Polets alkoholreklame

På grunn av gårsdagens nyhet er det vanskelig å unngå at reklame blir et gjennomgangstema på denne bloggen nå i desember. Jeg ville heller skrevet om juleøltradisjoner, men jeg styrer ikke kalenderen for politiske utspill.

I Norge har vi altså - enn så lenge - et reklameforbud mot alkohol. Men vi har samtidig masse alkoholreklame. Du har ganske sikkert sett den. Den er helt lovlig, og den formidles av Vinmonopolet.

Nå er det sikkert noen som vil si at Polet ikke reklamerer for alkohol. De har tross alt ingen annonser i pressen, de har ingen reklamesnutter på TV. Det er ingen reklameoppslag på vegger og busskur. Men joda, Polet har masse reklame.

• Har du vært inne på Polet og gått langs reolene og lest på etiketteringen av hyllene - litt sånn info om fylde, beskhet og sødme? Det er alkoholreklame. Ingen pub eller dagligvarebutikk har lov til noe tilsvarende.

• Plukket du tidligere med deg produktkatalogen til Polet? Det var reklame, og ingen pub eller bryggeri har lov til det samme. At de har sluttet med den har utelukkende å gjøre med papirmengde, logistikk og miljø, ikke med at det er alkoholreklame.
• Har du klikket deg inn på varekatalogen deres på Internett? Det er alkoholreklame, og ingen butikk, pub eller bryggeri har lov til å lage tilsvarende websider.

Dersom du nå tenker at det er da ikke reklame, det er da bare uskyldig produktinformasjon, så er du enig med meg - men uenig med Helsedirektoratet. Saken er ikke at Polet bryter loven, men at loven er formulert slik at kun Polet har lov til å alkoholreklamere - formodentlig fordi de regnes som ansvarlig og statskontrollerbar. Men det er likefullt alkoholreklame, og det er forbudt dersom andre ønsker å gjøre det samme.

Og her kommer første paradokset i norsk alkoholreklamepolitikk. Om dette er akseptabel reklame, hvorfor kan ikke lista legges på det nivået for alle? Og om slikt ikke er akseptabel reklame fra puber, butikker og bryggerier, hvorfor driver da Staten selv med det? Sannheten er vel at det nytter ikke å drive et utsalg uten et visst minstemål av produktinformasjon, så Staten gir seg selv de rettighetene, selv om de ikke ønsker å gi den samme muligheten til private aktører.

Dersom Polet skulle hatt samme reklamevilkår som andre, så var det ut med all produktinfo på nettsidene - som forøvrig kun ville inneholde kontaktinformasjon og liste over butikker. De gamle produktkatalogene måtte forbli en saga blott. Og det var ut med hyllemerking utover produktnavn, volum, styrke, beholdertype og pris. Om du som kunde stusset på om du skulle kjøpe en Dom. des Aphillantes 2009 eller en Bernard Côtes du Rhône Villages 2006 til oksesteken til helga, så ville eneste alternativ til å vite det selv være å spørre betjeningen. For Polet har fremdeles betjening med en viss kompetanse - i hvert fall på vin. Eller kanskje bruker også de varemerkingen på hyllene som jukselapper? Dagligvarebutikkene har ikke slik merking og har heller ikke lov til å sette det opp. Ølbutikker - som kunne hatt kompetent personale til å rådgi kundene - er noe man helst ikke vil ha.

Men norsk alkoholreklamepolitikk har flere paradokser. I går skrev jeg om nyheten om at Regjeringen ville godta EUs TV-direktiv, og dermed akseptere alkoholreklame sendt på for eksempel TV-Norge fra England. Det gjenstår å se hvordan TV-Norge vil bruke dette smutthullet, men «eneretten» til å sende alkoholreklame på TV i eller temmelig alkoholreklamefritt Norge er nok en litt for fristende gullgruve.

Hvorfor treffer Regjeringen slike beslutninger? Vel, Norge har en lang historie med å akseptere langt mer av alkohol fra utlandet enn hva det tolererer av innenlandsk opphav, og det er ganske paradoksalt.

Vi kan gå helt tilbake til Forbudstiden. Javisst var det forbud mot salg av alkohol, deriblant salg alt øl sterkere enn hva vi idag ville kalle lettøl. Men vin var greit, for vinlandene Frankrike, Spania og Portugal ville gitt oss trøbbel - blant annet med tørrfiskeksporten - dersom vi blokkerte importen av vin fra dem. Det skulle være restriksjoner på lokalprodusert øl, men det var greit at den dyre, utenlandske vinen fløt inn, så lenge vi kunne opprettholde restriksjoner rettet mot innenlandske produsenter.

Saken om TV-reklame følger egentlig samme lest. Javisst er det forbud mot slik reklame, men ikke dersom det sendes fra utlandet. Om man la restriksjoner på TV, tidsskrifter og Internett fra utlandet, da man stikke hånda inn i et vepsebol av konkurransevridning, ytringsfrihet og proteksjonisme, og man ypper til krangel med andre stater. Så derfor er det greit om det kommer fra utlandet, men vi må ikke få gjøre det her i Norge.

Og det er ølmessig en viss presedens for at man har strengere restriksjoner på lokale produsenter enn på importvarer. Da Tyskland ble dømt for å nekte et fransk bryggeri markedstilgang for «øl» fordi det var brygget på noe mer enn malt, vann, humle og gjær, så endret de lovene, slik at øl var alt utenlandsk som minnet om øl, samt alle tyskproduserte varer som fulgte Renhetsloven. Man diskriminerte med andre ord egne innbyggere til fordel for andre lands: var det brygget med sukker i Frankrike var det salgbart som øl, men var det brygget på samme måte med sukker i Tyskland var ikke salgbart som øl. Og det var greit, for EUs prosjekt er å hindre at stater diskriminerer andre lands innbyggere.

Og her kommer det andre paradokset i norsk alkoholreklamepolitikk. Utenlandsk alkohol er kanskje ikke helt greit, men likevel til å leve med, mens vår hjemlig produserte alkohol er farlig og må settes restriksjoner på og begrenses på alle bauger og kanter. Det er i alle fall den konklusjon man må trekke av at alkoholreklame er tolerert sålenge den litt tilfeldig skvulper over grensene i form av utenlandske tidsskrifter, TV-kanaler og .com-websider. Til sammenlikning blir alt slikt slått hardt ned på dersom det er norskprodusert, norske produkter, eller i norske medier. Men hvis den utenlandske alkoholen er så tolererbar, hvorfor kan man ikke tillate det samme for norsk alkohol? Og om den norske alkoholen er så farlig at reklame er fy-fy, hvorfor lar man utenlandsk reklame flyte temmelig uhindret inn?

At man nå aksepterer EUs TV-direktiv og dermed også aksepterer «ulovlig» alkoholreklame på for eksempel TV-Norge, er bare foreløpig siste inkonsekvente molbohistorie der man diskriminerer egne innbyggere og egen industri til fordel for utenlandsk.

Når jeg besøker andre land, blir jeg alltid slått av hvor mye mindre fokus det er på importøl der i forhold til Norge. Jeg har ikke noen tall å underbygge det med, men det skulle ikke forundre meg om Norge ligger på ølimport-toppen blant europeiske land som egentlig er selvforsynt med øl. Jeg undres på hvorfor det er slik. Det kan da umulig ha noe med at det bare er reklame for utenlandske ølmerker som når oss, kan det?

Og la oss ta med et tredje paradoks. Norge kommer trolig aldri frivillig til å akseptere relevant produktinformasjon for øl fra bryggerier, puber og butikker på det beskjedne nivået som Polet idag har lov til. Til det står fremdeles forbudslinja for sterk. Derimot er det sterke interesser som ønsker blatant å pushe iøynefallende og ubedt alkoholreklame for de masseproduserte industriproduktene.

Det er dessverre langt mer sannsynlig at hele reklameforbudet faller på grunn av utenlandske storbryggerienes interesser, enn at innenlandske håndverksbryggerier og ølentusiaster klarer å overtale Regjeringen til å lage litt flere små og kontrollerbare hull i reklamelovgivningen for høyst legitim produktinformasjon. Med andre ord, jeg ønsker meg kun produktinformasjon, men den eneste realistiske måten jeg ser at det kan bli tilfelle, er gjennom at hele reklameforbudet revner fullstendig. Da får jeg i tillegg den reklamen jeg ikke ønsket meg, men jeg får i det minste også produktinformasjonen.

Og er du forresten klar for et fjerde paradoks? Siden Polet kan reklamere for sine produkter, men ingen andre, betyr det at i Norge er det kun de aller sterkeste (og de nesten alkoholfri) alkoholvarene det er lov å reklamere for. Om spriten holder 40% - versågod Vinmonopol, snurr reklame/produktinformasjon. Men om ølet holder 4,7%, da er det ikke lov med tilsvarende produktinformasjon i de butikkene der dette ølet selges. Om pilsen er så farlig, burde man da ikke lagt samme restriksjoner på spriten. Og om det er greit å reklamere i moderate former for spriten, hvorfor kan da ikke butikker gjøre det tilsvarende for pilsen de selger?