Kieglekroa i Trondheim har brent

I julebordsesongen brant Kieglekroa. Dersom man går forbi idag, ser det ikke så ille ut, men det er mest fordi de mest skadede bygningsdelene er fjernet. Deler av resten må være sterkt skadd. Hotellet i samme kvartal – som eier lokalene – har uttrykt at de vil gjenoppbygge og drive puben videre. Men vi får vente å se til de har talt ferdig på alle knappene.

Det er synd at den har brent, men det er nå likevel ikke bygningen som skaper en stor pub, det er stemningen som kunder og betjening i fellesskap skaper. Når den forsvinner, står bygningen bare igjen som et tomt museumsskall. Nostalgien ved gamle puber er derfor ofte omvendt proporsjonal med deres nåværende betydning. Når de brenner eller stenger, føler mange at det er noe viktig i livene deres som forsvinner, selv om de ikke har vært der på aldri så lenge.

Jeg har tidligere skrevet om Kieglekroa, da den var nedleggingstruet, og det jeg da skrev er relevant også idag. Så la meg ikke gjenta så mye, men heller legge til noe.

Kieglekroa var som den første britiskinspirerte puben i Trondheim også symptom for en annen trend som kommer for fullt etter krigen. På 1950-tallet var det et ungdomsopprør, som James Dean kanskje er det fremste ikonet for det. Tidligere gikk man rett fra barndom til voksen, gjerne idet man konfirmerte seg. Men etter krigen trer ungdomstiden frem midt i mellom.

Det gav seg utslag på mange måter, blant annet musikkvalg, klesstil og frisyre, men også hva og hvor man drakk. Nå gikk vel ikke ungdommene på 50-tallet på Kieglekroa, men da den åpnet i 1962, må den ha truffet dem på hjemmebane.

Mens man tidligere frekventerte de samme stedene som ens far og onkler, begynte man etterhvert å søke samme med annen ungdom. Det vil si at man gikk fra en pubkultur som kanskje kunne være inndelt i sosiale lag, til en pubkultur som var aldersinndelt. Drikkestedene eldet derfor sammen med gjestene sine, bortsett fra ett og annet foryngende generasjonsskifte fra tid til annen.

Fremfor å skli frisjonsløst inn i voksenrollen gjaldt det for ungdommen å finne en ny stil og å skille seg ut fra de voksne. For drikkekulturen betydde dette at den nye generasjonen drakk pils – eller vin om man skulle være riktig intellektuell. Nå var pilsen på det tidspunktet allerede en over hundre år gammel ølstil og vel etablert i Norge. Likevel var trenden for 50-60 år siden at de voksne drakk bayer og ungdommen pils. For 30-40 år siden drakk gamlingene bayer og de voksne pils. De siste ti årene eller så ser vi trenden går i retning av at de godt voksne drikker pils mens ungdommen drikker mikrobryggeriøl. Om ti år drikker gamlingene pils og de voksne mikrobryggeriøl, og hvem vet hva ungdommen drikker?

Sånn sett får Kieglekroa stå som symbolet på livets gang og hvordan populærkulturen skifter med generasjonene.

Brannen i Kieglekroa får også stå som en skrekkens advarsel til dumme ting man kan gjøre i fylla. Det ser ut til at gjerningsmannen har tent på med en fakkelboks etter en fuktig kveld på byen. Han har deretter tatt video av det og sendt via Snapchat til venner og bekjente, komplett med fylleprat og emnefelt «Lage brann i byn sjø». Litt senere sendte han visstnok meldingen «Ble litt verre enn æ trodd». I ettertid husker han ingenting. Det var vel ingen vanskelig etterforskning for politiet, antar jeg.

Det er fremdeles noen lovbrudd som folk blir overrasket over de strenge strafferammene på. Én er falskmynteri (hint: ikke forsøk å skrive ut sedler på den nye, fancy skriveren), en annen er mordbrann, som en ildspåsettelse lett kan bli til, selv om ingen er drept eller skadd. Forsvareren argumenterer med at det trengs et behandlingstilbud. Det er sikkert riktig, selv om det dessverre er i seneste laget for Kieglekroa.

Det blir nok ingen sjølbakturnering på Kieglekroa for Det gode øls klubb denne våren.