Kan finsk smitte drepe Polet?
Det er lovendringer på gang i Finland, der målet er å heve butikkgrensa fra 5,5% til 8,%, og utvide bryggerienes rett til å selge egne produkter direkte til forbrukerne. Kan dette spre seg til Norge og Sverige? Og vil vi egentlig det?
Kortversjonen er enkel: ikke hold pusten i påvente av at Norge skal følge etter Finland i dette. Jeg tipper det heller skjer i Sverige før det skjer i Norge. Men uansett vil det ta lang tid, og utfallet er slett ikke sikkert, og kanskje kommer enigheten om hvor bra dette er til å slå sprekker.
Noe er på gang i Finland
Så er det langversjonen, og den er kompleks og mangefasettert. Først og fremst er dette et lovforslag, og det er kontroversielt i Finland og det er potensielt problematisk i forhold til EU, samt at det skaper utfordringer for Sverige og Norge, som har en lignende ordning med salgsmonopol.
Førsteinntrykket er bra, men AI-algoritmer har like store problemer med flaskehalser som med menneskefingre.
Vi må holde tunga rett i munnen her. Finland liberaliserte i 2017, da alkoholprodusenter fikk lov til å selge egenproduserte produkter direkte til forbrukerene, opp til 12% fra eget produksjonssted, og butikkgrensa ble hevet fra 4,7% til 5,5%. Den gangen ble det skreket opp her hjemme om Vinmonopolets mulige umiddelbare undergang – men i praksis skjedde det lite eller ingenting.
Så ble det på Stortinget i desember i fjor foreslått å selge sterkøl fra byggeri i et representantforslag til lovendring fra tre Høyre-representanter. Jeg må tilstå at jeg ikke tror det forslaget har nubbesjans til å gå igjennom – og det var vel mer ment som et utspill foran et valgår enn som et gjennomarbeidet lovforslag.
Men vi kan jo selge sider?
Vi hadde også en hjemlig liberalisering i 2016. Siderier og produsenter av fruktvin fikk lov til å selge opp til 22%. Den gangen det skjedde, føltes det som om det skjedde raskt, overraskende og som om vi stod foran et takras av liberaliseringer. Men vi må huske på at dette skjedde mens Sylvi Listhaug fra FrP var landbruks- og matminister og at hun stod hardt på for å få det igjennom. Det var endel buzz rundt dette sommeren 2014. Jeg er politisk uenig med henne i mangt og mye, men akkurat den liberaliseringen skal hun ha en stjerne for å ha trøkket igjennom – selv om hun hadde skiftet departement innen loven ble vedtatt. Loven tok til å gjelde fra 1. juli 2016.
Det som skjedde var at departementet gjorde et juridisk dypdykk i 2014, og fikk en utredning av Arnesen og Sejersted som ser ut til å ha kommet i oktober det året, se avsnitt 6.1.1 i Stortingsproposisjon 116 L 2015/2016, som sammenfatter hva de konkluderte med. Litt flåsete sagt var det EØS-avtalen mellom Norge og EU som krevde at alkoholisk drikke over 4,7%, basert på malt og vindruer måtte likestilles – hvilket Norge overholder ved å selge øl og vin fra Vinmonopolet på like vilkår. Om jeg ikke tar feil, var formuleringen i EØS-avtalen ment å skulle leses noe à la «BÅDE drikke over 4,7% basert på malt (les: øl) OG drikke over 4,7% basert på vindruer (les: vin) skal selges på samme vilkår, og du skal f*en ikke behandle øl og vin av samme styrke forskjellig!» Da EØS-avtalen kom på midten av 1990-tallet var både skattenivå og salgskanaler forskjellig for vin og øl, selv om de skulle ha samme alkoholstyrke. Dette var utålelig for EU.
Men Listhaug fikk flinke jurister til å finlese tekstene, litt slik djevelen leser bibelen. De kom frem til at teksten også kunne leses som at «alkoholisk drikke basert på malt eller vindruer må selges på like vilkår, mens drikke laget på andre råvarer gidder vi ikke å bry oss så mye om.» Så teknisk sett kunne Listhaug åpne opp for sider, fruktvin, mjød og masse annet. Poenget var at departementet fant dette smutthullet i lovverket, men at det hullet eksplisitt ikke var tilgjengelig for vin og øl. Dessuten ble smutthullet beholdt lite: det var maksimalt 15000 liter pr produsent, og minst en tredjedel av råvarene måtte være lokale. Og nei, jeg tror ikke du kommer i mål ved å argumentere med lokalt vann. Det var nemlig også et moment at endringen ikke skulle undergrave grunnlaget for å opprettholde salgsmonopolet for sterkøl.
Det er nok symptomatisk at man fikk igjennom en betydelig endring som allikevel kun omfattet ganske få. Det var ingen seier for bryggeriene siden øl var ekskludert, selv om det hadde stor betydning for endel siderier og mjøderier, men de er relativt små aktører. Men det var heller ikke noe stor tap for avholdsbevegelsen. Optimismen fra da forslaget var nytt skumpet betydelig inn etterhvert som alle avgrensningene ble synlige.
Bryggeriforeningen fikk senere utredet en vurdering av hvorvidt småbryggeriene kunne få lov til å selge egne produkter fra eget utsalg. Ikke helt uventet konkluderte de med at det er mulig innenfor EU- og EØS-rett. Selv om det ikke er problemfritt, så var det heller ikke noe som automatisk ville drepe Vinmonopolet. Såvidt jeg har forstått har småprodusenters rett til salg vært én av de virkelig store, tunge sakene som Bryggeriforeningen har jobbet masse med bak kulissene, selv om det sett utenfra kan virke som materien er treg og stillestående.
Med alle disse utredningene og bjellesau-effekten fra Finland, hvorfor går det ikke fremover i den retningen her i Norge?
Alkoholpolitikk er visst helsepolitikk
Hovedutfordringen er at alkoholpolitikk sorterer under helse i de aller fleste politiske partiene. Dermed er det helsepolitikere og gjerne avholdsfolk som styrer. Alkoholpolitikk er i mindre grad industripolitikk, kulturpolitikk, landbrukspolitikk eller handelspolitikk. Akkurat dét kommer neppe til å endre seg med det første. Og kanskje var det nettopp fordi Fremskrittspartiet og Listhaug var litt annerledes omkring dette, at man fikk den endringen som tillot siderier og mjøderier å selge opp til 22% ABV.
Vi kan ta Senterpartiets stortingsprogram 2021-2025 som et eksempel, siden Senterpartiet regnes for å være blant de som er mest positive til gårdsbryggerier. Der er ordet «alkohol» brukt 17 ganger. Av disse er 13 ganger i avsnittet «Alkohol og tobakk», som står innbakt mellom de to avsnittene «Psykisk helse» og «Narkotika». Det viser hvor fokuset i alkoholpolitikken ligger. De øvrige referansene er å gi Vinmonopolet monopol på tax-free-salget på flyplassene, og å la håndverksbedrifter på alkoholområdet få mulighet til å fortelle om priser og utmerkelser. Det er én innstramming og en marginal liberalisering.
Skrekken blant helsepolitikerne er at en liberalisering av regelverket skal undergrave Vinmonopolets stilling. Nå kan jo ikke finske lover undergrave det norske Vinmonopolet, men for helsepolitikerne er dette et pest-eller-kolera-problem. Enten kommer Finland i mål med en liberalisering som det dermed er vanskelig å argumentere mot i Norge, siden Vinmonopolet og finske Alko er temmelig like. Eller så bommer Finland, og det viser seg at liberaliseringen undergraver Alko og det finske salgsmonopolet avvikles. Dermed blir man ett land mindre med salgsmonopol, samt at presset mot norske alkoholregler blir sterkere, siden vi kan anta at det blir økt handelslekkasje i nord.
Salgsmonopolet
Den offisielle begrunnelsen for Vinmonopolet er at det er et helsepolitisk virkemiddel for å bedre folkehelsen gjennom å redusere skadevirkningene av alkohol. Det fordrer at det ikke lages for store unntak i systemet med Vinmonopolet, og at ikke Vinmonopolet slippes så fritt som et regulert men avmonopolisert alkoholsalg ville vært. Polet har det siste 30-40 årene mangedoblet antall butikker, de har gått over fra disksalg til selvbetjening, de har introdusert suksessen bag-in-box, startet nettsalg og auksjoner, tilpasset åpningstider osv. Hver eneste slik endring er en balansegang mellom på den ene siden å uthule en restriktiv tilgang til alkohol, og på den andre siden å tilpasse seg virkeligheten for å unngå å bli kastet på historiens skraphaug i en slags popularitetskonkurranse.
Begge deler kan lede til monopolets avvikling, enten ved at det er så uthulet av det tolkes som praktisk meningsløst, eller ved at det er så markedsorientert at det tolkes som unødvendig med et monopol.
Derfor er det ingen overraskelse at avholdsbevegelse og helsemyndigheter ser ut til å mobilisere til kamp for å bevare Polet. Og Polet er populært på en Ole Brummsk måte: de aller fleste vil ha det, men ganske mange av dem vil også ha alle de unntakene som ville gjort at monopolet kanskje måtte avvikles.
Men fortvil ikke. Regjeringer av alle avskygninger har lang erfaring med å gjennomføre akrobatiske øvelser for å beholde Polet. Personlig vil jeg tippe at det ikke kommer til å skje noe særlig, kanskje med unntak av symbolske liberaliseringer som gjelder for noen få og spesielle aktører og for et lite volum av drikkevarer. Og skulle det mot formodning skje noe viktig, vil det garantert ta lang tid.
Den virkelige trusselen
Imidlertid, den største trusselen på lang sikt mot Vinmonopolet kommer fra en litt annen kant enn finsk smitte. Lakmustesten på om Vinmonopolet er positivt eller negativt for småbryggeriene er om de prioriterer å produsere øl på 4,7% eller sterkøl. Når så mange småbryggerier brygger så stor del av produksjonsvolumet sitt på 4,7%, så er det en implisitt erkjennelse av at dagligvare fungerer bedre for dem som salgskanal for over-disk-salget enn Vinmonopolet. Man kan diskutere i det vide og brede hvorfor det er slik, men at det er slik er mer en observasjon enn det er en invitasjon til diskusjon. Vi kan trekke frem dusinvis med negative momenter rundt salg i dagligvare … som lave marginer, kunnskapsløse ansatte, osv … men det må tross alt være en eller annen hemsko med Vinmonopolet også, siden så mange av småbryggeriene – som gruppe – allikevel ikke velger eller evner å utnytte det som sin primære salgskanal. Det er ikke så mye at reglene som Polet følger er diskriminerende, men kanskje heller at systemet som helhet ser ut til å ha en diskriminerende totaleffekt.
Uten å kunne argumentere for en helsegevinst har man dårlige argumenter for å opprettholde salgsmonopolet. Dersom salgsmonopolet til Vinmonopolet skulle vise seg å diskriminere de små til fordel for de store, så er det liten helsegevinst i det. Dersom man tilrettelegger for tilgjengelighet og salg på en måte som må sies å være sammenlignbart med et gjennomregulert men avmonopolisert marked, så er det lite helsegevinst der heller. De argumentene som ofte anføres for Vinmonopolet, at det er en kunnskapsrik selger som behandler varene godt og sikrer et godt distribuert nett av butikker og tilgjengelighet – det er overhodet ikke noe godt juridisk argument for salgsmonopolet, siden det er lite helseeffekter og få restriksjoner på tilgang i det.
Og da står man lagelig til for hugg. For om vi ønsker å beholde Vinmonopolet som ordning, så bør vi ironisk nok bejuble enhver restriksjon som legges på at vi enkelt kan benytte Polet og handle der.
Jeg spår at ordningen med Vinmonopolet rir av denne stormen også. Spådommene om at ett eller annet undergraver Vinmonopolordningen kommer med jevne mellomrom. Jeg tror de er kraftig overdrevet, samt at de undervurderer helsebyråkratenes vilje til å kompromisse for å bevare polordningen.