four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 

Noen portere

I kveld var porter-kveld. Først var det en Black Boss Porter som er et polsk øl på hele 9,4%. Fargen er dyp burgunder med svake brunlige toner, som får tankene til å tenke på sherry. Boss er navnet på bryggeriet, som dermed har gode ordspill å trekke på i sine utenlandske øl. Det er et sterkt og maltrikt øl, og styrken gir en viss sødme og en aroma som (igjen) får tankene over til sherry. Nå er sterkt øl vanlig i Polen, like så mye som svakt øl er vanlig i vår tids England, og dette ølet bærer styrken sin mye bedre enn mange vest-europeiske øl, som ofte «red-liner» mot noen få enkelte smaker når de brygges så sterkt. Ølet fikk meg også til å tenke på lakris, men Magni var bare betinget enig, og hun mente at det ikke var noe anis i den - nåja, der er vi delt. Det er også noe tjære her, og endel brentsmak, som manifesterer seg som kaffe og karamell. En fruktighet drar i retning av rosiner. Det er et godt øl som totalt sett har en balansert kompleksitet, og jeg har allerede plassert den på handlelista for neste Sverigetur.

Sammen med den ble det en flaske med Håndbryggeriet Nissefar batch 39, som i min hukommelse ble katalogisert under lakris, derfor burde den være utmerket som en balanse til Black Boss Porter. Jeg tror jeg bare har smakt årets utgave to eller tre ganger, og uten å bli imponert. En gang må det ha vært en defekt flaske, tror jeg. Den flaska jeg åpnet idag var også litt suspekt, for den var fizzy. Jeg fylte først to 45cl glass med utelukkende skum, og da jeg etter endel minutter skulle etterfylle, så var det ikke bare i glassene det var rikelig med skum, men også i flaske skummet opp det så det nesten rant over. Jeg har vært ute for at øl fra dette bryggeriet er temmelig livlige før, og dette føyer seg inn i en tradisjon som godt kan brytes. At flaska var overfylt (med knapt 1cm headspace) er heller ikke noe pluss. Ølet var dyp burgunderrødt med brunt skum. Det var uklart, nesten tåkete, og det er vel ikke så rart, for boblene med CO2 hadde vel rusket med seg bunnfallet ved åpningen. Men skummet holdt seg lenge - meget lenge, og selv om den oppførte seg fizzy, så var ikke ølet flatt. Smaken er preget av mørk malt, men jeg kan ikke bestemme meg for om det er black patent malt eller roasted barley (som teknisk ikke er en malt) - kanskje det er begge? Dessverre står det ikke oppgitt på etiketten hva som ølet inneholder - det er jo vanlig, men ikke desto mindre beklagelig. Ølets fremste kvaliteter er nettopp disse mørke duftene, men det mangler noe å balansere det mot - og derfor blir det som øl-ekvivalenten av «lyden av en hånd som klapper». Det holder 7%, som er relativt mye etter norske forhold, men alkoholen kommer tydligere frem i denne enn i forrige øl - som var langt sterkere. Nissefar er tynt, det er noe bittert, det har syrlighet og det er kanskje et tilløp til kryddersmak, men det blir liksom ikke en jule-porter ...