Kanskje slutten for Kieglekroa?

Kieglekroa skal kanskje gå inn, ifølge Adressa. For noen dager siden var jeg innom og sjekket, og det stemte. De hadde visst ikke helt og ugjenkallelig bestemt det, men det var den veien det så ut til å gå.

Selv om Kiegla på langt nær er første drikkested i Trondheim, så var det vel den første puben i byen. Det fantes steder som Gamla lenge før Kieglekroa, men såvidt jeg vet var Kiegla den aller første puben som var inspirert av engelsk stil, helt ned til pubspillet sjoelbak. Rett nok er navnet nederlandsk, men visstnok var spillet populært i England helt tilbake til Tudor-tiden, under navn som Shovel-board og Shove Ha'penny.

Kieglekroa ble åpnet i 1962 av ingen ringere enn senere statsminister Per Borten. Han er kanskje ikke først og fremst kjent som pubgjest, men han var neppe noe hengehue i sosialt lag. Det går en historie om ham i selskap på Slottet. Under en stående buffet fikk han fingermat, kaffe og cognac å passe på. Det er tre ting fordelt på to hender, så Borten løste det ved å helle cognacen i kaffen, à la karsk. På avisbildet fra de tidligste tider er vist en bowlingbane - kanskje pubnavnet kommer derav? Et annet trivia om puben er at det var politiets stamsted, men det var sikkert før politistasjonen flyttet til Nedre Elvehavn.

Mitt mentale bilde av Kiegla er at det startet som stamstedet for generasjonen som var for unge til å ha vært på Skauen under krigen, men for gamle til bli hippier i 1968. Det er sikkert ikke et helt rettferdig bilde, for ikke var jeg født da puben åpnet. Med årene har nok kundekretsen blitt komplementert med atskillige yngre krefter, selv om det virker som de stadig er eldre enn meg - kanskje det er generasjonen som ikke var født under krigen, og som var for staighte og konvensjonelle til å bli hippier i 1968? Men stedet står for meg som et pilsens tempel, bygget i britisk stil, med små sidekapeller for ales og mørkere lagere. I det minste har ales og mørke lagre hatt en plass der.

Det er 46 år siden 1962, men bygningen som huser puben - eller rettere sagt de hvelvede kjellerne der - er fra senest 1650. Det er 358 år siden. Da hadde Jämtland vært svensk i fem år, og det skulle gå 40 år til Tordenskjold ble født.

Huset er et godt eksempel på en bakgårdsbygning, selv om det ikke er så lett å se idag, fordi bygningene som lå ut om gata er revet og tomtearealet er blitt til Krohagen - en biergarten. Men tenk deg at de opprinnelige bygningene med gatefasaden fremdeles var der, og se for deg en port, med et lang og trang portrom inn mot bakgårdsbygningen. Da får du nesten samme følelse som ved A la Becasse i Brussel. Og på et overordnet plan er vel heller ikke bygningene så forskjellige, selv om byggestil, materialer og funksjon varierer. At såpass mye av bygningen er oppført i stein kan skyldes en av de mange forordningene om bruk av ikke-brennbare byggematerialer som alltid dukker frem fra røyken etter en større bybrann, men som raskt falmer og forsvinner i mangel av den neste.

Selvfølgelig er det nå mange som gråter og gnisser tenner over at denne tradisjonsrike puben kan forsvinne. Men jeg velger å se det litt annerledes, om ikke annet for ta et annerledes og kanskje litt kontroversielt standpunkt. Selv gode ting må ha en slutt, og det er bedre å avslutte med verdighet, enn å tvære det ut på overtid.

Byantivaren kommer aldri til å la hotellet rasere bygget, og pubdriften dekker bare en åttendedel av husets historie. En pub er noe langt mer enn huset rundt og gjenstandene inni. En pub er summen av stemninger, anekdoter, tradisjoner, holdninger, lystlige kvelder, av kunder og personale.

Noen puber monopoliserer et publikum - og omvendt. Disse pubene vokser opp, blomstrer, modnes, aldres og dør med dem. Det er et sunnhetstegn for fremtidsutsiktene at en pub har et blandet klientell, og et varseltegn når gjestene utgjøres av den samme kameratgjengen som har gått der de siste tiårene. Slike puber lever akkurat like lenge som kundene sine. Det er ikke noe galt i det, det er bare gitt at puben lever og dør med gruppen av stamkunder.

Jeg har aldri frekventert Kiegla, uten at det er én bestemt grunn til det. I tidligere tider hadde de et utmerket ølutvalg, og selv om de ikke har endret det vesentlig, så fremstår det idag som tynt og ensiding og langt fra forlokkende på meg. Dels har jeg alltid oppfattet - sikkert feilaktig og fordomsfullt - at de som går der er noen årsklasser over meg. Jeg har vært der oppigjennom årene, men det ble liksom aldri førstevalget eller noe stamsted.

Det er også noe mildt irrasjonelt ved å ville beholde en pub utover dens egen evne til å overleve. Jeg tror det koker ned til ønsket om ikke å bli gammel. Om man fremdeles kan herje stampuben som en Jokke eller en Pondus, om enn med stokk og høreapparat, så gjenutspiller man ungdommen for en stakket stund. Det er rikignok noe cargo-cult over det, siden det indre ikke nødvendigvis slår gninster bare man konfigurerer de ytre tegn og rekvisitter «rett». Hvis man så river eller stenger puben, så er det som man for godt har avstengt retrettmuligheten tilbake til ungdommens glade dager, som om man har kuttet navlestrengen for godt.

Men rent generelt: en pub dør ikke idet veggene kollapser, den dør litt når gjestene tynnes ut og nye ikke kommer. Den dør litt med nytt eierskap som heller fokuserer på å tjene mest mulig pæng enn å skape et miljø. Den dør litt når betjeningens gjennomløpstid nærmer seg den for italienske statsministre. Den dør litt når de tidligere så velbrukte pubspillene ligger og samler støv.

Hvis man virkelig vil bevare Kiegla, så er det kanskje ikke først og fremst videre drift som bør være målet, for det er og blir bare et midlertidig tiltak. Skriv heller artikler og bøker om puben og livet der. Dét er måten å gi puben evig liv. Å bevare veggene og gjenstandene innenfor uten å klare å formidle livet slik det utspilte seg der, er å lage et bygdemuseum av den mest patetiske typen: et hus fylt av gamle og sikkert autentiske gjenstander, men hvis historie og funksjon knappest noen av de besøkende har noen idé om. Det blir som med etruskerne, som vi har massevis av gjenstander etter, men som likevel fremstår som mystiske og tåkete, for vi mangler stemmene deres i skrift.