What goes around …

For noen år siden var jeg sjåfør og bryggeteknisk tolk for den amerikanske ølbloggeren Joe Sixpack. Han skulle besøke stjørdalsbryggeren Morten Granås på en reise for å studere norske juleøltradisjoner. Det ble intet normalt og kjedelig bryggeribesøk, for å si det med et understatement … men la oss holde oss til juleølet.

(Årets julekalender på denne bloggen er «Jakten på juleølet», en serie som forsøker å nøste seg tilbake til det opprinnelige juleølet. Dagens luke er 2. desember.)

Under besøket spurte jeg ham hvorfor han hadde valgt å besøke Norge under research med en bok om juleøl. Bortsett fra utsiktene til å kunne se nordlys, nevnte han én viktig grunn: Anchor Brewing.

Det er litt feil å si at Anchor Brewing i San Fransisco var en av de første mikrobryggeriene, men samtidig fanger den påstanden mange sannheter. Anchor var et gammelt bryggeri fra 1870-talet. De var teknisk sett konkurs da Fritz Maytag kjøpte seg inn i 1965. Og ikke bare var de økonomisk konkurs, de var også teknologisk akterutseilt. Maytag investerte store pengesummer over lang tid for å få dem på rett kjøl. Andre bryggerier startet opp noen år senere, der New Albion (som introduserte cascade) i 1979 regnes for det aller første, også de i California. De skulle alle bidra til mikrobryggerirevolusjonen, men Anchors bidrag omfattet juleølet (i tillegg til å redde ølstilen steam beer).

Man hadde hatt juleøl eller sesongøl i USA, men det var forsvunnet rundt andre verdenskrig. Anchor plukket opp denne tradisjonen, og slik jeg forstod Joe Sixpack (neida, det er ikke hans virkelige navn), kom inspirasjonen til dette fra Norge. Anchor hadde hørt om norsk juleøl, og det inspirerte dem til å brygge sitt eget juleøl i 1975, det etterhvert så berømte Anchor Christmas. Såvidt jeg forstod Joe Sixpack, hadde han dette fra sikre kilder, muligens hos Anchor selv.

Du kan fremdeles kjøpe dette ølet. De bruker ny oppskrift og ny krydderblanding hvert år, og etikettene har bilde av et nytt tre for hvert år. I år kommer det i sin femtiende utgave. Det ville heller ikke vært første gang et amerikansk bryggeri plukker opp en litt vag beskrivelse av en europeisk bryggetradisjon, og «kopierer» den på en måte som er temmelig ugjenkjennelig de som representerer den opprinnelige tradisjonen.

Anchor slo an tonen med juleølet sitt. Andre amerikanske bryggerier fulgte etter, og den amerikanskættede mikrobryggeribølgen feide også tradisjonen med juleøl med seg ut i verden. Nå skal jeg på ingen måte påstå at de ulike europeiske land er uten juleøltradisjon før mikrobryggeriene kom. Og konseptet juleøl er så nærliggende at det måtte ha skjedd før eller senere, med eller uten Anchor.

Men likevel … før vi graver videre i røttene til de norske juleølet, skal vi være åpne for at minst én gren av røttene til mikrobryggeriverdenens juleøl strekker seg til norske juleøltradisjoner fra industribryggeriene. Årstallet 1975 er kanskje heller ikke tilfeldig, men det skal vi komme tilbake til senere. Vi synes kanskje at juleølene til de små og spennende mikrobryggeriene står i opposisjon til de «kjedelige» industrijuleølene, men samtidig er de også direkte nedkomne barnebarn av nettopp disse juleøltradisjonene. Og som ekte avkom opponerer de mot sitt opphav.

Dagens flaske juleøl er en litt generisk, humle-ale fra en av de nye craft-stjernene på bryggerihimmelen. Det er brunlig, nesten klart, med middels lavt maltpreg, har mineralvannaktige CO2-bobler, og avgir et whiff av en fenolisk og ubestemmelig kjemisk duft som sniker seg frem når glasset swirvles. Jeg mistenker en gjæring som har gått berserk eller et uheldig humlevalg. Ølet har rikelig med nørrøn mytologi – ja andre mytologier også – uten at det er innlysende hvordan ølet inni flaska er beslektet med vikinger og ikonologien på etiketten. Denslags er visst noe marketing-folk er glade i, skjønt for akkurat dette ølet er referansene så obscure at spesielt ikke marketing kunne ha kommet opp med dem. Ølet er greit-ish drikkendes om man bare ikke swirvler. Og som alltid: jeg velger å holde disse smakingene anonyme.