Små og ganske sure vesen

Jeg har holdt tilbake med å skrive om Små Vesen, mest fordi jeg ikke har visst hvor dette ender. Men la meg nå endelig komme til saken. Jeg håper ikke jeg irriterer og fornærmer unødig mye, men det ligger liksom i kortene at dette kan bli litt syrlig.

Da Små Vesen kom var det med en viss fynd og klem som lovet tradisjon og det særnorske. Akkurat der ble jeg skuffet, for det ble med dette bryggeriet som med endel andre: det særnorske begrenset seg til etikettdesign og navnevalg. De brygget en Extra Special Bitter og en Pilsner (etterhvert har det visst også kommet Stout, Pale Ale, Blond og Hefeweissen). Innholdet på flaskene skulle her som hos så mange andre bryggerier stort sett bli en lapskaus av internasjonale øltyper.

Og «øltyper», akkurat dét er nøkkelordet. Jeg har smakt på Kvernknurr i fire eller fem ulike batcher og bildet begynner å feste seg. Da første batch kom, kastet jeg meg over ølet og smakte «... oi! infisert? jøsses.» Så kom historien: Gaffeltrucken hadde knust kontrollpanelet på bryggeriet da det ble levert, gjæringstankene manglet lokk så første batch gjæret i åpne kar, modningsfatene kom ikke tidsnok så de modnet i gjæringstankene, flaskene ble feillevert og måtte leveres på ny, så modningen ble ekstra lang osv. Jeg vet ærlig talt ikke om alt dette er korrekt, men det er hva jeg har hørt pluss eventuelle muteringer i hukommelsen min. Resultatet ble i hvert fall en forsinket produksjon der man måtte improvisere, og der siste del av modningen ble overlagret med distribusjonen i polsystemet. At de ble infisert var forståelig. Jeg følte at det var tommelen opp for pågangsmotet mer enn kvaliteten. «Vent til neste batch,» rådet jeg de mange som allerede da ristet på hodet og avskrev bryggeriet.

Så kom andre batch. «Hurra, endelig skal jeg smake den egentlige Kvernknurr ... øhhhh ... infisert!?» Jeg smurte meg med trist tolmodighet og ventet på tredje batch. Jeg forsikret meg selv om at det sikkert var et sted inni bryggeanlegget deres som var blitt infisert. Om ikke de tidlig nok ble klar over infeksjonen i første batch, så var kanskje allerede andre batch ferdig brygget og skaden sjedd.

Derfor var det med stor spenning jeg ventet på tredje batch. Igjen fikk jeg det litt skuffet-overraskede ansiktsuttrykket mens jeg mumlet «infisert» (mulig dette var Yme snarere enn Kvernknurr, men'lell). Kanskje var det bare en siste detalj i internkontrollen som ikke var falt helt på plass, kanskje var det bare et ekstra uhell, kanskje hadde jeg fått en ekstra uheldig flaske ...

... eller kanskje var det slik de mente det skulle være? Kvernknurr var merket med «ESB», som på uformelt ølspråk betyr «extra special bitter» eller «extra strong bitter». Rent formelt er ESB et varemerke for Fullers, og de har vunnet rettsaker over bryggerier som påstod det kun var en øltype. Det finnes bare én ESB i verden, og det er Fullers - pluss noen brewpubs som Fullers ennå ikke er oppmerksomme på - og Små Vesens Kvernknurr. De tre bokstavene har potensiale som saftig advokatmat. Men varemerker tilside, det var jo ikke en ESB - fizzy, syrlig, rødlig og med litt for mørke maltsmaker. Noe av dette er infeksjon, men ikke alt. Ølet var for så vidt godt-ish, i hvert fall interessant, men noen ESB var det ikke, og kanskje det heller aldri har vært det?

Så kom neste batch, og jeg plukket opp en flaske på polet og smakte med anstrengt optimisme ... infisert. Jeg oppgav all tvil og konstaterte at infeksjon trolig var en bryggeristil de etterstrebet. Som nevnt, ølet er ikke nødvendivis ekstremt ille, men det har litt mer til felles med belgiske øl brygget med villgjær enn en engelsk extra special bitter. Hvorfor bruke ESB på etiketten? Ikke bare er det ulovlig overfor Fullers, det er til og med villedende mot oss forbrukere. Kunne de ikke bare reetikettere det som noe helt annet? De kunne til å med lage sin egen, nye øltype? Norsk villøl? Old shock ale? Ale-be-bach. Eller de kunne la det være typeløst.

Nå er ikke polet så godt forspent med syrlige øl, så da jeg ønsket en slik i sommervarmen på hytta ble det en Kvernknurr, av batch 6 så vidt jeg husker, og den fremsto helt infeksjonsfri. Der og da visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte, for da er vi tilbake på smakekjøret og batchnummerletingen. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det en typisk extra special bitter, men den var i alle fall ikke syrlig grensende opp til det egentlig ødelagte. Kanskje den var fersk og at eddiken kommer på plass når bare en iboende infeksjonen får summet seg, jeg får smake på flere flasker. Hørte jeg noen si «konsistent»?

Nå er det vel slik at det er vinfirma blant investorene til Små Vesen. Jeg spurte ved et par anledninger folk fra Moestue om Små Vesen og syrlighet, og de benektet intenst at det var noe som helst galt med den. Bølgen og Moi Briskeby serverer det fra fat, men jeg har aldri smakt det fra fat, hverken der eller andre steder. Det er mulig at vinkjennerne synes dette er et spennende øl - hvilket det på mer enn én måte er - men det er jo ikke en ESB, det er et infisert og type-uriktig øl. Vinguiden i DN kommenterte at Kvernknurr hadde «heftig syrestruktur» (jeg tror faktisk de mente det positivt) og scoret den fire poeng fra toppølet, på en skala som gikk til hundre. Toppølet var forøvrig Små Vesen Audhumla som fikk beskrivelser som hint av røyk og med med nydelig syre - for en Pale Ale. Jeg mistenker at vinkjennerne drar med seg litt fra vinverdenen når de møter øl. Det er greit nok, men rent objektivt bør ølet vurderes utfra sin egen kontekst, ikke utfra hvor nært opp det ligger til den vinen de tydeligvis mye heller ville ha drukket. Jeg blir provisert nok over pilsnergjengen som mener en stout er dårlig fordi den ikke smaker som lokal-pilsneren deres.

Og for å komme tilbake til dette med det særnorske. Litt lengre nord i samme trakten finnes Valdres Gårdsbryggeri, og de brygger mer i tradisjonell stil. De har ikke så fancy design eller syrlighet, og kanskje er det grunnen til at ølet deres ikke falt i vin-ganenes smak?