Søgaards Bryghus Skipperstowt
Søgaards Bryghus var ett av de bryggeriene vi besøkte i sommer, da syklet rundt Limfjorden, og det var ølmessig en bra opplevelse. Vi brakte med oss hjem noen flasker også, og i kveld kom turen til Søgaards Bryghus Skipperstowt.
De skriver det på den måten, og det ville ikke forundre meg om det var den lokale uttalemåten for 'stout', importert på en tid da man ikke hadde formell utdanning i engelsk. Fra norsk sjømannsspråk kjenner vi både 'kaftein' og 'kjif' (chief), men jeg digrerer ...
Ølet var ved første øyekast sort, men ved nærmere øyesyn viser det seg å være et selvbedrag, basert på min forutinntatthet om at en stout skal være svart som arvesynden. Dette ølet er heller dyp mørk rav, med toner av mørkefiolett. Det er noe sløret, hvilket naturlig følger av at det er et flaskemodnet øl. Skummet er mellombrunt, men bortsett fra fargen imponerte det ikke: det hadde ikke jevnstore bobler, det holdt seg ikke og det etterlot ikke blonder, til tross for at glasset var rengjort etter alle kunstens regler.
Aromaen er hardtslående. Her er det masse røyk, her er tjære og her er det tang. Destiller dette, og jeg tror du kan få en interessant whisky. Røyksmaken minner meg om Stjørdalsøl, men det er nok brygget på bambergersk røykmalt, vil jeg tro, som ligger svært nært opptil i smak. (Dog, jeg har sjelden sett noen ta denne smaken så fullstendig ut som stjørdalingene.) Uten at jeg får kontrollsjekket det, så minnet den om Limfjordsporter, som på ingen måte er noe puslete øl.
Og dermed er det med stor forventning jeg smakte på ølet. Smaken av røyk dominerte, naturlig nok, men jeg syntes kanskje at stilen ikke helt innfridde de forventningene som aromaen hadde satt. Det var ikke noe tungt og tykt øl, det var snarere et øl med nokså lett fylde, dersom man lar seg narre av røyksmaken og kullsyra. Sistnevnte er det kanskje hakket mer av enn hva man forventer i en stout. De kaller det jo tross alt en Stowt, og ikke en porter, og ... vel ... det hadde nok skrudd forventningene litt opp hos meg.
Bitterheten var der, og rett nok er det nok mye av den, men den faller litt i bakgrunnen pga alle de andre smakene. Jeg ville heller trekke frem den svake surheten som all røyken gir, samt noe sødme. Selv om dette ikke var et øl som hadde den intense, selvbevisste, in-your-face, karakteren som mange av dens navnebrødre ofte har, så var det et øl som ikke var helt uten balanse. Det var en øl som det var vanskelig å bli helt klok på, for jeg synes at den lå i grenseområdet til et røykøl. Var det godt? Jaaaa, det var godt. Ville jeg kjøpt en flaske til? Ja, men det måtte være for å dykke dypere i de mysteriene som dette ølet skjulte, ikke fordi jeg har funnet et nytt favorittøl.