four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  tirsdag 14. november 2006

Skotsk svarthyll og svensk slått

I kveld ble det en flaske fra polets nye utvalg, et svarthyll-øl fra Skottland: Ebulum Elderberry Black Ale. Førsteinntrykket var at dette var en stout/porter. Mørk farge som er nesten svart, men gir en klar rødvinsfarge når den holdes mot lyset. Ølet er klart, og skummet er relativt mørkt. Aroma har brent malt, men jeg synes det er forbausende lite svarthyll der. Det er snev av støv i aroma.

I munnen er den nesten fløyelsaktig i sin smoothness, og litt flat og syrlig, men det passer stout-stilen. Pussig forresten, for i tiden frem mot starten av 1900-tallet var en porter ikke en ale - da dekket begrepet 'ale' (i britisk engelsk) alle øl som hverken var en porter eller en lager. Så etter den definisjonen er dette ikke en ale, men en porter (ellers stout porter). Heller ikke i smaken kjente jeg så veldig mye til svarthyll. Det var en bitterhet som satt lenge, og det var en ypperlig stout ... men hvor er hyllebærene? Joda, det var en ekstra litt stikkende komponent som jeg tror var svarthyll, men det er galt å si at den var fremtredende. For å sjekke, tok jeg en liten drink med Hallands Fleder, som er et tradisjonelt svensk brennevin som er smakssatt med svarthyll. Sambucca er vel noe tilsvarende, for det latinske navnet på svarthyll er Sambuccus nigra. Det var en smakslikhet med det svenske brennevinet og dette ølet. Det har også en komponent av havre i seg.

Det er et meget bra øl, men jeg er ikke sikker på om jeg hadde gjettet at det var svarthyll i det dersom ikke etiketten hadde sagt det. Jeg kommer nok til å kjøpe flere, men da som stout, ikke som et svarthyll-øl.

Neste øl denne kvelden var Oppigårdes Slåtteröl, som helt umiddelbart var en skuffelse. Jeg hadde selvfølgelig pisket opp forventningene mine til å skulle smake på et tradisjonelt slåtteøl, som vi kjenner det fra Norge, men førstereaksjonen var: pils. Når jeg så begynte å lese den fine skriften på etiketten, så viste det seg at den var humlet med Perle, Cascade og Saaz, og at de var gjæret med lagergjær. Bummer!

Ølet er disig, og har en kopper-gylden farge. Skummet er hvitt og akseptabelt i mengde. Aromaen var preget av humle, men det var også noe fruktig der, eller med komponenter av vanilje og sitrus, kanskje også av tørket, søt frukt. Derfor var andreinntrykket av aroma mindre pilsneraktig. Smaken hadde helt klart komponenter av pilsner, og den var særdeles bitter for et så lyst øl, men samtidig var den fruktig og meget tørr. I sannhet et sært øl. Bitterheten holdt seg lenge utover i ettersmaken, og kunne vært en dobbelt IPA verdig - men jeg synes kanskje det var endel i overkant. Skummet holdt seg også lenge. God fylde, men ikke ekstremt mye kullsyre.

Flaska jeg smakte på var nok vellagret, for den hadde best før-dato satt til utgangen av november i år. Det var etter den første skuffelsen egentlig en positiv opplevelse - og selv om den ble litt for mye IPA for min smak, vil jeg nok kjøpe enda en flaske neste gang jeg er i Sverige. Det er et øl jeg tror man kan bli glad i over tid, men det er og blir en aquired taste.

Det var ironisk at disse to ølene var så ekstremt forskjellige, for jeg hadde valgt dem ut fordi de begge så ut som 'ales' av tradisjonell, rural opprinnelse, og så viser det seg å være en klassisk stout og en fusion mellom IPA og pilsner. Det er i alle fall ikke kjedelig å smake på øl!