four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 

Old foghorn - på en dag som passer

I dag har det vært 'ækt Trondhjæmsvær', med pislebyger hele dagen, spesielt hver gang jeg har stukket nesa utenfor døra. I slikt surt og grått vær virket det som om det passet med en Anchor Old Foghorn, som er et øl som dette legendariske bryggeriet har brygget siden 1975. Bryggeriet er langt eldre, men gjennom nye eierskap og slikt var de på 70-tallet med å skape mikrobryggerirevolusjonen.

Flaska er den sedvanlige fra dette bryggeriet; med kombinasjonskork som kan åpnes med vanlig flaskeåpner, eller skrus opp. Skjønt skrus opp ... jeg gad se den person som klarer dette med bare hendene. Du trenger et spesialverktøy, eller i det minste en klut for å beskytte hendene. Glasset i 335ml-flaska er syltynt, for dette er helt klart en engangsflaske. Det var morsomt at da jeg skrudde av korken, så steg det nærmest en tåkedott opp av flaska. Det var vel bare 'headspace' i flaska som var mettet med fuktighet, og som kondenserte når trykket falt ved åpningen, men likevel var det et artig apropos til ølets navn.

Fargen er vel nærmest disig orange-rav, mens skummet er off-white. Jeg synes kanskje jeg måtte ofre temmelig mye av flaska for å unngå gjær, men en sample-of-one er for lite til å si at de bruker gjær som ikke setter seg godt nok. Aromaen hadde tydelig preg av alkohol, hvilket ikke er så rart siden den holder 10%. Magni mente at den duftet jordbær, og jeg er ikke uenig - og fruktighet og estere var så absolutt der, samt blomsteraktighet og humle.

Smaken er igjen preget av alkohol, samt sødme. Det er slikt som gir meg flashbacks til Belgia, selv om jeg vet at det har mer å gjøre med alkoholprosenten enn andre smakskomponenter. Det er et øl som har mange ulikheter med Belgia også, og jeg ville foretrekke denne fremfor mange trippel'er (men det er nå bare meg). Fylden var stor, selv om den ikke var veldig prangende, men den var solid og litt diskret. Det var godt med CO2, og enda mer av sødme. Jeg synes også at det var noe krydderaktig i smaken. Ikke pepper men mer noe pugnent som jeg ikke klarer å plassere helt. Joda, jeg vet jo at det er vanskelig å lage sterke øl som også er tørre, men jeg tror jeg foretrekker moderat sødme fremfor mye alkohol. Det er mye florale humlearomaer i smaken. Ettersmaken var først og fremst sødme, deretter bitterhet.

Dette er ikke et utypisk eksempel på en barley wine, men jeg synes kanskje den mangler litt av vin- og sherrypreget som ofte er i barley wines, og det kan tolkes både positivt og negativt. For meg som er fyrentusiast, er det et morsomt navn på ølet. Dessverre virker det som de har slått av de fleste tåkelurene på fyrene langs kysten. De fleste skipene bruker jo GPS og radar, så tåkelurene er mer til plage for nærboende enn det er til nytte for skipstrafikken. Selv synes jeg det var noe trygt og godt over en slik tåkelur ... men jeg digrerer.

Det er et spennende øl med stor kompleksitet. Det er selvfølgelig urettferdig å beskrive det basert på en enkelt sample, men slik er det å være ølentusiast i Norge. Ville jeg kjøpt en flaske til? Tja, sannsynligvis, for det fortjener og trenger å smakes på flere ganger. Det er øl i en sjanger som ikke er min favoritt, og som neppe kommer til å bli det, men objektivt sett er det et meget godt øl som går utenpå veldig mye annet.