four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  søndag 25. oktober 2009

Det som er feil med norske puber

At Filter er nedleggings- og salgstruet (sukk!), har mentalt tvunget meg til å filosofere over hvorfor akkurat den puben gir meg så mange flere varme vibber. Joda, de har et bra utvalg, men det er noe mer enn det.

Det som har slått meg, er hvor mange norske puber som er upersonlige festlokaler for en anonym bøling fremmede. De er digre, de har en gjennomstrømning av personale som bare overgås av gjestenes egen gjennomstrømning. De er underlagt storskalamantraet «bigger is better». For en dobling av størrelsen betyr ikke en dobling av driftsutgiftene - hvilket visstnok er av det (økonomisk) gode. All plassen skal fylles, og dermed blir det konkurranse på ølpriser. Man gjør seg vakre for studentforeninger som er blant de få som kan fylle en diger pub til randen. Det er pubkulturens svar på billige charterreiser.

Her må det bemerkes at noen av gigantpubene forsøker å skape intim og personlig stemning i mindre rom - men da vanligvis som ørten småpuber liggende på rad, med samme eier, samme driftsselskap, men hvert sitt tema. Det er ikke hva jeg lengter etter.

I megapubenes verden er puben scene for fyll og fest, og skal jeg si noe pent om det, så må det være at denslags starter stadig senere på kvelden. Det betyr at jeg vanligvis har rukket hjem før spetakkelet slippes løs. Takk og pris.

Men det er noe annet med den lille puben med de halv- og helfaste gjestene og en betjening som ikke jobber livet av seg, men som har nok tid til både å delta i praten mens de serverer i puben. Det er den lille puben som er stamgjestenes treffsted. Den lille puben der akustikken og lydnivået tillater en å komme i prat og diskusjon med andre, der lysforholdene tillater en å lese en avis. Den er et møtested, ikke primært et drikkested, for drikkingen er bare en funksjon av møtestedet.

Nå mener jeg selvfølgelig ikke at en pub er off limits om man ikke kan besøke den ofte nok. Men en god pub skal ha en sammensetning som gjør at en drop-in gjest assimileres, ikke at de få returnerende gjester holder desperat stand på sitt ene, lille stambord i frykt for å drukne i et hav av engangskunder. Ja, jeg vet at jeg overdriver litt her, men du skjønner sikkert tegningen.

I riktig gamle dager var de fleste puber mindre og de hadde mange av de kvaliteter som er nevnt. Tallrike ideer har blitt utklekket på puber i livlig diskusjon. Puben var datidens facebook. Den var det generiske forsamlingslokalet som vi idag har spesiallokaler for. En rettssak? Ja, den foregår i puben. Politisk møte? Puben. Forretninger? Gjør dem på puben (tenk Lloyd's). Og det er ikke alkoholen som er det sentrale. I England på 1600-tallet var coffeehouses like funksjonelle som pubene.

Men idag er alt business, og det viktigste er omsetning. Der finner dessverre de verste fyllebøttene og de kjipeste pubeierne hverandre perfekt.

En god, liten pub er i forhold til et festpalass som cittaslow-oase i forhold til en diger MacDonalds. Jeg har til min forskrekkelse opplevd at flyplasspuber ikke virker så rent ille. Grunnen er nok dessverre at så mange puber minner om flyplasspuber mer enn at flyplasspubene egentlig er hyggelige puber.

Det er ganske få steder i Midtbyen i Trondheim som svarer til min beskrivelse av den lille, nære puben. Du må enten 10 minutters gange ut av sentrum, som til Filter, eller du må gå på en brun pub. De minste sentrumspubene med det mest trofaste publikumet er gjennomgående også de bruneste pubene. Det er noe jeg ikke ennå helt har klart å fordøye her, men jeg jobber med saken.