four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  søndag 13. februar 2022

Bok: «Fylla har skylda»

Bakrus! Huff. Det er rusens grimme tvilling, som uvegerlig trenger seg på om man tar rusen litt for langt ut. Nylig kom Alexander H. Sandtorv med en myteknuser av en bok om bakrusen: «Fylla har skylda; med vitenskapen inn i bakrusen», der forfatteren tar oss med på en reise igjennom rus og bakrus, og vurderer myter om bakrus og ymse kurer, utfra at han er førsteamanuensis i organisk kjemi.

Har du noensinne stusset over paradokset om at i rusen blir man utadvendt og høyrøstet, mens i bakrusen blir man heller hviskende og innadvendt? Da er dette boka for deg, for den forklarer dette og en rekke andre ting. Boka har plukket tittelen fra den gamle Falsk og Mathisen-slageren fra 1990, til hvilken denne denne lettere bisarre musikkvideoen ble laget.

At forfatteren har en doktorgrad i kjemi er et godt utgangspunkt, selv om bokas ikke sikter på å være noe vitenskapelig verk – hverken på godt eller ondt. Boka er delvis holdt i en litt lystelig, nesten koserende stil, omtrent slik bøker om øl så altfor ofte blir vinklet. På den positive siden har Sandtorv tatt med en fyldig litteraturliste over de vitenskapelige artiklene han har bygget vurderingene sine på. Men den virkelige juvelen og bokas store styrke, er Sandtorvs kompetanse og som setter ham i stand til å si noe kvalifisert om hva vi vet og ikke vet om fyll og bakrus. Man skal aldri kimse av en solid fagpersons presortering av informasjonssamfunnets kakofoni, i kategorier som tull, solid og usikkert.

Sandtorv: Fylla har skylda. Sandtorvs bok om rus og bakrus.

Utfordringen med en populærvitenskapelig bok er å unngå å havne i grøfta ved at den enten blir for vitenskapelig ugjennomtrengelig eller for intetsigende lettlest. I den ene – vitenskapelige – grøftekanten er det så mange teknikaliteter, sjargong, nøyaktighet og formler, at de fleste leserne faller av. I den andre – populære – grøftekanten har man popularisert, generalisert, fortettet og forenklet stoffet så mye at det har begynt å miste sin opplysningsverdi.

Dyktige populærvitenskapelige forfatterne klarer å holde seg midt på veien. De evner å formidle de mest sentrale og viktigste konseptene, uten at det blir teknisk feil. De klarer å løfte temaet opp på et forståelig plan, uten å overforenkle. Da er det essensielt at man veier sitt fokus på gullvekt. Og man bør styre klar av de temaene som introduserer irrelevant kompleksitet uten å formidle noen vesentlig innsikt.

Det er en fryd å lese populærvitenskapelige forfattere som mester denne vriene balansegangen. Nøkkelen ligger i å velge hva man forklarer med stor omhu – noe som nesten er viktigere enn hvordan man forklarer det. Klarer Sandtorv det? Ja, i rimelig stor grad, men ikke før et stykke ut i boka.

Det er mulig jeg er overdrevent kritisk her, men jeg føler at den første femtedelen av boka lider under forlagsbransjens idée fixe om at en bok må ha en fyldig innledende del som setter scenen, slår an tonen og introduserer leserne til temaet. Dette er jo vel og bra, men det er overraskende mye vanskeligere å skrive en kortfattet, bred og overordnet introduksjon, enn det er å skrive en dyp, faglig og målrettet studie. Jeg er mest kjent med ølbøker, og tidvis sitter jeg med mistanken at ølbokforfattere snubler i tidsfristene og koker sammen et grovt sammensurium basert på andre ølbokforfatteres innledninger. Mang en fagbokforfatter har skrevet faglig sterkt, men så skutt seg selv i foten i de første, innledende kapitlene, omkring tema som strengt tatt har lite med bokas egentlige fokus å gjøre. Er det virkelig så farlig å bare ha 2-3 sider introduksjon før man gyver løs på bokas hovedinnhold? Denne fella synes Sandtorv å gå i.

La meg forsøke å være spesifikk her. Eksempelvis listes sherry som et brennevin sammen med «sprit, whisky, konjakk, vodka [og] gin» (s.44) – og ja, jeg vet at det kan argumenteres for at sherry ofte styrkes med brennevin, men nettopp det viser hvorfor det er et dårlig eksempel på et brennevin. Han tidfester neolittisk tid til «4000-1800 år fvt» (s.11). Oftest knyttes periodens navn opp mot jordbruksdyrkende, fastboende steinaldersamfunn før metallurgi tas i bruk, og dermed har tidsepoken forskjellig tidfesting avhengig av hvorhen du ser i verden. Så tidsspennet han angir er relevant for neolittisk tid i Norge, men utfra konteksten omtaler han nok funn fra området som kalles den fruktbare halvmåne [1], og da er neolittisk tid mer rundt 10000-4000 f.Kr. Han skriver om 9000 år gamle krukker med alkoholisk drikke fra Henan-provinsen i Nord-Kina, og tidfester deretter sumeriske og egyptiske skrifter til «rundt den samme tiden» (s.13) – nei, det er et gap på minst 3500 år mellom der.

Dette er mer skjønnhetsfeil enn det egentlig undergraver boka. Intet av dette er sentralt for bokas overordnede tema, og dermed kunne man spørre seg om det ganske enkelt kunne vært utelatt. Mest av alt illustrerer det et litt sorgens kapittel i mange bøker: den brede og fyldige introduksjonen beregnet for den helt blanke leseren.

Derfor er det ofte et godt råd å skumlese en boks første kapitler, frem til der fagforfatteren virkelig begynner på det som var visjonen og hensikten med boka. Dette gjelder også for denne boka. Den typiske leseren av denne bloggen kan trolig starte på kapittel 3 uten å miste særlig mye viktig stoff.

Boka vinkler mange gode historier, men jeg undres litt på om ikke endel av dem kan være myter. Et eksempel er dyr som oppsøker naturlige fermentert frukt for å drikke seg fulle (s.13). Diskusjonen har gått i mange år på dette. Her står Sandtorv godt plantet i den leiren som argumenterer for at «vi ser lett at dyr drikker seg fulle». Men det er også en annen leir som har tilnærmet seg temaet systematisk, som har endel vektige innvendinger. Se for eksempel historien om elefanter og marulatreet. En annen utilstrekkelig nyansert påstand er at gjær dør av sin egen alkohol idet denne tipper over 15% (s.43). Jeg vet om mer enn ett norsk bryggeri som vil protestere kraftig på den påstanden.

Men når leseren har kommet frem til kapittel 3 begynner det å bli mer interessant. Her forklares de biokjemiske prosessene i kroppen når man drikker alkohol, og her er Sandtorv mer i sitt ess: analogiene glir lettere, og det er større fokus og driv over teksten, referansene til vitenskapelige artikler kommer hyppigere og teksten er mindre hoppende. Kapittel 4 følger samme overordnede oppskrift, men tar for seg bakfylla og dens biokjemi og forklarer hva som forårsaker bakrusen.

Christian Krohgs selvportrett av «dagen derpå» Christian Krohg: Dagen derpå, selvportræt, 1883.
Wikipedia, Skagens Museum/Ankers Hus

I kapittel 5 kommer den i avisene mye omtalte lista over 10 myteknusinger om bakrus, der noen myter avkreftes, andre bekreftes, mens noen forblir uavklart. Selv om boka er vel verd investeringen i tid og penger, så er det allikevel ting her for forblir uavklart og åpent for krangling. En slik ting er forholdet mellom kongenere (fusel) og farge.

Et av hans hovedråd for å unngå bakrus er «å styre unna mørkere alkoholtyper, siden de er rikere på kongenere» (s.145). Tatt i betraktning av at sprit er blank etter brenning og kongenere i praksis er fusel og andre biprodukter fra gjæringen (s.134), så ser jeg ikke helt hvordan det skulle være noen kobling med farge. Mørkhet hos sprit kommer vel helst fra karamellfarge eller fatlagring, og alle tommelfingerregler forteller at fatlagring tar ned mengden fusel og andre uhumskheter. Et mulig forbigått moment er at gin og vodka oftere er teknisk høykvalitetsdestillat som kan selges ulagret, mens whisky og cognac ofte er «teknisk dårlig» destillat med stor «personlighet» som trenger noen år med fatlagring for å bli drikkendes, og dermed også blir mørkere. Råspriten fra whisky og cognac er blank men ikke kjent for å være særlig drikkbar, så innenfor disse to kategoriene av drikkevarer går det helt klart motsatt vei. Men undersøkelsene som han refererer til har kanskje ikke testet nydestillert, fuseltung whisky og cognac? Et mulig annet moment er at tanniner i drikkevarer ofte kommer fra fatlagring, ikke fra gjæring, – og undersøkelsen an viser til snakker her trolig om amerikansk whisky, som er fatlagret på fersk eik.

Betyr dette at en stout skulle gi mer bakrus enn en pils? Nei, han spesifiserer «alkoholtyper», og undersøkelsen han refererer til sjekket dessuten ikke øl, men rødvin, hvitvin, gin, whisky, rom, brandy, vodka eller fortynnet sprit, og det er sannelig ikke lett å plassere øl inn i den rekka. De kongenerne han refererer til, som metanol, aceton og acetaldehyd er fargeløse, så det er ikke lett å se hva farge har med dette å gjøre. Dersom jeg skal råtippe på at en av påstandene hans skulle vise seg å ha kort holdbarhet, så ville jeg tippet denne – selv om denne påstanden også ble gjengitt i forskning.no for over tolv år siden, mens E24 har vært litt mer forsiktig. Og forresten, hva gjør ordet «kongener» i en bok som har gjort så mye annet stoff lett tilgjengelig for ikke-tekniske lesere?

Kapittel 6 er en gjennomgang av ulike mer eller mindre kjente kurer mot bakrus, vurdert i lys av vitenskapelige funn. Formen er mye det samme som i kapittel 5. Dessverre er mange av konklusjonene at vi ikke vet nok til å si noe sikkert, men i en usikker verden er jo det også et resultat.

Et artig moment er at han utpeker vitamin B (B3, B6, B9 og B12) som en mulig delløsning av en bakrus-kur. Øl er nettopp jo den drikken som inneholder relativt store mengder med vitamin B, så sånn sett er det mulig at øl er mindre bakrus-givende enn andre drikker. Men det forutsetter at du drikker øl med gjærrestene, for det er i gjæren at vitaminene sitter.

Andre lovende motemidler mot bakrus som nevnes er asparges, fastfood, mineralvann, ginseng og allergimedisin, men du får lese boka for å forstå hvordan og hvorfor og hvilke beskrankninger som styrer de enkelte.

Kapittel 7 tar oss fra jakten på den ultimate kuren mot bakrus, til en kjapt overblikk på jakten på den ultimate alkoholen som ikke gir bakrus. Dette er forsåvidt ingen ny jakt, for bryggere har alltid sett seg om etter måter å brygge sitt øl enklere, renere og mer konsistent og ikke minst billigere. Selv på 1770-tallet eksperimenterte Henry Thrales Anchor Brewery i London med øl uten hverken malt eller humle, men uten særlig hell, for å si det mildt. I 1907 mottok Eduard Buchner nobelprisen i kjemi for alkoholgjæring uten gjær – i noe som var kjemikernes kollektive nedskalling av Louis Pasteur og konseptet mikrobiologi. Imidlertid ble ikke noe særlig mer ut av det – det er mulig at biologi i bunn og grunn bare ren kjemi, men den det pokker så mye mer kompleks enn det kjemikerne har klart å sjonglere. Motivet har alltid vært det samme: dersom vi bare kunne sluppet alle disse råvarene og bryggeprosessene, og sett på ølbrygging som ren kjemisk prosess, så hadde alt blitt billigere, enklere og sikkert smaksmessig mye bedre også, og så hadde vi dessuten sluppet all mystifismen til disse fandens mikrobiologene.

Til tider kan bokas bruk av analogier ta litt av. Teksten er krydret med den TED-talk-kompatible mengden av personlige erfaringer. Av og til truer morsomhetene med å tippe over i det litt irrelevante, men stort sett holder han seg på rett side. Alt i alt er det en grei bok som er genuint opplysende om et interessant tema.

Boka er godt illustrert med tydelige tegninger i konsistent og gjenkjennelige strek av Tora Marie Nordberg. Figurene illustrerer mange gode poenger og viser hvordan en figur kan erstatte tusen ord. Mange av tegningene er vel mer illustrasjonsbilder enn de utdyper teksten, eller de heller mot morsomme karikaturer som liver opp boka. Imidlertid er det noen tegninger som ser ut som de skal formidle noe, men der det er vanskelig å skjønne meningen bak – i hvert fall for meg. Kartet på side 32 ser ut som det skal formidle noe om geografisk fordeling, forbruk og type drikkevare, men jeg klarer ikke å forstå hva. Illustrasjonen av whisky-fremstilling på side 48 ser også ut til å forsøke å formidle noe om prosess, som jeg ikke klarer å tolke.

Boka har kun ett diagram, men det er muligens mer tenkt som en artig illustrasjon – men det forhindrer faktisk ikke at diagrammet (s.33) ser ut til å misrepresentere dataene nokså brutalt. Russland er ikke lengre noen outlayer, franskmenn er litt artig plassert på 100% forbruk, og spredd litt utover. Men la meg ta forbehold siden referansen han oppgir viser 2016-dataene, mens boka refererer til at de viser 2010-tallene – men forskjellene mellom de to årstallene kan umulig være så blatante som bokas figur indikerer.

Hvorfor bør du investere 379,- i denne boka? Vel, det var overraskende for meg hvor mange av mytene som var sanne eller usanne – og ikke minst hvor mye av egen erfaring med rus og bakrus som jeg forsåvidt har erfart, men ikke visste bakgrunnen for. Det beste med boka er et godt og bredt forarbeid og rikelig med referanser. Sandtorv har nok hentet myter og kurer fra den populærkulturen, men vurderingene hans er gjennomgående relativt godt fundert i vitenskapen. Det er jo slik at det ikke er alle forunt å kunne forstå inneholdet i en vitenskapelig artikkel, ja, det kan være vanskelig nok bare å skulle få tilgang til dem. Bokas fremste verdi er Sandtorvs «oversettelse» av hva vitenskapen vet om rus og bakrus til et alment forståelig språk.

Boka er litt plaget av at den stedvis er holdt i et eplekjekt og småflåsete språk. Den er også skjemmet av noen formuleringer som Sandtorv og fagkonsulenter burde ha luket ut om de bare hadde tenkt seg om. Ett eksempel er «vi [anslår] at det skjer millioner av kjemiske reaksjoner i hjernen per sekund» (s.67). Bare millioner? Dersom hjernen trenger 80 ml oksygen pr minutt, så det ca 1,3ml oksygen pr sekund som omdannes til karbondioksid, og litt hoderegning indikerer en feilfaktor her på minst 1014, bare for dannelsen av CO2.

Boka sterke side er den grundige vurderingen som ligger forut for mytene og kurene for bakrus. Sandtorv har både tilgang på og kompetanse til å vurdere de vitenskapelige artiklene rundt dette. Han har omsatt det til en folkelig form som er tilgjengelig for oss alle. Det er i seg selv god nok grunn til å kjøpe boka. Dessuten kan man jo få tips til hvordan neste bakrus kan gjøres litt kortere og mindre intens (hint: det er litt sent å starte når bakrusen er i ferd med å starte).

Boka er utgitt på Humanist Forlag tidligere denne uka, av forfatter Alexander H. Sandtorv, 193 sider og har listepris på 379 kroner. Det er litt snodig at boka kommer nå i februar, siden dens tema ville passet bedre som lesestoff under juletreet. Linken like over går til forlagets presentasjon på nett, der boka kan kjøpes, samt at du også får den i bokhandlere, og sikkert på bibliotekene.

[1] Det ser ut til at «den fruktbare halvmåne» er halv-offisiell norsk oversettelse av det engelske begrepet «the fertile crescent», selv om en oversettelse til «månesigd» eller «nymåne» ville vært mer fornuftig både språklig, visuelt og geografisk. Jaja ...

Stikkord: , , .
©2022 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> - Creative Commons CC BY-SA 4.0