 1999. Den speilet juleølet omtrent som Eagle speilet pilsen. Det er vel ingen overdrivelse å si at mens Eagle var en populær, mangeårig døgnflue, så var Julebokk en mer langsiktig suksess. Dette ølet har brukt å bli brygget hos Arendals Bryggeri, selv etter at de mer eller mindre forsvant ut av Ringnes-systemet. Det var snakk om at Ringnes skulle flytte bryggingen til et annet bryggeri, spesielt etter fadesen der partiet ble trukket tilbake på grunn av flasker som sprakk i 2013. Likevel mener jeg at Julebokken også for 2014 ble brygget i Arendal.

Styrken på dette ølet har variert endel. Den har lagt helt oppe på 9,9%, men også nede på 8% – visstnok etter at ølet ikke gjæret skikkelig ut, og ble tappet med endel ekstra fylde. Det er sannelig godt at også de store industribryggeriene kan ha slike utfordringer.

Dermed er ikke julebokken et øl med lange tradisjoner. Man har nok hatt bokkøl i tankene rundt juleøl i Norge tidligere, men Julebokk ser ut til å være en nyvinning fra 1999, motivert av å etablere et produkt i et markedsvakum etter at regelverket endret seg. At dette ølet kan virke som det «alltid» har vært her skyldes vel mer at det var etablert før de fleste av oss ble øl-nerder, og at det alltid har blitt respektert som et bra øl.

Dette ølet har forresten bra lagringspotensiale, i likhet med flere av de europeiske sterke juleølene, så som Samichlaus, som fra dagens produsent faktisk ikke er eldre enn 2000, og som opprinnelig ble brygget i 1979 et bryggeri (Hürlimann) som senere ble kjøpt Carlsberg, men da hadde man allerede lisensiert ølmerket til Schloss Eggenberg. Samichlaus er nesten kvalmende søt om det drikkes ferskt, og er et øl som ikke bare kan lagres, det bør lagres.

Julebokk representerer ikke noen lang linje med juleøl, så vi trenger ikke å nøste videre i den retningen. Ei heller har noen andre norske bryggerier tatt opp denne øltypen.

Det er ofte forbausende hvor raskt tradisjoner etablerer og plutselig synes å ha vært der for alltid. Dette er verd å merke seg når vi skal se senere skal se 1000 år bakover, for når selv 15-20 år kan bli til «alltid», sier det seg selv at det er vanskelig å generalisere og ekstrapolere over 25-30 generasjoner.