four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  torsdag 30. juli 2015

Den Nøgne Sandhed?

De fleste har vel registrert at det en tid har stormet internt på Nøgne Ø. I forbindelse med at Kjetil Jikiun slutter, har han gått ut offentlig og skrevet om hvorfor. Jeg har snakket med både Kjetil og andre på bryggeriet, og her skal jeg forsøke å fortelle hva som ligger bak konflikten.

Et sentralt dokument er Kjetils nypubliserte manifest. Det ble skrevet som en tale for en intern sammenkomst i bryggeriet for en tid tilbake. I det formidler han til kollegene sin drøm og visjon om Nøgne Ø og frustrasjonen over hvordan visjonen gikk fra å være en drøm innen rekkevidde, til å bli «bare» en drøm.

Det er et langt dokument. Dersom ditt attention span er overbelastet før du kommer halvveis, anbefaler jeg å la være å lese det fremfor å skumlese. Dersom du har hørt Kjetil selv lese det med intensitet og innlevelse, vet du at det ikke bare er strategi-svada, men et viktig dokument som formidler hans drøm om hva Nøgne Ø skulle bli. Det er nærmest hans visjons-testamente når han nå slutter.

Manifestet kan også leses som en nøkkel til konflikten ved Nøgne Ø. Kjetil og to andre startet bryggeriet i 2002, men Kjetil selv tok ikke ut lønn før i 2012. Det er ti års intens jobbing for å starte en bedrift, i tillegg til å jobbe ved siden av for å ha inntekt. Hele tiden var visjonen der om et topp, internasjonalt kvalitetsbryggeri etter global målestokk: de dyktigste medarbeiderne, de beste ølene, de mest interessante samarbeidspartnerne, de mest spennende smakene, de beste råvarene – et bryggeri som skulle engasjere og begeistre og revolusjonere ølet.

Men bryggeriet økte i størrelse og fikk flere ansatte. Det er kanskje ikke å forvente at visjonen om verdens beste bryggeri motiverer alle personer år ut og år inn. Kjetil er visjonær og fremoverskuende. Andre personer er i stedet jordnære og konkrete her-og-nå-mennesker.

Så det etablerte seg to strategiske linjer i bryggeriet: den visjonære langsiktige drømmen som Kjetils manifest uttrykker, og den jordnære, dag-til-dag-driften, den som brygger de sikre standardølene og genererer forutsigbare fakturaer. For Kjetil er visjonene noe som må gjennomsyre hele prosessen og veilede i alle beslutninger. For andre er målsetningen mest bare å få gjort jobben sin uten å måtte tenke ekstra på sånt som visjoner og drømmer og overordnede målsetninger.

Det er ikke noe iboende galt i dette. Enhver bedrift må tenke både kortsiktig og langsiktig. Tidvis er det konflikt mellom det kortsiktig og langsiktige, men begge deler er viktig og man må balansere mellom dem. Men når man balanserer dem, må man starte med visjonene.

Nøgne Ø skiftet daglig leder flere ganger i perioden 2009-2012, og det er etter denne perioden problemene vokser frem. Innad oppstod det en kamp om bryggeriets sjel. Begrepet «mikrobryggeri» dekker mange ulike aspekter. Noen, som Kjetil, fokuserer på smaken, opplevelsen og bryggeprosessen – det han navngir som Craft Beer. Andre tenker mer på det som et lite men effektivt bryggeri.

Det er fullt mulig å være begge deler på en gang, men Kjetil opplevde at bryggeriet rekrutterte personer som ikke brydde seg om det som var viktig for ham – ja, som til og med ikke forsto hva Craft Beer egentlig handlet om. I manifestet sitt siterer han Iain Russell, som eier legendariske The Wharf og Charlie's Bar: «You have to remember that you are making and selling beer. You are not selling earthmoving equipment!». Craft Beer handler ikke bare om å brygge øl over en viss kvalitet til under en viss pris. Det handler om gi øldrikkeren en unik opplevelse som betyr noe. Det er liksom Bondens Marked ikke handler om billige gulerøtter, eller at et Jon Fosse-skuespill ikke handler om et par timers tidtrøyte.

Man burde ha tatt tak i de langsiktige og kortsiktige perspektivene og jobbet mentalt og strukturelt med de iboende motsetningene i dem. I stedet ble Kjetils visjoner penset inn på et sidespor der de kunne stå og gjære litt for seg selv og engasjere utad. Den daglige driften reduserte visjonene til vakre festtaler og løsrev seg i det store og det hele fra dem. Det ble to Nøgne Ø: Kjetils visjonære Nøgne Ø og det andre, jordnære Nøgne Ø.

Konflikten kom til å gå primært mellom Kjetil på den ene siden og daglig leder Tore Nybø på den andre. Tore har vært med nesten fra starten, fra 2004. Han er nesten så diametral i personlighet i forhold til Kjetil som det går an å komme. Han er stille og rolige, han må tygge på beslutningene og skyter ikke fra hofta. Om Nøgne Ø kollektivt skal anklages for en synd, så må det være at man ikke klarte å få de to til å jobbe sammen fra 2012 og utover, da Nybø ble daglig leder. De ville utfylt hverandre og tilsammen kunne gitt bryggeriet stor styrke. Om ikke annet, burde Hansa ha sett konflikten og forstått at den måtte tas tak i på en skikkelig måte.

Konflikten fikk gjennomsyre bedriften. Kjetil reiste rundt og hadde et digert kontaktnett. Han huket tak i de beste internasjonalt, men følte at rekrutteringen ble sabotert på hjemmebane og satt igjen med et inntrykk av at man ikke ville ha så mange av «hans» folk inn i bryggeriet. I stedet rekrutterte Nybø lokalt, ikke minst blant familie og venner. Kjetil fikk inntrykk at alliansebygging kunne være viktigere enn bryggerikompetanse ved ansettelser. Han begynte å lure på om bryggeriet var i ferd med å bli en familiebedrift for Nybø-familien.

Konflikten de to imellom ble som en skyttergrav som snodde seg gjennom bedriften. Beslutninger ble tatt i lukkede rom – eller som noen lakonisk har spissformulert det: over middagsbordet hjemme hos familien Nybø.

Mens Kjetils karriere som flyver ble trappet ned og jobben i Nøgne Ø ble tilsvarende formalisert, så følte han at innflytelsen i bryggeriet gled stadig mer ut av hendene hans. Samtidig ble hans posisjon mer penset inn mot det internasjonale markedet og samarbeidsbrygging med andre bryggerier. Etterhvert ble det slik at om du skulle treffe Kjetil på en festival, måtte du nesten dra utenlands. Om du gikk på en norsk ølmesse eller -festival, så var ølet bra, serveringen grei, tekniske spørsmål ble besvart, men man dro derifra med undringen over hvorfor de ikke sendte Kjetil for å begeistre og engasjere enda litt mer enn de andre bryggeriene.

På 1. april 2013 hadde norske ølbloggere en aprilsspøk om at Nøgne Ø var blitt kjøpt opp av Ringnes. Den var litt for drøy til å være troverdig, mente mange lesere. Akkurat den måneden toppet konflikten seg, og Kjetil tok kontakt utad for å finne mulige kjøpere til aksjeposten sin. Dersom man ikke fikk ryddet bort uformelle og tåkete maktstrukturer ville han heller ut. Han var frustrert.

Hansas oppkjøp var ikke en overrumpling av Kjetil. Kjetil var en av de som solgte seg ned da Hansa kom inn. Kjetil var den som pushet på for å gjennomføre salget. Motivasjonen var et håp om at Hansa – eller et annet bryggeri, for det var flere som initielt var aktuelle – ville rydde i organisasjon og strukturer og tvinge frem en formalisering av beslutningsprosessene. Håpet var at en stor, ekstern organisasjon ville tvinge bryggeriet opp på et nytt og bedre organisasjonsnivå, slik at man kunne ta frem igjen visjoner og strategier og gi dem en sentral tilstedeværelse i drift og planlegging.

For Kjetil var Nøgne Ø ølverdenens svar på Apple anno 1980 eller Ford anno 1908. Det var en bedrift som hadde alt som skulle til for å bli ølets svar på Google eller Amazon. Det manglet bare én ting: kollektivt guts til å kaste seg ut i det.

… men hvorfor skal man bli best i verden når man kan bli gasellebedrift på Sørlandet? Best i verden høres risikofyllt ut. Det er tross alt ganske mye heder i å være gasellebedrift også. Det gir intervjuer i Agderposten, og den har langt større opplag enn både New York Times og Washington Post til sammen, i hvert fall på Sørlandet.

Stillingskrigen fikk lov å fortsette. Det var en type konflikt som ikke forsvinner bare fordi man forsøker å ignorere den hardt nok. Man forsøkte å rydde i det, også med eksterne krefter, men uten at det ble sluttført. Selv da Hansa kom inn som majoritetseier, fikk det fortsette. Kjetil hadde håpet at Hansa skulle være «the grown ups» som kom inn, meklet, ryddet og organiserte og skapte nytt arbeidsrom for drømmen. Han trodde de skulle være flinke og velfungerende i kraft av sin størrelse. Men han opplevde at de tok parti for Nybø.

I forbindelse med oppkjøpet var det innlysende at Kjetil var en svært viktig ressurs for Nøgne Ø. Han var Mr. Craft Beer i Norge, som Jan Halvor Fjeld har uttrykt det. Et Nøgne Ø uten Kjetil Jikiun ville vært et underlig Nøgne Ø. Utfordringen ble å parkere ham i en ufarlig posisjon uten at det var altfor innlysende at han var parkert. Det var tross alt ikke mulig å spikre ham opp på veggen som umælende gallionsfigur, selv ikke i billedlig forstand.

Kjetils rolle ble todelt. Med tittel av «Head Brewer» fikk han et overordnet ansvar for bryggingen. Det var ikke det at han brygget til daglig, ikke styrte han egentlig de som brygget heller. Han ble en slags kvalitetssikrer av nye oppskrifter og prosessendringer. Utad stod han som garantist for kvaliteten, innad ble han nærmest en slags blindtarm i bryggeprosessen – et ledd som allerede trufne beslutninger formelt måtte via, men som egentlig bare hadde makt til justere og utsette.

Den andre rollen var som internasjonal ambassadør. Han fikk brygge one-off batcher som samarbeidsbrygg med andre bryggerier. Han fikk representere bryggeriet på utenlandske festivaler og pleie det internasjonale nettverket. Jo mer midlertidig og jo lengre unna noe var, jo mer var han rett mann til oppgaven.

Affæren med Chmiel Iunga – den polske humle med det uuttalbare navnet – fikk et kortvarig fokus på seg i vinter, men er illustrerende. Det var et samarbeidsbrygg med et polsk bryggeri der man brukte en gammel tradisjonshumle fra Polen. Den var brygget sensommeren 2014 som en single hop IPA. Av en eller annen grunn var et parti av batchen blitt stående på lager et halvår. Det er egentlig litt for lenge for en IPA. Man ønsket å få den ut. Brygget hadde allerede forlengst blitt sluppet internasjonalt og på Horeka. Restpartiet ble lansert på bestillingslista på polslippet i mars.

To dager før lanseringsfredagen trakk bryggeriet ølet tilbake, sikkert til masse irritasjon og ekstra prakk for Polet. Begrunnelsen var at det var blitt smakt på og funnet at det ikke svarte til forventningene. Humlepreget hadde endret seg. Utover det var det ikke noe galt med ølet, det bare smakte ikke som det skulle. Dette var få uker etter at Kjetil hadde sagt opp. Det var Kjetil som trakk i nødbremsene ved denne lanseringen og tvang beslutningen igjennom, selv om bryggeriet fokuserte på at det formelt var noen andre som tok beslutningen. Saken kan tolkes som at man hadde passert et vendepunkt tidligere på vinteren. Kjetil var gått lei, og var villig til å sette ned foten og si nei, om nødvendig i full offentlighet. Det ville vært en omdømmekatastrofe av de store om Head Brewer Kjetil hadde gått ut og underkjent det ølet bryggeriet nettopp hadde lansert på Polet.

Etter Chmiel Iunga-affæren virker det som man bare har ventet på 31. juli, dagen da «skillsmissen» effektueres. Det er dagen da Kjetil ikke lengre er Head Brewer og ikke lengre har formell myndighet til å påvirke hvilken retningen bryggeriets øl skal gå i, og heller ikke mulighet til å bremse det opp når det allikevel går i en annen retning. Skjønt, Kjetil er ikke mentalt helt «ute» av Nøgne Ø. I tillegg til aksjeposten sin på 9,9% er Nøgne Ø ennå «bryggeriet hans». Dersom han ikke fremdeles hadde brydd seg så lidenskapelig om bryggeriet, ville han nok gått av med langt mindre støy.

Hva skjer etter 31. juli? Tja, det er både vanskelig og skummelt å spå, men la meg forsøke meg med noen observasjoner med tilhørende begrunnelse.

  • Bryggeriet har fokusert mer og mer på butikkmarkedet gjennom de store kjedene. Marginene er lavere, men potensialet for volum er større, så det er hvor pengene ligger, snarere enn i spesialølene – som ofte kommer kommer i uøkonomisk små kvanta, men med høy profil. I det norske markedet med reklameforbud er spesialøl blitt en ersatz-reklame. Ved å ha for eksempel juleøl og sommerøl og påskeøl osv kommer man med i øltestene og blir eksponert. Det trekker ølnerder på messer og det spiser hylleplass i spesialbutikkene og synes på Untappd og RateBeer. Om det ikke svarer seg økonomisk, så veies det opp ved at man ikke trenger noe budsjett for reklame. Jeg tror Nøgne Ø etter Kjetil kan komme til å justere ned fokus på utenlandsmarkedet og samarbeidsbrygg og muligens spesialøl – kanskje ikke som en offsiell beslutning, men kanskje bare som en konsekvens av mer fokus på innenlandsmarkedet, og spesielt butikkstyrke.
  • Kjetil har ikke stått for den daglige bryggingen, så det er ingenting som plutselig stopper opp eller slutter å virke dagen etter at han slutter. Men over tid kan vi komme til å se endringer på ølet. Først og fremst gjelder det oppskriftsformulering, kanskje spesielt på nye øl. Det blir kanskje gradvis mindre Kjetil og mer noe annet. Nøgne Ø har brygget noen sommerøl for 2015, som bare er tilgjengelige i spesialbutikker og Horeca. Dette er blant de aller første der Kjetil ikke har vært involvert i oppskriften, om vi ser bort fra ett og annet spesialøl. Dog bør vi være forsiktige med å tolke noen kursendring ut av disse sommerølene. Dessuten kan det dukke opp endringer i bryggeprosessen. For eksempel: skal det være gjær på flaskene? Jeg tror at hver enkelt endring blir liten, og at det mest interessante blir den akkumulerte effekten av dem over tid.
  • Ved Kjetil avgang har den interne konflikten blitt offentlig kjent, men det er slett ikke sikkert at den forsvinner av seg selv med Kjetil. Jeg tror det er viktig at bryggeriet tar tak i konflikten og finner samlende og inkluderende løsninger. Man burde gjort det mens Kjetil var ansatt, men det er kanskje enda viktigere å gjøre det nå for å sikre at det blir ro fremover. Det verste for bryggeriet ville være gjentatte runder med ny opprivende støy.

Dette er en trist avslutning av et betydningsfullt kapittel i bryggeriets og norsk mikrobryggings historie. Men det kommer nye kapitler, både for Nøgne Ø og for Kjetil.

Bryggeriet har signalisert at Kjetils avgang ikke betyr noen skarpe kursendringer for dem.

Kjetil har flere nye prosjekter på gang: vingård og vinlegging (og et lite mikrobryggeri) på Kreta, samt fermentering av matvarer i Arendal. Vi kommer garantert til å høre mer fra ham i fremtiden. Jeg vet at han tar med sine drømmer og visjoner inn i disse nye prosjektene. Vinen skal for eksempel gjæres i tradisjonelle amforaer fra lokale pottemakere. Jeg gleder meg til produktene hans igjen er på Polet!

(©2015 Anders Christensen <anders@geekhouse.no> – tilgjengelig under Creative Commons CC-BY-SA 4.0.)