Trender blant juleøltestene

Juleøltester fortjener nesten å få være sin egen journalistiske sjanger. Det er litt forbrukerstoff, litt reklamearena, litt popularitetskonkurranse, litt spissformuleringskonkurranse, litt smaksmaraton og heldigvis også litt smaksvurdering. Selv de har fantes lenge, så har sjangeren utviklet seg. La meg ta tak i ett av aspektene som har endret seg.

For 8-10 år siden gikk alle vi ølnerdene og ristet kollektivt på hodene våre over juleøltestene. Nesten alt var galt med dem. Aller først virket det som de hanket inn en rekke paneldeltakere som hadde større kjendisfaktor enn ølbakgrunn. Langt verre var det at bryggeriene som vi elsket nærmest ble diskvalifisert fra start. Industribryggerienes juleøl ble terningkastet i ulike variasjoner rundt 4-6, mens mikrobryggeriene ble scoret ned med kommentarer om at juleøl skal ikke smake slik. Ofte spydige kommentarer, til og med. I beste fall kunne de bli innvilget en innrømmelse om at ølet forøvrig var fremmedartet eller utfordrende.

For oss ølnerder var dette den ultimate bekreftelsen på at journalister og pilselskende paneldeltakere ikke hadde snøring på hva ølrevolusjonen innebar. En sjelden gang kom det en test som pekte litt motsatt vei, og vi jublet kollektivt på VANØ-forumet, som var det virtuelle samlingsstedet. Ahh, det var tider. Det er mulig jeg har en selektiv hukommelse her, men det er slik jeg erindrer det.

Men tidene endrer seg. Salige er de avantgardistiske, thi de skal blive mainsteam, for å parafrasere en som befattet seg mer med vin enn med øl. Og tidene har i sannhet endret seg. Først så vi det ved at det kom inn en og annen ølentusiast i panelene, og plutselig begynte terningkastene å bli mer uberegnlige. Og så til slutt kom testene med bare ølentusiaster, og resultatet er stundom underligere enn noen ville ha spådd for ti år siden.

I DinSides butikkjuleøltest ble rangeringen av butikkjuleølet (de første 10 av 32 butikkjuleøl): Lervig, Hansa, Tuborg, Berentsen, Aass, Borg, Hansa, Dahls, Frydenlund og Ringnes før vi finner Kinn som første mikrobryggeri. Vel, er ikke Lervig et mikrobryggeri? Tja, de har litt delt bakgrunn, og startet som en erstatning for Tou bryggeri, men endte opp som et mikrobryggeri. Jeg forstår det som at deres Juleøl ⚄ er brygget når de heller mot sin industribryggeribakgrunn, mens med Kringly Kris Juleporter ⚁ står de på mikrobryggeri-benet.

Hva sier juryen om de typiske mikrobryggeriene? Kommentarene er utdrag fra det som er gjengitt på Dinside.no.

Kinn Julefred ⚂ – Et godt, men lite typisk juleøl.
Ægir Hod Julebrygg ⚂ – Et veldig utradisjonelt juleøl ... men veldig godt som matøl til for eksempel torsk, thai-mat eller sushi.
Ægir (rød) Julebrygg ⚂ – for krydret for det meste av mat, men kan passe til julekaker...
Jacobsen Red Christmas Ale ⚁ – Dette er ikke et juleøl … smaken ikke har noe i en juleøl å gjøre.
Haandbryggeriet Nissegodt ⚁ – Ølet har et preg av appelsin, men er ikke spesielt julete.
Nøgne Ø Julesnadder ⚀ – Antakelig er ølet brygget med røkt malt, som er uvant i forhold til dagens tradisjonelle juleøl …

Her har jeg hoppet over et par øl som er scoret ned pga det som lyder som tekniske feil, og kun tatt med mikrobryggeriene som scoret ned pga «feil» smak. Dessuten har jeg selektivt sitert ifra presentasjonene for å få frem det jeg mener er en rød tråd som går igjennom dem.

Om vi skal sammenfatte: Norsk juleøl skal smake som det «alltid» har gjort, og det bør fungere til typisk norsk julemat. Om det ikke treffer den øltypen, så er det nedscoring. For ti år siden ville en slik juleøltest blitt tolket som det ultimate beviset på at journalister og testpanel-B-kjendiser ikke hadde forstått hva bølgen av mikrobryggerier dreiet seg om. Men idag er det ølentusiastene selv som scorer ned de som brygger utenfor-boksen rundt juleøl, fordi ølene faller utenfor normene og stildefinisjonene til en klassisk norsk juleøl, som forøvrig er lillebrorvarianten av Norbryggs øltypedefinisjon 13F. Jada, jeg vet at jeg sitter i glasshus og kaster stein her, men 'lell.

Til gjengjeld tipper skåla den andre veien for DinSides test av polvariantene av juleølet. På resultatlista kommer det først 11-12 øl som ikke er klassisk norsk juleøl. Til gjengjeld tar klassisk norsk juleøl ti av de tretten nederste plassene. Og hva er feil med dem:

CB Juleøl ⚃ – Det gir litt lite julestemning … Ølet passer til tradisjonell julemat.
Mack Juleøl ⚃ – Det er likevel et bra øl totalt sett, selv om det ikke er så spennende.
Borg Juleøl ⚂ – Men det er litt kjedelig, og verken veldig komplekst eller spennende. Dette er et helt middels juleøl for de som ønsker et tradisjonelt juleøl. Passer også til tradisjonell julemat.
Ringnes Juleøl ⚂ – Kan eventuelt fungere til fet julemat.
Dahls Juleøl ⚂ – Smaker som et klassisk norsk juleøl, men mangler det lille ekstra.

Smakspanelet sier med andre ord: Typeriktig, feilfritt og klassisk norsk sterk juleøl – det er en type øl de ikke liker. Hva er det så de liker som juleøl? Her er noen sitater fra ølene som kom godt ut:

Nøgne Ø Special Holiday Ale ⚅ – Her får du veldig mye smak for pengene, slår et samstemt smakspanel fast.
Haandbryggeriet Nissefar ⚅ – Dette juleølet er kraftig, smaksrikt og velbalansert, og har preg av røyk … det et er mørkt som en vinternatt, og ikke det alle vil forbinde med et juleøl.
Nøgne Ø Underlig Jul ⚄ – Her har de prøvd å lage et «ekstrem-juleøl», som er godt, men ikke balansert. … det er veldig subjektivt om man liker det eller ikke. … fungerer godt som en kuriositet.
Berentsen Stelliger Divum ⚄ – Et spesielt øl som mannen i gata ikke vil forbinde med juleøl. … Dette ølet er for ferskt, men kan bli veldig godt etter ett års lagring.

Med andre ord: Juleøl skal ikke smake som tradisjonell juleøl, men som … vel, noe annet – stort sett hva som helst annet. Det bør helst ha mye smak, mye aroma, mye farge, mye krydder, gjerne ubalanse. Testen er som en våt drøm for ølentusister fra ti år tilbake. Eventuelle ambisjoner om å fungere til julemat er som en møllestein rundt flaskehalsen i møtet med denne juryen. Juleølet skal i deres øyne tilsynelatende helst kunne erstatte portvinen til desserten, cognacen foran peisen eller whiskyen med julesigar.

Det er frydefullt å se disse to juleøltestene opp mot hverandre, nettopp fordi de er forsøkt skodd over samme lest, begge to av DinSide, begge var blindtester, begge for 2014, begge med ølentusiaster med upåklagelig credentials i panelet, og begge brukte Norbryggs vurderingsskjema om vi skal tro bildene i artiklene.

Men det ene panelet tok kategorisk utgangspunkt i en stildefinisjon for et norsk butikkjuleøl og scoret usentimentalt ned de ølene som ikke matchet et julete juleøl til julemat. Det andre panelet dokumenterte temmelig grundig at de helst så at juleøl var noe annet enn det klassiske norske poljuleølet (dvs Norbrygg 13F), og de scoret like usentimentalt ned dette til fordel for alt som smakte annerledes og spesielt.

Som en kuriositet kan nevnes at klassisk norsk juleøl i butikkstyrke ikke er eksplisitt definert av Norbrygg som egen klasse, selv om det ligger i kortene at det er en noe nedskalert versjon av 13F. Det er forøvrig også en øltype som jeg tror først oppstod etter at sterkølet kom inn på Polet på 1990-tallet, slik at det tross alt er en relativt ny øltype.

For å gjenta: De ene panelet tenkte objektive stilkarakteristikker og vurderte ølene opp mot en typedefinisjon, mens det andre panelet synes å ha tenkt subjektivt og vurdert det etter en hedonisk skala. Jeg tror de to panelene representerer to faser i en holdningsutvikling blant ølnerder, der man går fra subjektiv vurdering opp mot personlige preferanser, mot en objektiv vurdering opp mot en stildefinisjon. Jeg håper i hvert fall at det går den veien, for i motsatt fall jeg frykter massivt utfall av bakkekontakt for spesialølverdenen på ett eller annet senere tidspunkt.

Nå er ikke juleøltester verdens mest seriøse tester. Det er fint at man blinder, men det å gå igjennom så mange øl påvirker både sansene og ikke minst alkoholprosenten. Spesielt for sterkølet er det mange virkelig kraftige og smaksrike øl, og da er det ikke rart om smaksløkene blir litt slitne og normale øl fremstår som blasse. Og om man serverer ølene i stigende smaksintensitet, blir det gjerne til at de kraftigste oppleves med høyest promille innabords. Jeg har egentlig ingen grunn til å tro at dette var en svakhet ved denne testen, men om det så var, burde man forvente å se positivt-poetisk og animerte beskrivelser for de sterke/siste, men mer objektive/negative og avmålte beskrivelser for de svake/tidlige. Og det er kanskje hva man ser? En servering i en progressivt økende smaksintensitet blir kort og godt aldri en skikkelig blindsmaking. Bedre blir det ikke dersom det står en journalist og fisker etter spissformuleringer samtidig som fem paneldeltakeres vurderinger skal kokes ned til et par setninger og et terningkast.

Jeg velger å oppfatte sterkølspanelet som en representant for den gamle holdningen blant ølentusiaster: Det tradisjonelle og balanserte er kjedelig, mens alt som har mye og spesiell smak er helt topp. Derimot tror jeg svakølspanelet representerer en nyere innstilling blant ølentusiaster: Når man har gått litt lei av at alt skal være ekstremt i alle henseender, så ser man også verdien i å brygge typeriktig, eller i det minste verdien i å være i stand til å kunne brygge typeriktig.

Jeg skulle ønske slike øltester hadde en litt tydeligere presentasjon av hva de brukte som ledestjerne for å bedømme ølene. Det holder ikke å hanke inn noen ølnderder og håpe på at de selv finner ut av det.

En ting er i hvert fall sikkert: Det kan sannelig ikke være så lett å være bryggeri med slike smakspaneler.