four beers in a row
Det står en-og-førti øl
 
  torsdag 5. november 2009

Brewpuben du Claw, klassens flinkeste?

Neste mikrobryggeri ut var du Claw Brewing, som ligger i middagsavstand fra konferansehotellet. Det er et stort, åpent og lyst lokale, smakfullt innredet i praktisk og moderende stil i et relativt nytt bygg. Her er det ikke plassert ut gamle relikvier og generiske pubeffekter. Stilen er mer børstet stål enn brunt treverk.

Ølnavnene deres er gjennomgående holdt i en goth-ish stil, og det samme gjelder fonter og øvrig design rundt ølet. Dette frontkolliderer med restaurantstilen, som er en vennlig familierestaurant. Ikke at det plager meg, det er bare et lite dobbeltbudskap. Skal vi tippe at bryggeridriften og restaurantdriften er to ulike entiteter?

Det var mange lunsjgjester der, men få eller ingen drakk øl. Det er vel kanskje ikke så sært, for det er vel like uglesett å komme full etter lunsj her som i Norge. Men de hadde mange lunsjgjester, så det var ikke bare ølet som trakk. Og så over til ølet, de hadde elleve øl, hvilket betydde flere besøk for å komme igjennom lista på en forsvarlig måte. Utvalget var bredt, fra rene amerikanske stiler, til europeiske stiler og til kvasi-europeiske stiler.

Deres Kengaroo Love er en australsk lager på 4,5%. Den var tynn, lys og hadde vært kjedelig - men sikkert ikke utypisk - om det ikke var for en kombinasjon av smørsmak og noe kjemisk jeg ikke klarte å sette fingeren på. Jeg er overbevist om at den var ødelagt, men jeg ser ingen grunn til å søke opp bryggeriet for å smake den i riktig stand.

Så hadde de en Bare Ass Blonde, en gyllen, klar sak med gode blonder, 5% og en god del humle og endel fruktighet. Ja, tja, jo det er vel kanskje en blonde da. For det første er belgierne ofte ikke så fokusert på grensetrekking på øltypene sine, for selv om det er alment forstått hvordan en øltype er, så er det betydelig manøvringsrom for å trekke eksemplarene i ulike retninger. Amerikanske bryggere virker litt mer skjemabasert, og AHAs typedefinisjoner (som vel også er utgangspunktet for Norøls) beskriver ølene gjennom en samling med skal-, bør- og kan-utsagn, samt intervaller for attributter som farge, fylde osv. For det første er ikke nødvendigvis ølet godt bare det er innenfor spesfikasjonene, for typeriktighet er noe helt annet enn hedonisk score. Men det som er verre er at jeg tror man kan lage mye typeuriktig øl innenfor typedefinisjonene - dvs at man i snever forstand oppfyller all typedefinisjonenes krav, men at kjennere av typen vil si at «Nja, dette er jo ikke egentlig en xyzzy». Jeg opplever stadig her borte at jeg får servert øl som jeg synes er utypisk, men der jeg har vanskelig for å sette fingeren på enkeltattributter som bryter med typen, det er helheten som er utypisk. Bare Ass er en slik øl.

Neste ut var du Claws Venom Pale Ale. Dens mest fremtredende trekk var humle i så generøse mengder at jeg måtte smugsmake på IPA-en for å sjekke om noen hadde blandet glassene. Venom er kobber til nøttebrun, den er klar, har greie blonder, en klar og fin ale-smak med både malt og fylde der et lite snev av brentsmak ligger i bakkant, men overkjøres av en kolossal humleettersmak. Den er kanskje en tanke mørk, men et meget godt øl, og slik jeg forventer en USPA, selv om den kunne gått som en IPA.

Så var det deres Mad Bishop Oktoberfest, og da er vi tilbake til å brygge en europeisk stil igjen. Det er kanskje en lager, men det er overdådige mengder med fruktighet, humle og sødme, og dertil rikelig med brentsmak og karamell. Den fikk meg til å tenke på en bayer på steroider. Den var også rent frem nøttebrun. Jeg aner ikke hva de har siktet på her, men uansett hva de har truffet, så liker jeg det ikke. Det er for søtt og sentimentalt. Jeg tror ikke tyskere drikker slikt.

Neste ut gledet jeg meg virkelig til å smake: en Twisted Kilt Scotch Ale. Skotsk øl - spesielt deres 80 shillings - er en av favorittypene mine, selv om jeg er pinlig klar over at amerikansk skotsk øl er noe helt eget og spesielt. Først litt bakgrunn direkte fra en ikke helt perfekt hukommelse. Det finnes ikke noe som heter Scotch Ale i Skottland, om du ber om det, ser de rart på deg, og gir deg kanskje en ale og en whisky som du kan drikke som en «chaser» til ølet. Navnet og øltypen oppstod visstnok på vestkysten av USA, der en amerikaner med skotske aner ville brygge et øl fra gamlelandet. Begrenset research viste at skotsk øl skulle være maltrikt, litt mørkt og med lite humle. Altså laget han en slik øl utfra hvordan han og andre amerikanere tolket dette: den ble meget søt, temmelig mørk og med mye humle. I tillegg fant han ut at kildene hans måtte ha glemt å fortelle at skotsk øl skal ha rikelig røyksmak. Det er jo så mye røyksmak i whisky, og det er vel samme malt de bruker, så da må det være røyksmak i ølet? Dette er selvfølgelig ren fantasi og vill diktning fra bryggerens side, men det går for langt å utlede hvorfor. Resultatet ble i alle fall et øl med sterkt preg av torvrøyk. Og dermed har jeg også beskrevet Twisted Kilt: Mørkt, svært maltsøt, middels humlet, smooth, flatt-ish og masse røyk. Det er stor forskjell på torvrøyk og på trerøyk, og jeg takler kort og godt ikke førstnevnte i for store mengder - den får meg til å tenke sot og mineraler. Whisky er greitt, men der har de tross alt destillert sakene, men når du får torvmyra inn med spiseskjeer, da blir det litt for intenst for meg. Nå var det riktignok ikke ekstreme mengder torv i dette ølet, og det var helt drikkelig, men jeg satt der og nippet til det mens jeg så trist ut og tenkte på bøk, gråor, hickory og alle de andre.

To be continued ...