Brewpuber kan være litt kjedelige

Har du gått inn på en fremmed brewpub og likevel fått en følelse av déja-vu?

Det er mye bra med dem, men dessverre synes så altfor mange prewpubs å være et slags middelgjennomsnitts potpurri av ølverdenen, gjerne med en eller annen bryggesignatur som kjennetegner - eller i de verste tilfellene hjemsøker - de fleste av ølene.

Den typiske brewpuben har rundt 5-7 øltyper, helst med et tilsnitt av amerikansk mikrobryggeribrygging, gjerne supplert med noen britiske øltyper, ofte med en påklasket, pliktbrygget pilsner og en og annen vovet rekreasjon fra Belgia eller Tyskland, gjerne som et roterende sesong- eller spesialøl. Du finner gjerne en pale, en amber, en bitter, en IPA og en stout. Ett av ølene er vanligvis utsolgt akkurat da, og de mest spennende sesongølene er brygges selvfølgelig en annen måned. Noen få steder liver de virkelig opp med et gjestebrygg i ny og ne, men vanligvis er variasjon ensbetydende med de bryggerne roterer oppskriftene.

Bryggeriet står vanligvis til offentlig skue, og har mer kobber og messing enn et fregattmannskap kan pusse, til tross for at det bak all kobberet vanligvis er et bryggeri i rustfritt stål og plast av medisinsk kvalitet. Brewpuben har ensartede glass, gjerne med bryggerilogo på, og bruker dem til alle sine varierte øltyper, den eneste variasjonen er i glasstørrelse. Det går an å bestille samplerbrett, og her er det ofte forbausende stor variasjon i innpakkingen. På ett eller annet tidspunkt har nok designere vært involvert, men det var gjerne da puben var helt ny. Siden innehavere av brewpuber er ølentusiaster, er dekorasjonen oftest ølfokusert, gjerne med reklameskilt, bryggeingredienser eller en flaskesamling.

Noen forvirrer med å sette vanskelige - gjerne lokale og historiske - navn på ølene, mens andre gjør det enkelt og kaller sine øl opp etter øltypen. Skjønt øltype - det går en tilsynelatende evigvarende epidemi blant brewpuber: «beer type specification creep». Ett sted er alt mørkere enn sin type, ett annet sted er det bitrere eller syrligere eller søtere eller fruktigere eller noe annet. Sånn sett er morsommere å smake seg frem til brewpubenes bryggeristil enn det egentlig er å smake på deres ørten enkeltøl. Når vi snakker om bryggeristil, kan det nok mye komme av a) de ofte bruker samme gjær i alle eller de fleste ølene, b) de mesker og gjærer øltypene mye på de samme temperaturene, og c) det er samme brygger som står bak, så evt feil eller særegenheter gjentas for alle øl.

Vanligvis får du mat der, hovedsaklig i grill- eller burgerstil, uten de helt store kokketekniske utfordringene, men greitt nok og minst to hakk opp fra den jevne pizza- og burgersjappa. Noen retter har øl som ingrediens, men det er sjelden det er tatt helt ut.

Prisene ligger litt over de vanlige, lokale øltypene som serveres på alle de andre barene rundt om.

Utover dette er de omtrent like like eller forskjellige som puber generelt - selv om de tenderer til å være litt roligere og litt dyrere. Har du vært på én brewpub, har du vært på (nesten) alle.