De viktigste ølpolitiske sakene

Jeg skal i morgen gå igjennom hva partiene mener om alkoholpolitikk i partiprogrammene for innværende periode – sett i en ølentusiasts perspektiv. Og så kan vi trille terninger og karaktersette dem for å late som vurderingen er veldig seriøs og riktig.

Men før det vil jeg her ta for meg de viktigste øl-politiske sakene, slik jeg som en ølentusiast ser det.

• Produktinformasjon. Vi har idag et forbud mot alkoholreklame. Det er ukontroversielt, og ytterst få ønsker vel alkoholreklame på billboards langs veiene og mellom programmene på TV. Mindre kjent – men mer viktig – er at reklameforbudet i praksis rammer så godt som enhver form for produktinformasjon utover flaskas etikett. F. eks. er det ulovlig å legge produktinformasjon om et øl på nettsider, selv om leseren er nødt til frivillig og aktivt å klikke seg inn, og selv om det ikke kan dyplenkes til.

Om du lurer på ingredienser eller annen informasjon om et øl, så er det i bunn og grunn bare på etiketten produsenten lovlig kan informere om dette. Får du ølet fra tappekran, har du i utgangspunktet tapt, selv om serveringsstedet har lov til å oppgi i hvert fall rent basale data som styrke, type, pris og opprinnelsesland, men ikke særlig mye produktinformasjon.

Bedre blir det ikke av at utenlandske øl ofte produseres parallelt for mange ulike land med hvert sitt språk. Derfor har svært sparsomt med informasjon på etiketten utover det som er lovpålagt i hvert enkelt land. Dette koker kort og godt ned til et spørsmål om hvor mye plass til tekst det er på etiketten, og de velger heller å legge utfyllende informasjon på nettet.

Riktignok kan norske bryggerier informere til utenlandske forbrukere på web – sålenge det ikke skrives på norsk. For er det på norsk er det innlysende rettet mot nordmenn og dermed ulovlig. Dermed tipper det hele over i parodien. Det er imidlertid ingenting i veien for at også nordmenn kan lese den internasjonale versjonen av produktinformasjon. Men denne muligheten er bare åpen for de bryggeriene som har et troverdig eksportvolum, og dermed rammer forbudet veldig skjevt.

Det burde åpnes for relevant produktinformasjon på websider, på serverings- og utsalgssteder og lignende. Fremfor et generelt forbud mot produktinformasjon, burde grensen gå ved konteksten informasjonen gis i. Det burde være greit om leseren selv aktivt må oppsøke informasjonen, men ikke om den pushes uoppfordret på en leser. Det burde likevel være greit å pushe produktinformasjon på en kunde, gitt at denne oppsøker et salgssted for øl, men ikke ellers.

Er det vanskelig å håndheve? Vel, alkoholpolitikken er allerede full av tåkete regler med digert rom for skjønn, så det er neppe verdens undergang om de får én til.

• Markedstilgang er et annet problematisk tema. For produsenter med statlig bevilling har problemene bare såvidt begynt når lisensen er på plass og ølet er brygget. Vinmonopolet tar ikke inn så mange ølprodukter for bred distribusjon, hvilket gjør at det er en lang og omstendelig prosess, der mange allerede står i kø.

Om ølet brygges på maks 4,7%, kan det tas inn i dagligvarebutikker, som i praksis har monopol på salg av svakøl over disk. Men strukturen i dagligvarebransjen er ikke hjelpsom overfor lokale øl og bryggerier. Butikker kan nok ta inn ølene, men må da selv være ansvarlig for logistikk og alt slikt. For de aller fleste butikkene er øl bare enda en varegruppe, og de ønsker at mest mulig hånderes av kjeden de er en del av, og dermed tar de bare inn et utvalg av standardølene.

Min lokale Rema ligger ved en av de viktigste innfallsportene til Bymarka. De fører et bredt utvalg av skismurning hele vinteren, noe jeg ikke tror er en del av Remas standardutvalg. På samme måte kunne de tatt inn et lokalt bryggeri, men de gjør det neppe for en håndfull kunder. Det er nemlig grenser for hvor mange slike ekstravarer de ønsker å bale med. Små bryggerier ser ut til å klare å komme seg inn i 2-3 lokale butikker, og de kan vanskelig overleve på det. Nå er ikke dette et problem utelukkende for varegruppen øl, og kanskje noe av løsningen er å bryte opp dagligbransjens markedsmakt.

Her burde Vinmonopolet, i kraft av å være et statlig monopol pålegges et ansvar for å veie opp for de strukturelle fartsdumpene som er lagt ut for de minste produsentene. Sterkøl – og kanskje også svakøl – fra små, lokale produsenter bør ha krav på å hylleføres på sine lokale polutsalg. Og kanskje burde polets interne prosesser åpnes slik at småprodusentene fikk en reell adgang til sitt eget hjemmemarked og ikke var forbikjørt av de store allerede før start.

• Emballasjeavgift og engangsavgift og slikt er og blir et konkurransevridende knep med en påmalt miljøunnskyldning. De store bryggeriene selv ser ut til å ønske å gå over til engangsemballasje på boks og bort fra gjenbrukbare glassflasker. Dersom man mener noe miljømessig med gjenbruk (i motsetning til gjenvinning) av emballasje, bør noen snart ta noen grep. Hvis ikke er det like greit å stikke fingeren i jorden og fjerne denne sniksbeskyttelsen av de store, som tilsynelatende bare er interessert i den for dens markedsvridende effekt.

Gjenbruk av flasker krever nemlig en infrastruktur som de små ikke har råd til og som utenlandske øl ikke har praktisk mulighet til. Dermed er resultatet at mellomstore og store norske bryggerier kan produsere sitt ut uten det sette av avgifter som rammer små og utenlandske bryggerier.

Det er det visst mange politikere som er fornøyd med, også bortsett fra den antatte miljøprofilen. Det opprettholder nemlig distriktsprofilen på ølproduksjonen, må vite. Dessverre er dette tull. I beste fall opprettholder det en slags regionalisert sentralisering, med landsdelsbryggerier. Den virkelige distriksprofilen på bryggeri-Norge er det mange små bryggeriene som ligger på mer eller mindre bortgjemte steder, og de får ingen drahjelp av disse avgiftene. Tvert om, de rammes av dem med full tyngde. Distriktsprofil? Hah!

• 4,7%-grensa var opprinnelig et litt tilfeldig, men nokså praktisk skattemessig grense, men har etterhvert blitt et fundamentalt vannskille i norsk ølverden. Nå har riktignok norske industribryggerier lært seg å brygge pilsneren sin på 4,7%, men begrensningene som slår inn ved 4,7% er konkurransevridende da det hemmer øl fra bryggetradisjoner som typisk ligger over denne gransa. Den burde i hvert fall økes til 7%, som forøvrig var den gamle øvre grensa for ølet styrke og dermed for ølsalg i butikk.

Det kan også virke som om 4,7%-grensa er med å dytte alkoholstyrken på polølet oppover. Det var en vekker for meg da jeg begynte å plukke belgisk øl i polhyllene på vårt sort-of-utvalgspol for å få øl som bare var moderat sterkt. Belgisk øl som «svakøl»? Ja, faktisk. Det mest høyprofilerte og «spennende» ølet som kommer nå ligger opp mot vinstyrke, og det svake sterkølet risikerer å få fokuset stjålet av det virkelig sterke sterkølet.

Ved å heve polgrensa til 7% kan man også skape bedre levevilkår for ølbutikker som selger svakt og moderat sterkt øl, og dermed bremse eksplosjonen av sterkølet på Polet.

• Demonstrasjonssalg betyr at bryggerier kan servere små smaksprøver ifra bryggeriet på bryggeriet, selv om de ikke har serveringslisens. Idag kan de selge egne produkter sålenge det er inntil 4,7% i styrke, men de kan imidlertid ikke servere, og de kan heller ikke ta inn andres produkter. De kan med andre ord typisk ikke selge hele produktspekteret sitt.

Man burde heve grensen for demonstrasjonssalg. Kanskje helt til 22%, men i hvert fall til 7%, men gjerne så høyt at også vinprodusenter kan dra nytte av det. Begrensningene bør heller ligge på porsjonsstørrelse enn på prosent. Samtidig burde det være mulig å selge øl fra andre produsenter over disk når man selger sitt eget produktutvalg.

• Generell festivallisens. Kommunal tilvirkningslisens burde gjelde også for messer, festivaler og lignende – i hvert fall innenfor samme kommune. I utgangspunktet er disse lisensene en utvidet, kommunal serveringslisens, og gjelder bare for produksjonsstedet. Det gir mening, siden man kan slappe litt av på kvalitetskravene når produktet serveres og fortæres i produsentens umiddelbare nærvær, i motsetning til der produktet er går gjennom flere ledd over lang tid og gjerne fraktes langt før det ender hos forbrukeren.

Imidlertid er det ingen grunn til at produsentens egne folk ikke kan servere egne produkter på tilstelninger, eventuelt med begrensninger på volum og hyppighet. Det ville tillate f.eks gårdsbryggeriet i Ytre Gokk å ta med seg noen fat eller kasser med flasker og servere på en messe eller festival. Idag er det umulig med mindre man har gått gjennom papirmølla for å få en nasjonal lisens. Det handler om lik tilgang til de arenaene der produktene møter kundene.

• Alkoholavgiftene. Jeg mener at det viktigste ikke er å få alkoholavgiftene ned, men heller å tilrettelegge for ansvarlig alkoholforbruk. Flatfyll er oftest basert på billig alkohol. Dette er noe avholdsbevegelsen allerede er klar over, siden de historisk har prioritert å gå i strupen på rimelige ølet fremfor den sterkere men forholdsvis dyrere vinen.

Men dersom mye av eksistensberettigelsen for alkoholavgiftene er å heve prisnivået for å bremse litt på fyll og misbruk, så kollapser argumentasjonen for småbryggeriene sin del, siden småprodusentene av skaleringsgrunner ikke kan lage billig alkohol. Fremfor å få ned avgiftsnivået generelt, er det bedre å ha en avgiftsstruktur som unntar de produsentene som av ulike strukturelle grunner allikevel har en høy pris på produktene. Et tiltak i så måte ville være en gradert alkoholavgift, der f.eks de første 10.000 literne fra et produksjonsanlegg var avgiftsfri, de neste 10.000 literne hadde 25% avgift osv.

10.000 liter dekker knapt bunnen av bryggekjelen i de store bryggeriene, og er bare 3-4 batcher på selv et stort mikrobryggeri som Nøgne Ø. Men for en knøttliten produsent med et 250-liters anlegg er det rundt 40 batcher og for enkelte kanskje en hel årsproduksjon. Og jeg kan garantere at ut-prisen på ølet uansett ikke ville invitere til flatfyll.

Hva vil avgift på 10.000 liter 4.7% utgjøre? Med ca 20,00 literen, blir det en avgiftslette på 200.000,- pr produksjonsanlegg. Et piss i havet for de store, men kanskje et leve-eller-ikke-leve for de små.

• Spesialbutikker. I praksis er det vanskelig å åpne en spesialbutikk for øl. For det første er det vanskelig å være begrenset til å selge et utvalg som bare dekker halvparten av produktspekteret, når de mest interessante ølene er ekskludert. Bedre blir det ikke av at mange kommuner insisterer på at bare butikker med «fullt» utvalg av dagligvarer får lov til å selge øl. Med dagens konsolidering av dagligvarebransjen, betyr dette at butikker med spesialkompetanse rundt øl nærmest er en umulighet.

Spesialbutikker for øl finner vi idag bare i kommuner der man historisk har hatt det pga et tidligere ølmonopol, som bryggeriutsalg, samt på veldig spesielle steder, som Ølhandleriet i Mathallen i Oslo. Sistnevnte kan sannsynligvis argumentere med at Mathallen som helhet gir et bredt varespekter og at strukturen med små butikker med hvert sitt spesialfokus burde åpne for en butikk med ølfokus men totalt sett integrert med Mathallen som helhet.

Mulighetene for bryggeriutsalg som nylig kom var i praksis en åpning for gårdsbutikker til å selge øl brygget på eget bryggeri. Loven gjelder for by-bryggerier også, men er nok relativt uaktuelt pga kvaderatmeterprisene og begrensningen til å selge kun eget øl. Det burde generelt åpnes for spesialbutikker som kan fokusere på øl av butikkstyrke som vare. Av historiske og andre sære grunner finnes det allerede enkelte steder, uten at det skaper problemer. Dagligvarebransjens de facto monopol på svakøl nærmest sikrer at dette er en vare som er nærmest umulig å kjøpe fra en kompetent ekspeditør, og bedre blir ikke det av at reklameforbudet eliminerer produktinformasjon. Vi hadde tallrike slike butikker inntil sterkølet ble innlagt på polet, og det var dengang ikke problematisk.

I morgen skal vi se på hva partiprogrammene for 2009-2013 sier om alkoholpolitikk og ølbrygging.