four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  mandag 12. juli 2010

Espedalen Fjellbryggeri

Ruten Fjellstue er oppkalt etter fjelltoppen til hvilken det er et godt utgangspunkt å starte en bestigning. Det er en gammel seter i Espedalen, og like før krigen ble den bygget ut som fjellstue og base for turgåere. Det er også hjem til Espedalen Fjellbryggeri, kanskje ett av landets minst tilgjengelige bryggerier.

Jeg beskrev stedet i den nesten-årlige listen over mulige nye bryggerier til jul 2007. Og da jeg tidligere i år snakket med Knut Albert som hadde vært der og som lovpriste bryggeriet, og da Magni og jeg senere har fått behov for en underveisovernatting på våre turer mellom Sørlandet og Trondheim, så var det ingen vei utenom et besøk.

Ruten Fjellstue (foto: anchr)
Ruten Fjellstue
Folkene bak er Berit og Arthur Bredli, og det er sistnevnte som brygger. De har valgt å skille navnet på fjellstua og bryggeriet, og det er kanskje slik det må være, for bryggeriet er ikke, og er neppe tiltenkt å skulle bli noen hovedinntektskilde. Det er en tilleggsaktivitet i krysningen mellom hobby og næring. I store deler av Norge er det ikke grunnlag for å rendyrke drift med én, storskalert aktivitet, og dermed må man sette ihop et konglomerat av delaktiviteter som passer sammen og gjerne har innbyrdes synergieffekter. Folkene bak Ruten Fjellstue er ypperlige eksempler på slik sjonglering med mange ulike og sesongmessige baller i lufta. Som et sidetema, dersom det er noen som lurer på hvorfor norske småbryggerier jevnt over ligger på små og uveisomme steder, så er nok dette litt av årsaken.

For øl-puristene: Ruten ligger på 870 meters høyde, og der er lufttrykket rundt 8-10% lavere enn ved havnivået. Det betyr igjen at kokepunktet for vann er litt mer enn 3 grader lavere enn ved havnivået. Alle bryggeveiledninger understreker viktigheten av å ha en livlig koking, hvilket i praksis vil si at man holder fulle 100 grader under kokingen. Jeg tror dette har mest betydning for humla. Det betyr strengt tatt at Espedalen aldri kommer helt opp på den temperaturen som de fleste andre bryggeriene brygger på. For sherlock'er på jakt etter å detektere ølsmaker må dette være en gyllen anledning til å lete etter en høydekarakter i ølene deres. Nei, jeg tror ikke de finner den, men la ikke min negativitet stoppe dere. Som en sidebemerkning: Lillehammer bryggeri brygger med et østerisk alpe-bryggeri som har et trykksatt kokesystem, slik at de kan brygge ved én atmosfære uansett vær og høyde - noe de egentlig ikke trenger det ved sine 150-200 meter over havet. Uansett, trykk, og dermed kokepunkt, er en oversett parameter ved ølproduksjon, og kanskje den neste store «fad» blant bryggeekstremistene. Jeg har lenge tenkt på ulike alternativer til å ekstrahere bitterhet og aroma fra humla, men mer om det i en annen posting. Hvorfor stoppe kokingen på 100 grader? Hvorfor ikke koke humla i en trykksatt kjele på 105 eller 110 grader? Hvordan påvirker dette ekstraheringen av smaksstoffer?

Og mens vi er inne på effektene av trykkforskjellene, er det forskjell på brygging under lavtrykk og høytrykk. I praksis nei, selv om det teoretisk er en forskjell, og selv i praksis er det kanskje en merkbar forskjell. Kanskje har barometeret en plass i bryggeriet som giver av inndata for å kalibrere oppskriftene?

Bryggeriet på Ruten bruker et 200-350 liters system levert av Leif Stana, norske gårds- og småbryggeriers «hoffleverandør». Det er i etterkant gjort enkelte lokale tilpasninger. Det skiller seg litt ut ved at det er firkantede kar og ved at gjæringen er nesten-åpen. Rett nok gjæres det under lokk, men uten at gjæringskaret har gjærlås. Det går greit sålenge gjæringen er livlig, for da produseres det nok CO2 til at det hele tiden står et pust ut av karet, slik at ingen bakterier kan finne veien inn dit. Det fordrer følgelig at man ikke venter for lenge med å tappe på et modningsfat, men det er også mange andre grunner til å gjøre det raskt. Det vanligste alternativet er dyre sylindrokoniske tanker, der man kan tappe ut gjæren som utfelles på bunnen. Men begge systemer fordrer en viss årvåkenhet med hensyn til timing, og sålenge man aksepterer å måtte stikke om og man passer på hygiene, så tror jeg ikke det er et problem å la være å bruke sylindrokoniske tanker.

Idyllisk på Ruten (foto: anchr)
Idyllisk på Ruten
Arthur har tatt skrittet helt ut og er bevisst på at han ikke brygger faste øl. Han brygger det han brygger, og gjentar «aldri» en batch. Det betyr ikke at om én bitter er brygget, så kommer det aldri noensinne en ny bitter. Jeg forstod det slik at han ikke ville være bundet av å skulle ha en bitter eller en bayer som man var tvunget til å brygge igjen og igjen, bare fordi det stod på en ølmeny. I praksis fordeler ølene deres seg jevnt utover øltypologien, med noen lyse, noen mørke, noen bitre osv.

Bryggeriet bruker de blå 200L plastfatene fra Felleskjøpet, i likhet med så mange andre små gårds- og distriktsbryggerier. En konsekvens av det er vel at man er begrenset til å gjære på temperaturen i bryggeriet, slik at lagerøl i praksis er begrenset til å bli brygget om vinteren.

Sommeren er en høysesong for fjellstua, og det gir mindre tid til brygging. Dermed er det også det dårligeste tidspunktet å besøke dem på, om man vi smake deres eget øl. Da vi var der i slutten av juni, hadde de fem øl, hvorav tre var godt igang på sin batchs siste fat. Det beste tidspunktet skal etter sigende være rundt jul og nyttår, for det brygges ivrig utover høsten frem til skisesongen og en ny turistinvasjon starter.

Godt med bjørk (foto: anchr)
Godt med bjørk
Særegent for dette bryggeriet synes å være en genuin vilje til å eksperimentere. Vi ble sjarmert av et øl som var brygget på bjørkesaft i stedet for vann, og vi falt i staver over et annet øl som var brygget med kaffebønner. Neida, det nytter ikke å rushe dit om du vil smake, for de er sikkert utsolgt for dem nå - men de får etterhvert nye øl og jeg vil tro at eksperimenteringen med ingredienser vil fortsette. Ølene var gjennomgående gode selv om det var litt syrligehet i et par av dem som var helt på tampen av det siste fatet i sin batch. Stilmessig virket de altomfattende, eller kanskje var det slik at bryggeriet ikke lot seg fange av stilbegrensningene i enkelte bryggetradisjoner?

Forresten, det med bjørkesevje vil jeg tro blir gjentatt, for det var tappet fra bjørkene på tunet på Fjellstua. I denne høyden er det ikke så mye annet enn bjørk og furu som vokser, så det var godt med bjørk der. Arthur hadde målt sukkerinnholdet i sevja til å kunne gjære til en drikk på rundt 2%, så selv om den gav sukker til gjæringen, måtte den kombineres med andre ting ellers kokes brutalt inn, så ikke forvent noen ren bjørkevin. De hadde også plantet en humle i en husvegg, men denne var så langt ikke gitt noen avling som var tilstrekkelig til å brygge på.

Ruten ligger omtrent 4 reisetimer fra Oslo, 5 fra Trondheim og 7 fra Bergen. Det burde vært et perfekt sted å holde et hjemmebryggertreff eller -konkurranse ved en eller annen anledning ...

De har en serviceinnstilt og flink betjening som tar øl på alvor. De har en ølmeny som med et bredt fokus på norske mikrobryggerier, og der man kan finne godbiter som ikke lenger er å finne på mer frekventerte utvalgspuber. Og for all del, ikke dra dit kun for ølet, det er faktisk flott natur og gode muligheter for fjellturer der også!

Bryggeriet holder til i denne bygningen (foto: anchr)
Espedalen Fjellbryggeri
Ølet tappes på fat som serveres i ulike glasstørrelser på Fjellstua. Og nei, det tappes ikke på flaske for utsending til RateBeer-tickere. Ikke har de lisens til det, og ikke tror jeg de ville ønsket å gjøre det, om lisensen hadde vært på plass. Om du vil smake ølet deres, får du pakke sekken, ta på turklær og dra til Ruten. Overnattingen ordner du selvfølgelig samme sted.

Apropos RateBeer og tickere, for dem må et sted som Espedalen Fjellbryggeri være en høyst frustrerende prøvelse. Dypt inne i de fleste tickers ligger det en stormannsgal tanke om å smake på alle verdens øl. Da må det være fortvilende at et sted som Ruten serverer det ene engangsølet etter det andre, og den eneste måten å smake det er ikke bare å måtte dra dit og i praksis overnatte der, men å gjøre det jevnlig og på de rette tidspunktene for å kunne få med seg alle.

Jeg har lyst til å dra dit i januar. Er det noen som blir med?