four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 

Det finnes ølfester og det finnes oktoberfester

Jeg har i høst snublet over og blitt gjort oppmerksom på flere oktoberfester enn tidligere år, men konklusjonen må bli "så nært, men dog så langt ifra". Den typiske oktoberfesten i Norge er egentlig ikke en ølfest, det er en blanding av et kostymeball og en anledning til flatfyll. (Joda, det finnes jo unntak ...)

En norsk oktoberfest ser ut til å være komplett bare dersom den har et ompa-band, brystfagre damer med dype utringninger, lederhosen og andre bayerske folkekostymer, store drikkekar, benker i stedet for bord .... ja også øl. Men helst bare ett.

Hvorfor er det slik at utvalget går til bunds like fort som tyrolerkostymene kommer på? Tyskland - som disse festene skal illudere å hensette oss til - er da ikke et ensidig ølland. Faktisk, tvert om. Og en kursorisk gjennomgang av prisvinnerne fra verdensmesterskapet i ølbrygging i Seattle i år (gjengitt i Zymurgy) viser at ved siden av vertslandet USA og det evige ølvariasjonslandet Belgia, så var det kanskje Tyskland og Japan som hentet hjem flest priser i mange ulike kategorier.

Men for å besvare mitt eget spørsmål: Årsaken til at de vanligvis bare har ett øl, er å få prisen ned, slik at man kan drikke mest mulig (i volum, ikke i typer). Disse oktoberfestene er altså mer et spørsmål om å drikke mye og billig på kort tid, enn det er et spørsmål om å drikke godt og variert øl. Dette er i sterk kontrast til ølfestivaler, der kostymene er ut og utvalget er inn. Nå har jeg ingenting i mot kostymeball, det kan faktisk være temmelig morsomt. Men inntil jeg ser at noe fundamentalt har endret seg, vil jeg påstå at norske oktoberfester generelt har lite å gjøre med øl slik som ølentusiaster tenker på det.