four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  lørdag 10. januar 2015

Mikrobryggerirevolusjonen

Vi ser en enorm eksplosjon i antall nye mikrobryggerier. Jeg tror dét mer enn noe annet har potensiale for å påvirke regelverket rundt alkohol.

For det første er det viktig å huske på at bryggeriene ligger svært spredt. Selv om det de store byene har mange bryggerier, så ligger det typiske nye mikrobryggeriet i en landkommune, gjerne på en gård eller i ellers overflødige næringslokaler. De sysselsetter kanskje én til tre personer, ofte som tilleggsjobb og på deltid, og kanskje på delvis avlønning, men de gir også en sekundær sysselsetting til andre aktører i nærmiljøet sitt. De brygger øl som gir stedet synlighet og lokal identitet. De kan være med å trekke turister og bygge opp under event-arrangementer. På mange måter er et mikrobryggeri den ideelle bedriften for en liten landkommune.

Alle propellene som starter opp hvert sitt mikrobryggeri har et kontaktnett. De kjenner folk som kanskje er lokalpolitikere. Når bryggeriene snubler i teite paragrafer og hindres av uforståelige regler rundt alkohollovgivningen, er det større sannsynlighet for at lokale politikere og administratorer erkjenner at det er uheldig, når påvirker faktisk personer i nærmiljøet, og at de legger forholdene til rette på måter som ville vært utenkelig «i byen».

Når det bare blir mange nok mikrobryggerier med god geografisk spredning, skal vi ikke undervurdere effekten lokalpolitikerne kan ha på partienes alkoholpolitikk. Lokalpolitikere er kanskje på jakt etter lokale saker å vise handlekraft i, men vi skal heller ikke underslå at lokalpolitikere viser ekte engasjement for sine lokalmiljøer, og at de har en bottom-up-påvirkning på sine respektive partiers politikk.

Til nå har det stort sett vært avholdsbevegelsen som har fått lov til å monopolisere partienes alkoholpolitikk. Fremover tror jeg vi kan se mer diskusjon og debatt innad i partiene. Som en bakgrunn kan man lese denne analysen av partiprogrammene 2009-2013 som jeg gjorde i forkant av Stortingsvalget 2013. Jeg fulgte den ikke opp, men sjekket endel rundt de nye programmene for perioden 2013-2017, og det var noen, men ikke veldig omfattende endringer. Gjennomgående er ølpolitikk et underdomene av rusmiddelpolitikk og avholdssak, med noen ganske få unntak. Men øl- og bryggeripolitikk burde være vel så mye næringslivs- og distriktspolitikk som det er alkohol- og rusmiddelpolitikk. Kanskje mer, til og med.

Slippes hundre nye bryggerier løs, spredd på hundre kommuner, er jeg overbevist om at det får en kumulativ innvirkning på partienes holdning til bryggeriene – og spesielt småbryggerienes – levevilkår.

For noen uker siden ble jeg oppringt av en lokalpolitiker som ville diskutere 4,7-grensa. Hans utgangspunkt var nettopp kontakten med lokale bryggere som hadde pågangsmot og iver, men dårlige rammebetingelser mht lover og regler. Lokalpolitikeren ønsket å heve 4,7-grensa for butikksalg av øl, og planla og ta det innad i sitt parti. Jeg foreslo 7,0 som ny grense – eller rettere sagt en gjeninnføring av den gamle grensen som gjaldt frem til 1990-tallet. Det var en lang og interessant telefonsamtale.

Til høsten er det kommunestyre- og fylkestingsvalg. Det er et ypperlig tidspunkt å avkreve lokalpolitikerne svar på hva de tenker rundt øl- og mikrobryggeripolitikk. Da handler det om at de av oss som synes det er viktig spør lokalpolitikerne som står på stand om dette. I det minste tvinger det politikerne til å sette seg litt inn i alkohol- og næringslivspolitikken sin.