Så over til noe ganske annet ...

Jeg så i nyhetsbrevet til Norøl at en norsk importør skal ta inn et kokosøl og et bananøl. Det ene av dem - kokosølet - kjøpte vi faktisk da vi var i Danmark i sommer, og dette var en god anledning til å smake det ... før det kommer på hyllene hos Rema (as-if!). Ølet er en Mongozo Coconut, men er brygget hos reputable nederlandske Huyghe, selv om de bruker en annen etikett for disse litt mer spesielle ølene. Det holder svake 3,6% i en 33cl flaske med Max Havelaar-merking.

Det første som møtte meg ved åpning av flaska var kokosaromaen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den annet enn som kokosmasse, blandet med Bounty (uten sjokolade) og med en god del kokosbolle. Her kunne jeg trekke inn masse annet som er laget av eller smakstilsatt med kokos, slik som solbad-oljer, men dere har sikkert skjønt tegningen etterhvert. La oss ende på en 'markant kokosaroma'. Du bør ha et ålreit forhold til kokos for å like dette ølet.

Ølet er tåkete, og nærmest et sted mellom gult og banan- eller cider-farget. Skummet - som kanskje er det mest ølaktige ved denne drikken - er hvitt, og gir tilløp til blonder. Forresten var det noen artige lyseffekter i glasset, effekter jeg aldri har sett med 'normale' øl. Smaken er søt og det er lite kullsyre - det er et snev av malt i bakgrunnen, men det er hovedsaklig kokos som preger smaksbildet. Sødmen er nesten overveldende, og med dårlig timing ville jeg kalt den kvalmende. Jeg trodde det kanskje var noe hvete i den, men det synes ikke slik utfra innholdsfortegnelsen. Dersom jeg skal sammenlikne det med noe, så måtte det være søt bananjuice. Jeg synes det er mye banan i smaken, ikke banan slik som den tidvis kan være som en defekt i øl, men som ... vel, bananjuice.

Er det et øl som er verd å drikke? Vel, jeg drikker alle typer øl minst én gang, men akkurat dette ølet kommer jeg nok ikke til å bli noen storkjøper av. Jeg vil anta at det best egner seg som søt leskedrikk for miljøbevisste i sommervarmen. Jeg skal være forsiktig med å flagge kjønnsfordommer ved å si at det er en dameøl, men det er i alle fall ikke noe macho-øl eller en 'winter-warmer'.

Parallelt med denne smakte jeg på en flaske Timmermans Kriek, som var det nærmeste jeg kom. Det er et kirsebærøl, og fargen er et sted mellom signalrødt og rødbrus-rødt. Skummet er lyserødt. Ølet et helt klart og kommer på 25cl flaske som holder 4,5%. Aromaen er tungt konfektsøt med kraftig kirsebærpreg. Jeg fikk flash-backs til 'Mon Cherie' (eller hva de heter, de små kirsebærlikør-konfektbitene). Det er nesten som flytende cocktail-bær, og det er like før jeg venter å kjenne kirsebærskallene mellom tennene. Så med andre ord, selv om det ikke gir noen øl-følelse, så gir det i det minste en intens kirsebærfølelse.

Smaken er litt mer øl-alktig enn forrige. Her er det godt med kullsyre, og selv om det er et øl med litt sødme, så har den også den litt sure smaken til et belgisk fruktøl. Dette er tross alt en Lambic, som er et tradisjonelt belgisk øl - trolig eldre enn de fleste øltypene vi er vandt til - og brygges i dalføret syd for Brussel. Riktignok har de i de siste tiårene brukt bananer og andre eksotiske frukter i denne typen øl, men kirsebær, bringebær og noen andre frukter har vært tradisjonelt brukt. Det er forresten litt hyllebær i dette ølet også.

Jeg har større tro på dette ølet enn kokosølet, og selv om det kanskje neppe vil bli noen trussel mot mer utbredte øl i Norge, så er det en øltype som har vist at den har en liten men trofast venneskare. Utrolig nok er det ikke mindre enn ti ingredienser i dette ølet (og det er uten at vi teller med gjær). Det er sterkt i overkant av hva forkjemperne for renhetsloven liker. Jeg kan i senere blogentries filosofere over når et øl går fra å være et øl og til å bli rusbrus med ølkomponenter. Kriek'en redder seg på sin lange forhistorie, mens kokosølet synes å være fordekt rusbrus.

Til slutt idag tok vi en flaske Chapel Down Admiral Porter, som slett ikke er en standard porter. Fargen er dyp burgunder, med lysebrunt skum som ikke imponerer. Fylden er nok litt for tynn. Det er brente smaker og noe sjokolade i aromaen. I tillegg er det vanilje, sikkert fra eikefatene. Mest spesielt synes jeg kanskje var et tilløp til røyk. Utfra innholdsfortegnelsen synes det ikke som om noe skulle ha gitt denne smaken, men ølet lagres på eikefat, og kanskje de har vært brukt til sterkere saker før, og da brent innvendig (ja, det er ett av flere trick de bruker i whiskybransjen).

Chapel Down er forresten en vingård ... i England, og hører under English Wines Group, som er det største vinmerket i England. Nå er ikke England kjent for å være noe vinland - selv om det faktisk ble dyrket endel vindruer der frem til utpå 1500-tallet, da klimaet tok knekken på initiativet. Trolig var det vel de ølhatende romerne som introduserte vindruene, og munkene som videreførte skikken - siden de trengte altervin. Selv om det finnes vindruer som sikkert kan gi brukbart resultat i engelsk klima, så tror jeg britene har bedre av å holde seg til øl eller ulike fruktviner som i Norge.

At denne produsenten også brygger øl er noe som ikke kommer veldig klart frem på websidene deres, og det er vel sikkert bare en bigeskjeft. De selger den under merkelappen 'Curious Brew', og det er kanskje en god betegnelse. Jeg synes ikke at resultatet imponerte. Kanskje de skulle holde seg til vindyrkingen? Det er på alle måter et drikkbart øl, men det er noe ved det som jeg ikke helt klarer å plassere, og som jeg ikke har smakt i andre portere. Kanskje er det bare fatlagringen?