Øl og mat på Brewer's Art

Gårsdagens middag ble inntatt på brewpuben Brewer's Art, men det er å overdrive å si at ølet og stedet var inntagende. Det ligger et stykke mot nord i forhold til det historiske sentrum av Baltimore, ta «handlegata» Charles' Street 4-5 kvartaler forbi Washingtonmonumentet på Mount Vernon, oppkalt etter Washingtons plantasje, og du er der.

Puben ligger litt anonymt i en gammel leiegård, og layouten gir tsjekkiske vibber, med flere rom i forvirrende stilarter liggende innover i lokalet, det ytterste har en litt engelsk club-aktig stil, med dype stoler, neste er mer bule, tredje har et snev av fransk restaurant, det fjerde ... vel, jeg var så forbannet sulten at jeg ikke kom lengre.

Som de fleste steder har de også her et sampler-brett. Og gitt det amerikanske ølets styrke, det typiske antall øl på en brewpub og ikke minst standardglassenes størrelse, så er alt annet enn sampler-brett overmot. Overmot av den typen som gudene straffer strengt. Hva heter guden mot bakrus? Det kan jo ikke være Bachus, for han har rusen som sitt virke, uansett navnelikheten.

Først ut var Ozzy, et øl av typen «belgisk djeveløl». Det var rett nok et nytt typenavn for meg, men jeg antar de mener de belgiske ølene som Duvel, Judas, Satan, Lucifer med flere. Nå har jeg vel egentlig ikke oppfattet dette så mye som en egen stil enn som en serie med puns på navn i kategorien belgisk lyst sterkøl. Dermed er kanskje Ozzy et godt navn? Ølet er meget lyst, helt klart, og det smaker egentlig ikke så mye utover litt humleindusert sitrus. Styrken er på 7,25%, hvilket vel er litt på den svake siden av hva de sikter på. Tja, det er vel ikke utypisk, egentlig, men så er det heller ikke min favorittøltype.

Deres Brewer's Art Resurrection Dubbel er i en øltype jeg liker bedre, og den gav i hvert fall tidvis belgiske tanker. Kanskje den kunne vært mørkere - men kanskje det bare var det lille glasset som lurte meg. Den var svakt disig. Ikke innertier, men meget respektabelt.

Så hadde de en Zodiak Ale, som var typegitt dels som en pale ale og dels som deres versjon av en britisk bitter. Nå overlapper britiske øltyper endel, i hvert fall om man ser historisk på det, men det var litt forvirrende hva de engentlig siktet på. Jeg synes den var for bitter, og den minnet meg om en US pale ale mer enn om en engelsk bitter. Styrken på 4,4% indikerer nok en bitter, men fylde og fokus lå mer i retning av en extra special bitter. Dette er et sesongøl som de bare hadde brygget én gang tidligere, og de trenger kanskje å finne formen? Kanskje alle gode ting er tre? Et greit øl, men i alle fall et amerikansk øl.

Et av de faste ølene deres var Proletary, som nok skulle være en porter eller stout utfra beskrivelsene. Ja, den var mørk, men ikke svart, og det er greit. Den hadde kledelig syrlighet og ikke for mye CO2. Men de hadde hatt i meget liberale mengder med svartmalt som gav den dypsvart brent kornsmak, og som gjorde den ubalansert. Men ellers var den ok, med unntak av at den ikke hadde så mye smoothness som beskrivelsene lokket med. Sikkert et øl for de av oss som liker det slik.

Så var det en Cerberus Tripel, sukk, det hagler med puns i amerikanske ølnavn. Den hadde alkoholstyrke på 10%, selv om alkoholen var så fremtredende at jeg ville tippet 14 eller mer. En tripel bør ha alkoholpreg, men ikke så mye at man lurer på om de har forskåret den. I tillegg var det en god del humle og fruktighet. I tillegg var den ekseptsjonelt krystallklar og gav meg lite av Belgia. Inntrykket mitt er «Samisclaus møter Bud».

Det siste ølet deres var Saison de Pécore, som var brygget med paradisfrø og «kaffir lime leaves». Det er snodig hvordan de ekstremt politisk korrekte amerikanerne er så insensitive for rasistiske uttrykk som ikke står på deres egen svarteliste. Bruk n-ordet og helvete er løs, men bruk det sørafrikanske k-ordet, og det er helt ok. I Sør-Afrika har man til og med omdøpt det lokale «kaffir beer» til «sorghum beer», kun fordi det opprinnelige navnet var rasistisk.

Den andre ingrediensen er paradisfrø, som såvidt jeg husker kommer fra India og har milde rusgivende effekter, eller var den egentlig giftig men overkommelig i de kvanta man brukte den i øl? Det er en stadig gjentagende (og egentlig ulovlig) ingrediens i porter på tidlig 1800-tallet i London. For å si det rett ut, den var billigere enn humle og gav en liknende bitterhet. Det betydde også endel at stater ofte har forsøkt å skatte øl gjennom å skattlegge råvarene malt og humle, og spesielt da er det interessant å supplere med alternativer. Andre favoritter blant de kjipeste bryggerne var salter, salmiakk, stryknin, svovelsyre osv. Det er visst mye artig fra snekkerboden og vaskerommet man kan bruke i ølbrygging. Alkohol er omdannet sukker fra maltet korn, korn er dyrt ... målet blir å få ølet til å bite fra seg uten å bruke så mye dyrt korn? Det er i slike stunder man innser at den tyske Renhetsloven hadde sin misjon, og samtidig kan det nevnes at litt av rasjonalet for å opprettholde Renhetsloven lå i å hindre bruk av alternativer til de skattlagte råvarene.

Hvordan var så denne saisonen? Vel, en Saison var det vel ikke, men la oss kalle det en krydret saison, for basisen kunne godt ha vært en saison, i den grad det er noen enhetlig øltype. Den hadde litt karakter av krydret juleøl. Bitterheten var annerledes, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men den fikk meg til å tenke på ett av krydrene i en typisk krydret juleøl, kanskje det var nellik, men det var ikke helt nellik heller. Den var så absolutt interessant, den var utvilsomt noe eget, den var sær. Men merk at det var de spesielle ingrediensene som gjorde hele ølet. Ja, den var egentlig god. Skal jeg tilbake hit, så er det for å smake på denne én gang til.

Maten var ypperlig. Ølet var ... vel, på menyene virket det som de brygget i belgisk og engelsk stil, men jeg satt med inntrykket av at liksom så mange andre amerikanske mikrobryggerier, så brygget de i fiktive belgiske og engelske stiler: stereoid-varianten av ekstremversjonene av importølene som fosser over Atlanteren. Vi kan kalle det for amero-belgisk og amero-britisk stil, men egentlig er og blir det en amerikansk stil. Dessuten virket det som om de hadde en svak metallisk smak som gikk igjen i de fleste ølene deres.