four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 

Mikkeller og metoo

Jeg har lyttet meg gjennom Hand and Hearts podcast-serie om Mikkeller, med tittelen «Super Cool Toxic Workplace». Det var en vond opplevelse, men jeg anbefaler likevel alle å gjør det. Det er viktige tema som tas opp, og jeg tviler på at siste ord er sagt rundt Mikkeller – eller rundt andre i bransjen for den del.

Ølglass som «smelter» Fasaden for Mikkeller er i ferd med å sige sammen
Max Pixel, CC0 Public domain.

I utgangspunktet skulle man trodd at håndverksøl-bevegelsen etterhvert var så gjennomsyret av opplyste og progressive urbane hipstere at diskriminering var et tilbakelagt stadium, enten det var på bakgrunn av kjønn, rase, seksuelle preferanser eller kjønnsidentitet. Samtidig er det en snodighet at dersom man ser på bryggerne innen håndverksølbevegelsen, så er det stor overvekt av hvite menn. Dessuten er det en viss overrepresentasjon av ekstroverte og fremadstormende personer med stort ego og få hemninger mot å si hva man mener. Bransjens fremste er vel i ferd med å tippe over i førti- og femtiårskriser. Selv om de var unge og hippe for noen år tilbake, er det ikke innlysende at de forstår hva Gen-Z'ere på noen-og-tyve i dag mener og tenker.

I tillegg er det det et miljø preget av grensesprengende kreativitet når det gjelder øltyper og bryggeteknikker; lange arbeidsdager; endel selvlagde utstyrsløsninger – kanskje av det litt enkle, ad hoc slaget. Det er en kompetitiv bransje når det kommer til salg – eller rettere sagt få hylleplass slik at ens produkter i det hele tatt kan oppdages av kundene. Kreativ markedsføring er ikke ukjent, spesielt der hvor markedsføring ikke er tillatt. På toppen av alt dette kommer multirollen som både brygger, ambassadør, selger og kunderelasjon. Frontfigurene for de heteste bryggeriene er nærmest som geniforklarte rockestjerner. Legg til en dose alkohol inn i all denne miksen. What could possibly go wrong?

Den første indikasjonen rundt Mikkeller kom i 2018, da bryggeriet slapp sin «Female» (les: «fem-ale», med de to dobbeltbetydningene øl for kvinner og 5-øl) i samarbeid med konsept-varemerket «Girls are awesome», – og til alt overmål kom dette ølet i to varianter: en blonde og en brunette, og ble sluppet på den internasjonale kvinnedagen. Var det en ondsinnet provokasjon, var det manglende bakkekontakt, eller var det kanskje en genialt ironisk men misforstått feministisk støtte til kvinner. Mange kvinner følte det første, Mikkeller hevdet det siste.

For mange var det innlysende at Mikkeller var kulturelt usynkronisert her. Riktig nok kunne bryggeriet virtuelt himle litt med øynene og mumle at feminister burde stresse ned og bli litt bedre til å «ta» en ironisk spøk – men i bunn og grunn er det ikke bryggeriet og bryggerne som sitter på definisjonsmakta i dette spørsmålet.

Affæren med «Famale» var symbolsk viktig, men forøvrig en relativt liten sak. Den avslørte at uansett hvor flinke Mikkeller har vært til å fange tidsånden med hensyn til ekstreme og grenseoverskridende håndverksøl, så bommet de kraftig på grenseoverskridelser på andre områder. Ok, ingen er perfekte ... og der kunne saken ha endt. Men så eksploderte det på senvåren i fjor.

Det er mange år siden Mikkeller var et par gjøkebryggere som reiste rundt og laget colabs med venner og bekjente. De har vokst. I podcasten listes det allerede utdaterte tall med det rundt 600+ ansatte på rundt 50 affilierte lokasjoner, og bare i Danmark var det ansatte fra 42 ulike nasjonaliteter. Selskapet – eller varemerket, om du vil – er blitt «super cool», og Mikkeller har påtatt seg en slags ambassadørrolle for håndverks- og ekstremøl. Etterhvert handler Mikkeller mye mer om puber og servering, enn om bare brygging og distribusjon av øl. Det virker innlysende at de som selskap har vokst enormt, og kanskje uten helt å ta inn over seg at det fordrer at man må gjøre ting på andre og nye måter.

Podcasten er bare ett av flere medier som har tatt dette frem. En annen kilde er Kate Bernot i Sightglass i det online bransjemagasinet Goodbeerhunting - som også anbefales lest, se blant annet her og her og her og her for materiale som er relevant for Mikkeller. Se også protestgruppa mikkellerbeer.protest på Instragram.

Bak podcasten står Kate Bailey. Hun begynner med en oversikt over Mikkeller og de sentrale personene i første episode. Deretter, i andre episode er det brewpuben Warpigs i København som er tema, mens episode tre tar for seg Mikkellers pub og bryggeri i San Diego. I begge tilfeller er det arbeidsmiljøer preget av sexisme, trakassering, forskjellsbehandling, en ledelse som vingler mellom total fraværelse og tidvis detaljstyring, et enormt forventningspress som går utover lovverket, og generelt en antakelse om at en bedrift bygget på entusiasme og et sterkt varemerke ikke egentlig trenger så mye HR-avdeling og rutiner og profesjonell ledelse og sånt. I episode fire og episode fem ser man på hva som skjedde ved hovedkvarteret i København forut for og mens saken eksploderte i fjor sommer og høst. Episode seks fokuserer på driftsdirektøren i bryggeriet, som synes stå sentralt i de mange av historiene. Han var en impulsiv og viljesterk fyr som hadde brakt med seg ledelsesprinsippene fra sin tid som major i det danske forsvaret. Episode sju og episode åtte handler om MBCC i oktober 2021, der mange bryggerier trakk seg, og der bryggeriet annonserte at de ville rydde opp, men i praksis dobbeltkommuniserte at de var mer interessert i å få fokuset bort enn egentlig å løse problemene. I episode ni drilles det analytisk dypere i psyken til Mikkeller som organisasjon og deres måte å håndtere denne mediestormen på. I episode ti oppsummeres det og det trekkes linjer til andres arbeid rundt Mikkellers ukultur. I tillegg kom det også en episode elleve der man oppsummerer hvordan personen bak podcasten starter et samarbeid med Mikkeller for begynne å løse opp i situasjonen etter at Mikkeller til slutt innrømmet at de hadde et problem.

En lettsindig holdning til diskriminerende og krenkende adferd ser også ut til å ha smittet over til holdninger på andre områder, løst basert på et tema rundt at vanlige regler «gjelder ikke her». Det handler om HMS i bryggeriet som arbeidsplass (med bruk av slanger som ikke var spek'et for trykk og temperatur de ble brukt på) og på produktkvalitet (tapping av øl de visste var muggent). Et gjennomgående trekk er hvordan det som kan starte som ett råttent eple, kan utvikle seg til en omfattende ukultur dersom det avfeides og undertrykkes fremfor å tas tak i.

Ikke all trakasseringen var seksuelt à la metoo, men et giftig arbeidsmiljø har en tendens til å spre seg utover til mangfoldige ulike områder, og nettopp slik beskrives Mikkeller i denne podcasten. Barene var kongeriket til mellom- og topplederne, og de ansatte der var «deres jenter». Overtramp ble benektet eller bare børstet bort med at man var full. Trakasseringen legemliggjorde seg også som en hakkeorden internt. Resultatet ble at Mikkeller trakk til seg talentfulle personer på sitt rykte om å være «super cool», men spyttet dem raskt ut og avfeide dem som udugelige når de ikke taklet å jobbe i det trakasserende – «toxic» arbeidsmiljø.

Jeg sitter igjen med følelsen av at dette er historien om hvordan suksess kombinert med store ego kan være oppskriften på gradvis å miste bakkekontakten, i hvert fall bakkekontakten med de som står i randsonen av ditt eget miljø. Det er også fortellingen om hvordan det man selv anser som «frisinnede» sleivspark automatisk oppleves krenkende når maktforholdet mellom den som utleverer dem og den som mottar dem er skjevt nok. Dessuten er det fortellingen om hvordan det som er gode kommunikasjonsevner i forbindelse med varemerkebygging ikke nødvendigvis er en konstruktiv verktøykasse for å håndtere i trakasseringssaker. I den første situasjonen trenger man å holde på ordet og være agendasettende. I den siste situasjonen trenger man å være lyttende og finne felles verdigrunnlag.

Etter at de første ti episodene av podcasten ble sendt, har Mikkeller snudd og innledet et samarbeid med Kate Bailey, som står bak podcasten. Det er positivt, og vitner forhåpentligvis om en ekte vilje til å rydde opp – selv om det egentlig ikke skjedde en dritt før etter flere måneder med kraftig mediekjør. Skjønt, de snakker ikke så mye om å rydde opp lengre, men mer om forsoning. Forsoning er det motsatte av å legge konflikten død, det handler om å få alle konstruktive parter til å jobbe seg gjennom materien og å etablere en felles forståelse av de ulike deltakernes standpunkt og forståelse, og så handler det om å finne måter å ta ansvar på, erkjenne urett og forsøke å rette opp skade. Det er en total kursendring fra tidligere, da det virket som om Mikkeller hovedsaklig tenkte på hva de kunne gjøre og si for å legge saken dø.

Det har vært stille om saken de siste ukene, formodentlig mens de jobber internt med forsoning, og så får vi se hva de kommer frem til i ettertid. Jeg tror dette hører til den klassen utfordringer som bare blir verre inntil man vier sin oppmerksomhet til å løse dem fremfor å satse på at de forsvinner om man forsøker hardt nok å ignorere eller benekte dem.

Det er temmelig snodig at podcasten har anonymisert alle personer det snakkes om. Det er forståelig at man anonymiserer i en slik sak, men selv medgrunnleggeren og den mangeårige frontfiguren i Mikkeller har fått pseudonymet «Don», og daglig leder kalles «Peter». Det er blir temmelig komisk når Kate Bailey retrospektivt har måttet gå bakover i intervjuene og overspille «Don» og «Peter» i stedet for navnene som faktisk ble brukt i intervjuene. Alle med snev av innsikt i prosessen vet jo hvem de er. Men dette skjedde såvidt jeg forstår på eksplisitt krav fra Mikkellers egne advokater, som underveis i prosessen krevde at alle skulle anonymiseres. Vel, ok, da så. Det tydeliggjør vel egentlig bare hvor mye Mikkeller har strittet imot i denne prosessen.

Er det Mikkeller som har gitt etter for en svertekampanje eller er det hold i kritikken? Vel, du får lytte til podcasten for å gjøre deg opp din egen mening. Jeg synes den virker gjennomarbeidet, saklig, relevant og godt fundert på kilder. Kritikken som ytres er dessverre heller ikke sjokkerende i seg selv, annet enn i omfanget, intensiteten og i hvilken grad det har fått lov til å utvikle seg over flere år. Jeg har vanskelig for å se for meg hvordan Mikkeller fremover skal kunne fortsette med … øh, «Don» … i en aktiv, styrende, daglig rolle ved roret. Selv om han ikke var en aktiv del av de verste tilfellene av trakassering, så har «Don» stått så tett på de som har trakassert, uten å reagere, tilsynelatende uten å ta notis det, og aller verst: gjentatte ganger å forsøke å komme kritikken til livs snarere enn ukulturen.

Jeg vil anbefale alle å lytte seg gjennom denne podcasten. Den er generelt smertefull og til tider dypt foruroligende, men det er et tema som ikke blir bedre av at det ignoreres. Dessuten tror jeg ikke Mikkeller er en enslig utligger her, for i varierende grad tror jeg vi kan finne tilløp til lignende ting også andre steder i bransjen. Den siste tiden har Brewdog og James Watt blitt anklaget for essensielt det samme: skape eller tillate et giftig arbeidsmiljø å vokse frem, vri seg unna regelverket, og heller ønske å dekke over fremfor å ta et oppgjør med ukulturen. Saken virker temmelig analog med hva som har ridd Mikkeller som en mare det siste året, men Brewdog er fremdeles der Mikkeller var i fjor sommer. James Watt er enda en global ølkjendis som er ekstremt utadvendt, geniforklart og mange vil påstå at også han er temmelig «høy» på seg selv.

Jeg tror vi vil få flere slike saker i tiden fremover.

Podcasten anbefales.

Stikkord: , .
©2022 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - Creative Commons CC BY-SA 4.0