Butikk- og poljuleøl

En av særegenhetene ved norsk juleøl, er at det ofte kommer i en butikkvariant og en polvariant, i motsetning til de fleste andre norske øl. Hva er egentlig bakgrunnen for det og hvilket av dem er det «ekteste» juleølet?

(Årets julekalender på denne bloggen er «Jakten på juleølet», en serie som forsøker å nøste seg tilbake til det opprinnelige juleølet. Dagens luke er 3. desember.)

Det er en viss tradisjon for at ett og samme øl kan komme i ulike styrkegrader. Det er nok å nevne engelske øl og hvordan man hadde graderinger med B, XB, XXB, XXXB osv for å markere styrke på bitteren – og ikke minst pris. Det virker som dette har vært mer utbredt der overgjæring var vanlig, selv om vi har eksempler med undergjæring, så som dobbeltbock eller våre norske landsøl/lettøl som matcher pilsner.

Det har imidlertid ikke vært noe fremtredende trekk i Norge etter industrialiseringen av bryggingen. Frem til 90-tallet var juleølet generelt i klasse 3, i praksis rundt 6,5% ABV. Litt av bakgrunnen for det er nok at den grove inndelingen i tre skatteklasser gjorde at «alt» øl ble liggende rundt 2,5%, 4,7% eller 6,5-7.0%, fordi dette var de optimale balansepunktene mellom smak, pris og skatt.

Men pussig nok, for klassisk norsk juleøl har to styrkevarianter vært regelen mer enn unntaket, og ofte måtte man kjenne fargekoding eller annen lavmælt merking for å se hva som var hva.

Som nevnt var juleølet frem til 90-tallet et sterkøl. Når det dukket opp i butikkstyrke (også kalt klasse 2 eller klasse D), så skyldes det lovverket. Fra mars 1993 ble salget av sterkøl over 4,7% flyttet inn til Vinmonopolet. Omkring de tider var det bare rundt 110 pol i Norge – idag har vi passert 300. Bryggeriene må raskt ha sett potensialet for et juleøl i butikkstyrke, om ikke annet for å kapre kunder med ønske om juleøl og med lang vei til nærmeste pol. Nordmenn er dessuten vanedyr. Når de kjøper ølet sitt i dagligvarebutikken, så fortsetter de med det, selv om varene skifter i både type og produsent.

Grunnen til å flytte ølet – og juleølet – inn på Polet var et sterkt ønske om å holde svakvinen ute av dagligvarebutikkene. Frem til det tidspunktet kunne alt øl selges i butikk, mens all vin måtte på Polet. Etterhvert som man skulle EU-tilpasse regelverket, ble det klart at man ikke kunne forskjellsbehandle ulike drikker basert på råvarer. Dermed måtte man enten tåle vin på 7,0% i butikk, eller så måtte øl på 7,0% inn på Polet. Problemet hadde ikke stoppet der, for etterhvert som sterkøl over 7,0% ble tillatt, ble bare problemstillingen mer akutt.

Det hele endte visstnok som en poli tisk hestehandel mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, i en avtale som får stå som et klassisk eksempel på win-win-forhandlinger: KrF fikk ned tilgjengeligheten på alkohol, mens AP fikk igjennom en viktig EU-tilpassing.

Dermed er juleølet i butikkstyrke et relativt nytt produkt. Det er ikke dermed sagt at juleøl nødvendigvis alltid har vært sterkt, men i tiårene frem mot 1990-tallet var det hovedregelen at det skulle holde rundt 6,5%. Om vi skal nøste opp tråden til det originale juleølet, er det ikke butikkstyrke-ølet vi må følge, men sterkølet.